En natt på Ramberget

Har et nyttårsforsett om å tilbringe minst én natt i naturen i måneden, og har akkurat fått krysset av mars måned 🙂 .

Planen var jo egentlig å sove ute på Fanafjellet med en venninne av meg for noen netter siden, men hun kunne ikke likevel. Hadde pakket ferdig for turen med henne, så var egentlig bare å dra ut, men bestemte meg for å dra til toppen av fjellet istedenfor til gapahuken, for ville prøve noe nytt og pushe meg selv litt. Så istedenfor den lune gapahuken/hytta, som det ville tatt rundt 10 minutter å gå hjem fra hvis det ble for kaldt, ble det å dra opp til det åpne terrenget på toppen av fjellet, mest fordi det er fantisk god utsikt i alle retninger derfra.

Tok en buss som gikk nesten til foten av fjellet, og så var det bare å begynne oppstigingen opp bilveien som går opp til Fanaseter, som er rett ved Ramberget og toppen av fjellet. Vel fremme fant jeg ut at det var litt vel åpent der, og jeg ville ligge litt skjult i tilfelle noen kom forbi neste morgen. Så etter å ha brukt noen minutter på å hvile ut etter «klatreturen», beundre utsikten og ta noen bilder, endte jeg opp med å gå et lite stykke inn i skogen, hvor jeg fant en koselig liten leirplass som også hadde en fin utsikt siden den var ganske nær kanten av klippen.

Natt i naturen leirplass

Overnattings»løsningen» min var å ligge i en sovepose som igjen lå i en fjellduk, som igjen lå på et liggeunderlag. Til kveldsmat/nattmat var det TORO-kakao og en pose REAL turmat med kremet pasta.

Fjellduk er forresten helt genialt, og må si den er den beste julegaven jeg har fått på aldri så lenge. Den veier ikke mye og tar ikke stor plass, den er mye større på innsiden enn du skulle trodd, du kan forme den som du vil ved å ta igjen glidelåsene på forskjellige måter, og den er faktisk så varm at du ikke trenger sovepose hvis temperaturen er høy nok. Har faktisk opplevd at det har vært for varmt inne i den når jeg også har ligget i sovepose med ullundertøy på, selv når temperaturen er rundt null, og siden den også gir 100% ly for vinden føles det faktisk som å ligge i et telt, bortsett fra at det er mye mindre plass, selvfølgelig.

Begynte å sette opp leiren i halv 12-tiden, og satte igang med å knaske i meg tursnop og koke opp vann. Problemet når jeg var ferdig med å spise var at jeg ikke var trøtt, og planen var egentlig å gå litt rundt og se på utsikt og sånn før jeg krøp ned i fjellduken, men leirplassen min lå i en grop som var vanskelig å se fra avstand, og terrenget er ikke akkurat flatt og oversiktlig oppe på Fanafjell, så jeg var rett og slett redd for ikke å finne tilbake til den om jeg gikk for langt bort fra den 😛 .

Så tips til meg selv til neste tur hvis jeg finner meg et bortgjemt sted å sove: ta med et par reflekser så jeg kan «merke» hvor leiren er hvis jeg vil gå vekk fra den. Reflekser ser man jo på lang avstand med hodelykt 🙂 .

I alle fall — snakket litt med venner av meg på Messenger før jeg krøp ned i fjellduken og satte på en lydbok. Var ikke kald, bortsett fra på knærne fordi jeg hadde sittet på kne i snøen uten å tenke meg om, og føttene fordi jeg utrolig nok hadde glemt å ta med ullsokker, og jeg fikk varmen i meg i soveposen.

Det er noe med å være helt alene i naturen som gir meg en så god følelse, kanskje spesielt om natten på vinteren. Det var snø, stjerneklart og fullmåne, og jeg hadde en god utsikt fordi jeg lå rett ved en rundt 100 meter høy klippe over bilveien jeg hadde gått opp langt under meg. Elsker lukten av gassen til stormkjøkkenet, hvordan varm mat og drikke smaker så utrolig godt på tur, og hvor avslappende det er å bare koble helt av og ligge og se på utsikten eller på stjernene. Pluss at vi lever i 2018, så jeg kan snakke med venner på Messenger selv om jeg er alene på fjellet 😉 .

Krøp jeg opp av fjellduken rundt syv om morgenen. Hørte noe knatring i et tre noen meter unna og så et ekorn klatre nedover stammen. Hadde tydeligvis hatt noen til å våke over meg. Så var det opp og se soloppgangen før jeg pakket sammen tingene mine og begikk meg tilbake mot Ramberget. Hadde slått opp på forhånd når solen ville stå opp, og hadde gledet meg til å få den med meg, og jeg ble ikke skuffet:

Natt i naturen soloppgang 2

Natt i naturen soloppgang

Hadde egentlig en pose til med turmat, Jegergryte med nudler fra produsenten Trek’N’Eat, som jeg ikke har prøvd så mye før, men primusen holdt på å gå tom for gass, og jeg var litt kald etter natten, pluss at jeg ville prøve nå en buss som hadde tatt meg halve veien hjem, så jeg bare pakket sammen og dro hjemover igjen.

Nøt utsikten fra Ramberget et par minutter og tok noen bilder før jeg begikk meg nedover mot Fanaseter og bakken ned til Fana kirke og bussen hjem. Det var faktisk en morgenfugl på Ramberget som sikkert også var der for soloppgangens og utsikten sin skyld, han hadde iallefall et gigantisk kamera med seg 😛 .

 

Er utrolig fornøyd med turen, og har lyst til å bare pakke og dra ut i skogen igjen, og har faktisk lært litt av selv en så enkel og kort tur. Håper jeg kommer meg av gårde igjen så fort som mulig!

Reklamer

Helene sjekker inn — om Listhaug og «Utøya-kortet»

Helene sjekker innEtter at jeg skrev innlegget om Listhaug og Utøya så jeg siste episode av Helene sjekker inn, fordi den handlet om Modum Bad og behandlingen der, og jeg har en god venninne som er der akkurat nå for traumebehandling. Episoden handlet om angst, men flere av pasientene has også alvorlige traumer.

Det er spesielt to scener jeg skulle ønske alle så, spesielt de som sitter og gnåler akkurat nå om at Utøya-overlevende «drar Utøya-kortet». Grunnen til at jeg vil dere skal se dem er at du får se to ufattelig tøffe og modige mennesker som våger å vise dere hvor sterke  traumereaksjoner kan være. Én av dem reagerer kraftig på lyden av glass som blir knust, den andre er tilbake der hun var da bomben smalt den 22. juli.

 

Helene sjekker inn, angstbehandling på Modum bad

 

Anbefaler å se hele episoden, både fordi du vil lære veldig mye generelt og fordi de forklarer og gir kontekst til de to scenene, ellers kan du gå rett til 7 og 11. Begge scenene viser vanlige sterke traumereaksjoner.

Ønsker virkelig at så mange som mulig ser denne episoden, for dette er veldig viktig tema, og måten folk enkelte har diskutert siste Listhaug-påfunn viser hvor lite mange kan om traumer.

PS, hvis du ikke ser hele episoden: grunnen til at de kaller det som skjer med Julianne et «eksperiment», er at pasienten tester ut hvordan visse situasjoner vil påvirke dem, ikke at Modum Bad bedriver forskningseksperimenterer på pasientene sine.

 

Anbefalt lesing

The Courage to be Me er en super gratis tegneseriebok du kan lese på nett, som går inn på mange forskjellige traumeopplevelser på en lettforståelig måte.

 

Forberedelser til påskenatt ute!

Turutstyr.jpg

Da er mars på hell, påsken er begynt, og jeg og en god venninne driver siste forberedelser til en natt ute under stjernene! Har et forsett om å sove ute minst én gang i måneden, og siden jeg ikke fikk gjort det i februar på grunn av sibirkulden, har jeg et veldig press på meg for å få det gjort opptil flere ganger i mars.

Vi planlegger å dra til «gapahuken» jeg har skrevet om så mye tidligere, og sove enten inni den eller under åpen himmel utenfor. Gleder meg mest fordi det er en helt annen opplevelse å gå tur og sove ute ilag med andre. Du har en samtalepartner og noen å dele opplevelsen med, og to turkamerater kan hjelpe hverandre når ting skjer, og holde hverandre med selskap og støtte hverandre underveis.

Og så gir det meg lyst til å gå tilbake til steder jeg har vært mange ganger før, fordi det liksom er en helt ny opplevelse når du er der med noen som ikke har vært der før 🙂 .

Skal prøve å få kommet meg av gårde med treteltet mitt imorgen også, så får jeg mer trening i å henge det opp, attpåtil helt alene. Krysser fingrene 😛 .

Husk hva du tenkte da du gikk i rosetog

Blir ganske oppgitt og trist over debattklimaet for tiden. Vi har jo sett det ulme i lang tid, men at det skulle bli så ille og usaklig og teit som det er nå så jeg ikke helt komme.

Så for å være ærlig ikke Listhaugs uttalelser komme heller, i og med at hun er et voksent menneske, og på tidspunktet var justisminister. Politi, fagfolk og utsatte påpekte at hun burde la være å bruke ordet «monster» om overgripere, fordi de vet av mange års erfaring at barn har vanskelig for barn å forholde seg til et ord som «monster», og at man heller bør være mer bokstavelig når man forklarer hva overgripere er. Listhaug anklaget oss for å «beskytte pedofile».

  1. juli-filmen kommer ut og AP-politikere og terror-utsatte får dødstrusler, og blir beskyldt for å bruke «Utøya-kortet» når de får helt vanlige traumereaksjoner.

Folk samler inn 15 millioner kroner til Leger uten grenser, noe som er den mest fantastiske og geniale «fredelige demonstrasjonen» jeg har opplevd i hele mitt liv, kanskje nesten vakrere enn ideen om et rosetog, og kommentarfeltet under takkevideoen til Leger uten grenser er fullt av folk som surmuler.

Mental Helse melder om at de trenger flere frivillige, fordi Listhaug-bråket og 22. juli-filmen gjør at flere enn vanlig trenger hjelp, og jammen blir ikke folk sinte på dem også. Fordi det visstnok er «politisk» å skrive Listhaug-bråket, selv om hun både satte igang krisen og var hovedperson fra start til slutt.

Det virker som om bare det å nevne «Listhaug» gjør at folk går av skaftet for tiden.

 

Det er tøft når en minister må gå av. Dette skjer heldigvis ikke hver dag, det skal ikke være noe som skjer ofte, og uansett hvor uenig du måtte være med vedkommende, eller hvor uskikket du mener hen er til vervet sitt, er det i mine øyne egentlig ikke noe å feire og være glade for. I dette tilfellet, kanskje fordi det var akkurat Listhaug som måtte gå, førte det også til et vanvittig hett debattklima. Det er noe jeg ikke kjenner igjen i Norge.

Vet ikke hvor mye jeg egentlig har å tilføre diskusjonen av innsikt eller nyanser eller noe, så dette blir mer bare et hjertesukk blant mange andre, og jeg prøver egentlig å unngå å skrive den typen innlegg, men gjør et unntak fordi hele situasjonen er så erketeit at jeg bare måtte si noe. Så du kan kanskje se på det som en utblåsning mer enn et hjertesukk 😛 . I hvert fall har jeg et par ønsker:

 

  • Ikke vis skadefryd. Jeg mener også Listhaug ikke burde vært justisminister, men jeg hadde heller sett at hun ble voksen og begynte å ta ansvar enn at hun måtte gå og vi fikk den temperaturen vi har idag. Det er ikke en god nyhet at vi måtte kaste ut én av ministrene våre, det er én av tingene som ikke skal skje, litt på samme måte som foreldre helst skal unngå å skille seg. Vet ikke om det å latterliggjøre Listhaug og fansen hennes, eller fryde seg over at hun måtte gå av, er det beste for debattklimaet vi har nå. Det viktigste bør være å få temperaturen ned.

 

  • Forhold deg saklig. Alltid. Hørte på en podcast hvor Sam Harris, som har podcasten, snakket med en person som sa at han alltid prøvde å høflig besvare hatposten han fikk. Han fortalte at han da ofte fikk svar tilbake hvor personen omtrent ba om unnskyldning og var helt lamslått over at han fikk svar. Saklighet kan virke utrolig avvæpnende på folk som ikke er innstilt på å være saklige, og i et kommentarfelt skriver du like mye til «de som ser på» som du skriver til personen du svarer. Så vær høflig, saklig, og bruk gode kilder. Blir du forarget, så tell til 10, eller gjør på noe annet en stund før du bestemmer deg for om du vil svare.

 

  • «Æres den som æres bør». Hvis en person du egentlig er uenig med sier noe klokt, eller behandler deg bra, så ikke vær redd for å si «godt poeng» eller takke personen for å være saklig, eller si «jeg er enig i alt du skrev unntatt _________, fordi…». Dette også bidrar til et bedre klima.

 

  • Prøv å unngå «oss mot dem»-tenking. Synder en del her selv. Ser ganske mye generalisering og «flokk-instinkt» for tiden. På den ene siden har du folk som kaller alle som er uenige med dem «sosialister», eller antar at alle som er uenig med dem hater Listhaug. På den andre siden har du de som stempler alle som er uenige med dem som Listhaug-fans eller bruker ordet «troll» om litt for mange personer. Det er slitsomt å ikke kunne skrive på nett uten å bli satt i bås, så husk at du alltid snakker om individer, ikke grupper som «sosialister», «utlendinger» eller «Listhaug-fans». Husker da jeg gikk sosialt arbeid og vi fikk høre at «du møter ikke nye kulturer, du møter medmennesker».

 

Hadde vært fint med en pause fra politikken nå i ferien, hvor folk fokuserte på å gå tur, samles på hytta, og spise masse appelsiner og Kvikk Lunsj. Når vi kommer ned igjen fra påskefjellet, får vi brette opp ermene og prøve å ro oss tilbake til normalen.

 

Den hemmelige verdenen under AdO

Opplevde noe litt utenom det vanlige idag. Svømmeanlegget Alexander Dale Oen arena i Bergen tilbyr gratis omvisninger i ventilasjons- og renseanlegget under bassengene sine nå i helgen, og siden jeg alltid har hatt lyst til å være under et svømmebasseng og se alt av rør og pumper og alt annet som måtte være der nede. Vet dette er noe ikke alle ville bli like begeistret over, men jeg er kjempeglad for at jeg hev meg på, og anbefaler omvisningen om du måtte være i Bergen sentrum imorgen 🙂 .

Fikk se masse pumper og rør, men også en del spennende og kule ting jeg ikke ante fantes.

Det kuleste tror jeg er «soft landing»-systemet de bruker når stupere trener på ting de ikke kan fra stor høyde og risikerer magaplask. Går ut på at de har trykkluft i tanker under bassenget, og trykkluften kan slippes ut i bassenget så stuperen lander i en slags boblesky istedenfor hardt vann. Stupetreneren kan styre systemet med en Ipad, og man kan bestemme hvor lenge «skyen» varer. Søkte opp «soft landing» på YouTube, og det ser like kult ut som det høres ut.

Fikk óg se et UV-system for vannresning, som gikk ut på at vannet i røret gikk gjennom noe som så ut som en selvlysende skive, og den visstnok drepte alt av mikrober i vannet, til og med inkludert klor (!), så rett etter skiven ble det tilsatt mer klor i vannet. Så var det de store tankene med sand og kull som du kunne se inn i, og et ganske stort ventilasjonsrom hvor du hadde én meter tykke rør med viftet som blåste luft ut i selve rommet, og så gikk luften inn i andre rør igjen. Var ganske heftig «vind» når du sto foran utslippsrørene.

Så var det at bassenget visstnok ble varmet opp med varmen fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen i Fana, 13 kilometer unna.

Så var det rommet hvor de hadde en svær kanne med svovelsyre, som de tilsatte i vannet så det skulle irritere øynene mindre (!). Logikken var at vannet da fikk samme pH-verdi som øynene, men koser meg med ironien i å tilsette syre i rent drikkevann for å gjøre det mindre irriterende 😀 .

Så var det opplevelsen med å være under så store basseng med så ubegripelig mange liter vann. Mesteparten av tiden hadde vi strengt tatt ikke basseng rett over oss, men når vi hadde det var det en ganske spesiell opplevelse 🙂 .

Alt i alt: er du i Bergen imorgen, så stikk innom AdO Arena klokken 10, 12 eller 14!

Hvorfor vi trenger kvinnedagen

Okei, så jeg er en stor fan av «Paradox-spillene», en serie strategispill som fokuserer på hver sin tidsperiode, og Hearts of Iron IV, som omhandler andre verdenskrig, fikk igår en større oppdatering som het Waking the Tiger og fokuserte på Kina, den kinesiske borgerkrigen og krigen mot Japan. Oppdateringen endret og la til veldig mange ting, men blant dem var at Paradox la til noen historiske kvinner fra tidsperioden og et par «kvinne-relaterte ting», som å la spillere la kvinner arbeide i fabrikker. Du kan lese innlegget her.

Som Cecilie i på Krisemaksimering sa da jeg delte dette der, er ikke spillverdenen akkurat kjent som noen høyborg for likestilling og respekt for kvinner, og kanskje jeg bare ikke besøker disse miljøene ofte nok, men seriøst: det er lenge siden jeg har sett så mange nazister, Trumpkins, menn-som-er-redde-for-kvinner og nettroll generelt på ett sted. Tråden jeg lenket til over satte visstnok omtrent rekord i antall anmerkninger gitt av moderatorene for upassende innlegg, og Steam-komentarfeltet er enda verre. Vet ikke om jeg trenger legge ut utdrag engang, bare les fra start til slutt. Og kommentarene som er igjen er de Paradox ikke slettet. De som ble fjernet var enda verre.

Oppsummert for de som ikke orker/gidder/har tid/kom til denne bloggen for å lese om helt andre ting og er oppgitt over dette innlegget: trollene mener at kvinner ikke har noe å gjøre i dataspill (fordi omtrent bare gutter spiller dataspill, ifølge ett av trollene), spesielt ikke krigsspill, og det er veldig krenkende å ta dem med fordi det helt sikkert er en del av en større «agenda» og fordi det av en eller annen grunn er nedverdigende ovenfor de andre som slåss og bidro under andre verdenskrig. Pluss veldig mange politiske uttrykk jeg ikke engang er helt sikker på hva betyr. «Virtue signalling» går igjen, for eksempel. Feilstavingen av kvinner til «wamen», fra en fyr som gnåler ustanselig om at de hører hjemme på kjøkkenet, er også ganske interessant.

Men i hvert fall: dette var min påminnelse om hvorfor vi trenger kvinnedagen.

For hvis det at noen legger til noen få berømte kvinner i et dataspill er nok til å gjøre mennesker så sinte, opprørte, og krenkede, da har vi en vei igjen å gå.

Læring med kul gul

Har tidligere skrevet om min trofaste bestevenn Emir, og tenker at min nåværende bestekompis også fortjener et innlegg 🙂 .

Gorm bursdagstur (3)
Molnar på tur på Ådnanipa

Nes Molnar er en fjordhestvallak* og tøff i trynet. Tøffheten hans kommer godt med i luftegården, for han er den eneste som har kustus på islandshest Gorm, som ellers styrer luftegården med jernhov og har en tendens til å hive ut de andre hestene fra under taket med matfatet det øyeblikket Molnar er borte fra luftegården.

Som norsk hest er Molnar også luftegårdens fredsmekler, og sitt ansvar bevisst. Da «Pondus» kom til gården som erstatter for Emir, ble det endel kjekling mellom ham og Blues, den andre lynghesten. Men Molnar skulle ikke ha noe av krangling i luftegården, så hver gang de begynte å krangle kom han med en gang og skilte dem. Flere ganger så jeg Molnar komme med ørene lagt flatt mot hodet for å bryte opp en krangel, og flere ganger sto Blues og Pondus stå «i skammekroken» i hver sin ende av luftegården, med Molnar midt imellom.

Vår

Han er også tøff i trynet med oss mennesker, for eksempel kan han være morgengretten som få, men vi som kjenner ham vet at det bare er på overflaten. Klø ham på brystet mellom forbeina, så roer han seg.

Men du er gjerne ikke ferdig med tøffheten når du setter deg på ryggen hans, eller tar ham med på leietur, for Molnar er ikke typen til å gi noe gratis. Han liker å gjøre et fluktforsøk eller to når du leier ham på tur, og du får vær så god ta rundt et dusin volter** og ta frem noen ukvemsord før du får ham til å gå med på å bli med på tur.

Belønningen din er at han tar veldig hensyn til deg som rytter og blir stående som en prest om du for eksempel holder på å dette av, og at han egentlig er arbeidsvillig som få selv på de dagene han må «gå dørstokkmila», og ingenting er gøyere for ham enn å virkelig få lange ut og springe langs fjorden eller over jordene som et olja lyn, om han ikke trekker små sportsvogner i full fart, gjerne med et traktordekk etter. Om menneskene er ekstra snille og ber ham løpe kjempefort, kommer det gjerne et gledesbukk*** eller to fra ham, for da blir han så glad! Det er også viktig å løpe fort hvis en hest under ham i rang er frekk nok til å løpe foran ham:

Én dag var han og Pondus ute og gikk på naturstien, med hvert sitt menneske på ryggen. Molnar var i «sta og sulten fjordhestmodus» og havnet ute på gresset flere ganger. Den siste gangen var Pondus frekk nok til å nytte høvet og havne foran ham, og han satte til og med opp i trav! Sånn frekkhet kunne ikke Molnar finne seg i, så han slo over i femte gir og gallopperte opp på siden av Pondus, og kappløp med ham til slutten av naturstien. Etter å ha kommet først opp til asfaltveien følte han at han hadde han fått oppreisning, så han belønnet seg selv ved å gå bort til plenen til ungdomshjemmet og ta en munnfull gress.

Men det er tøft å være fjordhest. Som sårbart byttedyr må han alltid være på vakt, for de forferdelige hestespisende endene kan når som helst fly opp foran en intetanende hest, eller luske i bakhold i buskene langs naturstien, og da er det bare å snu tvert om og ta beina fatt om en skal redde skinnet! Det er godt at Molnar er et fluktdyr og kan løpe fort som lynet hele veien hjem når det dumme mennesket på ryggen ikke enser alle farene og bare prøver å fortelle ham at han må ta det med ro, ellers er det ikke godt å vite hva som kunne skjedd!

img_20160910_141223

Enda verre er det når det er mørkt, eller for den saks skyld når det så vidt er begynt å bli skumring. Da er det skummelt både å være ute på tur og inne i den mørke, skumle stallen. En fjordhest i mørket er et lett bytte for alt som måtte luske i skyggene, så det er omtrent for en dødsdom å regne å bli leid ned i stallen på kveldstid før noen av de andre hestene. Om et menneske virkelig skulle ville ham så vondt, er det bare å fly ut av boksen så fort grimen tas av og beingalloppere opp igjen til luftegården.

Boksen til Molnar er også litt mangelfullt innredet. Molnar er særdeles glad i vann, men dette tar jo selvfølgelig ikke de tobeinte hensyn til, så vann-automaten hans er laget så den bare fylles til randen av skålen, og så lite vann kan man jo ikke ha det noe gøy med. Da var det bedre den dagen han midlertidig ble satt i boksen til Gorm. Der fant Molnar til sin store glede ut at han kunne styre vannautomaten selv, ved å presse inn enden av slangen med mulen. Han kunne få den til å gi ham så mye vann som han bare ville, så da mennesket kom tilbake og skulle ta ham ut, hadde han oversømt boksen, og lagd en stor dam på gulvet i stallen. Dessverre ble han ikke satt inn i boksen til Gorm flere ganger, selv om han drømmer om at han en dag skal få sjansen igjen — gjerne en hel natt så han kan trylle frem nok vann til å plaske i det med hoven, som han er så glad i å gjøre når han kommer til vann som er dypt nok.

Molnar er også klok som få. Han elsker å leke med ting han kan ta i kjeften, enten der er børster, hageslanger, eller hestedekken, klesplagg eller hodelag som menneskene henger litt for nær ham. Setter du deg foran ham og gir ham en striglebørste, tar han imot den med munnen og børster håret ditt. Ett av menneskene hans har også begynte å trene klikkertrening, noe han «tok» med én gang. Klikkertrening betyr at et menneske bruker en dings som lager en klikkelyd for å markere når dyret gjør noe riktig. På Molnars første dag med klikkertrening tjoret mennesket ham fast og brukte noen minutter på å «klikke» for så å gi eplebiter. Da Molnar hadde skjønt at klikk betydde eplebit var det ut på gårdsplassen for å begynne å trene for alvor. Men smarte Molnar hadde funnet et smutthull, og tok sporenstreks klikkeren fra mennesket og begynte å klikke med den selv.

På gode dager er Molnar også en god terapihest, som seg hør og bør på en gård som blant annet tilbyr riding til psykisk utviklingshemmede. Han er god og snill nok til at du kan sette deg med ham når han ligger og hviler seg i luftegården, og til og med kan sitte med hodet hans i fanget, og han «humrer» gjerne av glede når du kommer for å kose med ham eller holde ham med selskap, om han ikke står ved gjerdet og vil være med når noen av de andre hestene blir tatt ut for å jobbe eller strigles.

Alt i alt er min gule bestevenn en super kamerat, treningspartner, og mest av alt læremester. Både Emir og Molnar har lært meg så mye, som bare «krevende» hester kan, og begge ga/gir minst like mye igjen.

 

*en kastrert hannhest.

**å ri rundt i en liten sirkel, på godt norsk en «360».

***at hesten løfter rumpa og sparker bakut i fart, ofte av glede.