Om blodmåne, astrofysikere og skyer

Jeg som alle andre var på månejakt i forigårs, men selvfølgelig var det overskyet så vi ikke så snurten av noen måne, verken blodig eller ei. Ikke at vi hadde sett noe uansett selv om vi omtrent småløp opp til toppen av et fjell, for den sto jo så lavt på horisonten (noe jeg ikke helt vet om mediene skrev så mye om i dagene før), det slo meg hvordan det virker som det så ofte er overskyet når sånne ting skal skje, til og med nå som det hadde vært klar himmel så utrolig lenge.

En venn tipset meg heldigvis om denne dokumentaren som forklarer alt. Vi er blitt lurt trill rundt.

Reklamer

Du må ikke sove

Leste A-Magasinets samling av hatpost og drapstrusler mot de som overlevde Utøya nå nettopp. Har du ikke Aftenposten-abonnement, så er det verdt å skaffe seg en gratis prøveperiode bare for dekningen av disse meldingene.

Redigert 24. juli: også oppfølgingsartikkelen hvor Aftenposten tar kontakt med trollene for å få forklaringer på hvorfor de oppfører seg som de gjør er vel verdt å lese. Bergens Tidende har en tekst med samme overskrift, i tilfelle du har abonnent på dem istedenfor AP.

 

Bare å si «dødstrusler mot Utøya-overlevende» er jo absurd. Psykiske ettervirkninger etter traumatiske hendelser kan være tøffe nok i seg selv for de som sliter med det, og at noen skal hate noen sterkt nok til å sende dem drapstrusler når de vet hva de allerede har gjennomgått, er rett og slett vanskelig å fatte. Skjønner at folk tyr til forklaringer som at disse menneskene må være «syke», selv om det nok dessverre blir litt for enkelt å avfeie dem på den måten.

Artikkelen påpeker at de verste skrevne truslene gjerne kommer fra mennesker med den vakreste, mest sirlige håndskriften, noe som passer oppfatningen min av at det er de eldste som er verst. 24.7: Aftenpostens artikkel bekrefter at snittalder er rundt 50. De som gjerne har vokst opp med bare hvite nordmenn rundt seg, og nå ser så mange skumle utlendinger de ikke forstår, og kanskje hører litt for mye på Nettavisen, Listhaug, og de som gjør det de kan for å spre frykt — Resett, Document.no, lukkede Facebook-grupper. Så er Internett gjerne også nytt for dem, så de ikke er klar over hvor mange som egentlig leser det de skriver, samtidig som de gjerne ikke har lært å være kritiske mot det de ser på nett.

Ekkokamre er vel også en forklaring. Virker som mange på Facebook som hater «utlendinger» ikke har satt seg så altfor godt inn i ting. Det er greit å være kritisk til innvandring, det er helt OK og sikkert nødvendig å være engasjert i god integrering og fornufting innvandringspolitikk, og være åpen om også de negative konsekvensene av innvandring. Men drapstruslene og hatmeldingene som hagler inn på Facebook og i andre kanaler, og som faktisk også gjør det vanskeligere for spesielt kvinner og minoriteter å ytre seg, den finnes det bare ingen unnskyldning for.

Mange som kommer med sånne ytringer hører gjerne ikke seg selv, eller skjønner ikke hvor alvorlig det de sier faktisk er. Da trenger de at folk korrigere dem og tar tak i ytringene deres og får dem ned på jorda igjen. Har du venner som er rasister eller kommer med hatprat, så si ifra på en saklig måte. Tar noen feil om skumle utlendinger på nett, så rett på dem på en høflig og saklig måte. Kanskje du bare får tilbake noe usaklig eller noe om «msm media», men da har du i det minste prøvd.

Vet det føles som å slukke skogbrann med vannglass, men dette er et problem vi må ta tak i.

Anbefaler for øvrig sterkt denne teksten fra Flyktninghjelpen som stikker hull på 10 myter og feiloppfatninger om flyktninger 🙂 .

Bloggtekst-spotlight 6

Noen ganger kommer jeg over blogginnlegg som er så spesielle, eller fine, eller tankevekkende, at jeg får lyst å dele dem med andre. Har vært en stund siden siste spotlight nå, så her kommer nummer seks 🙂 .

 

Mange bruker nettet til å dele sine historier om mobbing, meg selv inkludert, men jeg vet ikke om jeg har sett noen klare å være så nøktern, åpen og ærlig som Ida i denne teksten. Dette er tøff lesing,  spesielt hvis du tidligere har lest den opprinnelige teksten, og et tankekors om hvor viktig det er å se alle saker fra begge sider, og tenke seg om før en henger ut andre på nett. Hvis du ikke har lest noen av dem, så ta den opprinnlege først. Kjenn på hvordan den får deg til å føle deg før du leser tekst nummer to.

 

Gode refleksjoner om en viktig film om ære og maktfaktorer i minoritetssamfunn fra en blogger som så filmen, med spørsmålsrunde med regissøren. Fikk enda mer lyst til å se «Hva vil folk si» etter å ha lest denne teksten.

 

Innsiktsfullt blogginnlegg om Hjorts bok «Arv og miljø» og norsk æreskultur (ja, norsk) rundt incest innad i familier.

 

En klassiker om curlingforeldre og hvor lett enkelte foreldre blir støtt, til glede for nye lesere. Han har også lagt ut en del to hvor han nyanserer litt fordi enkelte foreldre ble støtt.

Munkebotn i reprise

Da har jeg vært i Munkebotn igjen, kort tid etter forrige tur, og er storfornøyd med hvor godt det gikk.

Fikk turfølge opp i Munkebotn og ble sittende der og snakke og gomle snop en stund, og så fortsatte jeg til leirplassen. Hadde den for meg selv denne gangen, bortsett fra all myggen og to frosker jeg så da jeg var på vei inn til leirplassen, så jeg gikk i gang med å pakke ut og henge opp teltet.

Har som sagt trent en del på å henge opp teltet, og klarte til min store glede å henge det opp riktig på første forsøk, etter å ha slitt litt med knutene, uten å måtte justere noen stropper. Var kjempefornøyd med meg selv, og skulle til å ta frem teltstengene da jeg oppdaget at jeg hadde fokusert for mye på å få stroppene riktig og gjort en bitte liten feil.

Oppned-telt.jpg

Teltet var opp-ned.

Så da var det bare å løsne jekken, ta opp knutene, og begynne på nytt. Gikk kjempebra for andre gang, og jeg skulle til å sette i teltstengene da jeg oppdaget at en stropp som skal gå under teltet hadde snurret seg rundt en av stroppene som gikk fra teltet til treet. Vet dette sikkert ikke gir noe som helst mening hvis du ikke har et telt som dette selv, men i hvert fall var det bare å løsne jekken, ta opp knutene og så videre, og henge opp teltet for tredje gang. Fikk i hvert fall litt trening i å henge opp tretelt i tussmørke.

Var utrygt for regn, så hev regndekkenet over teltet, noe som alltid får det til å se ut som noe fra det ytre rom. Regntrekket gir meg også litt «privacy» i teltet, selv om det også gjør at jeg ikke får noen utsikt.

Munkebotn-tretelt.jpg

Klarte heldigvis å få opp teltet rimelig fort også denne gangen, så satte meg til med snop og REAL Turmat-kebabgryte til kvelds. Hadde ikke noe ved denne gangen, så to store telys gjorde nytten som «bål» ved å gi litt lys og kosefaktor, og eneste minuset var egentlig myggen og at «hovedveien» forbi vannet var såpass nær teltplassen. Er alltid litt utrygg i forhold til andre mennesker når jeg er ute og det er mørkt, og Munkebotn er så mye brukt av turgåere og folk på telttur at det nesten føles mer som en park enn en skog.

Følte meg likevel trygg nok til å la tingene mine ligge fremme, la ikke engang alt tilbake i sekken før jeg klatret opp i teltet. Hang opp hodelykten i en «kurv» som henger i taket, og satte på en lydbok så jeg fikk selskap av en menneskestemme, som ironisk nok leste en Stephen King-bok, og krøp ned i fjellduken. Hørte noen stemmer i nærheten, og tror jeg også hørte noen kjøretøy passere på veien, men brød meg ikke særlig om dem.

Klarte faktisk å sovne ganske fort, og klokka var omtrent 11 på formiddagen da jeg klatret ut av teltet igjen. Hadde sovet utrolig godt, og var fornøyd både med hvor fort jeg hadde fått opp teltet (host, host) og hvor godt jeg hadde fått sove. Det var da jeg så at jeg hadde fått selskap av to personer i hengekøyer under 50 meter unna, tror de var far og datter, så anså det ikke som så veldig creepy at de plutselig var kommet dit mens jeg lå og sov, og jeg vet ikke om de engang visste at jeg var der med teltet mitt, selv om de sikkert gjorde det, regntrekket er ikke akkurat kamuflasjefarget. De må ha kommet dit og hengt opp hengekøyene sine sent, for jeg gikk og la meg i totiden. Det var vel deres stemmer jeg hørte et stykke unna rett etter at jeg hadde krøpet til sengs.

Stakk nedover til Sandviken via et vann som heter Garpetjern, og nådde heldigvis en bussholdeplass akkurat noen minutter før det kom en buss til sentrum. Deilig.

Var storfornøyd med kjempekoselig tur, men lurer på om jeg skal finne en litt mer rolig leirplass hvor jeg får hengt opp teltet uten å lure på hvem andre som kommer til å være der mens jeg sover 😉 .

En annerledes og småmagisk natt i naturen

Munkebotn bålkos.jpg

Foto: K

 

Da har jeg huket av natt i naturen for juni i siste liten 😉 . Det ble en ganske annerledes natt enn jeg hadde tenkt, men noen ganger blir jo ting annerledes på en veldig god måte, og i dette tilfellet også litt magisk.

Planen var egentlig å dra til Munkebotn med en venn av meg og henge opp treteltet et fint sted vi vet om, men hun kunne ikke bli med likevel, så jeg dro oppover med en annen venn av meg som hadde avtalt at hun kunne bli med oss. Vi fikk et glimt av et pinnsvin i en hekk på vei ut av nabolaget hennes, kanskje den brakte oss lykke, og hjalp til med å gjøre resten av turen så spesiell.

Snakket om løst og fast på veien opp, blant annet så vi en trost som vi mente måtte være vennen vår vi hadde fått oss på forrige tur, da vi delte noen nachoschips-smuler med noen trost og en kråke. Vi spøkte om at den sikkert varslet de andre på sosiale medier om at vi var tilbake, så kanskje hadde de andre fuglene fått en tweet om at det var taco-lørdag i Munkebotn igjen.

Kom i hvert fall opp til det stille og øde Langevatnet, som jeg alltid syns det er så spesielt å komme opp til når det er kveld og det ikke er noen der og vannet ligger blikkstille. Er mest vant til å være der på dagtid, og da pleier det å kry av folk, spesielt i fint vær. I går kveld så vi bare noen som hadde satt opp et telt og tent et bål ved vannkanten. Våre flyvende venner dukket ikke opp, imidlertid var det en sverm med mygg som holdt oss med selskap. Kameraten min er hendig «myggavleder», så jeg ble ikke så mye plaget så lenge jeg holdt meg nær henne. Merket myggen begynte å plage meg så smått da jeg havnet lenger enn fem meter unna et øyeblikk, kanskje det var da jeg fikk det ene myggstikket jeg fikk på benet.

Rigget oss i hvert fall til der vi har pleid å «henge» i Munkebotn, og hun-kompisen min tente bål og satte på musikk, jeg fant fram fjellduk og snop. Så satt vi der og gumlet snop og drakk te og Corona og fortsatte å snakke om stort og smått.

Det var koselig å sitte der ved bålet med utsikt over vannet, bortsett fra at myggen begynte å plage meg så smått fordi kompisen min tok frem et myggnett hun hadde kjøpt og som hun kunne tre over hodet og stramme rundt halsen så myggen ikke kom til.  Hun fikk da dilemmaet «øl eller mygg», siden hun ikke kunne drikke øl gjennom myggnettingen, og vi kom frem til at hun burde få satt inn en glidelås ved munnen på «myggburkaen» hun hadde kjøpt seg. Hadde vært koseligere om trostene og kråken kom, de hadde vel gjerne spist et par mygg óg. Kanskje vi får henge opp noen fuglekasser i trærne rundt der vi pleier å rigge oss til 🙂 .

Så glemte jeg faktisk hele hengekøyen hun hadde med seg helt til jeg nesten var ferdig med dette innlegget. Kompisen min hadde kjøpt seg en hengekøye med myggnetting og presenning som hun hadde gledet seg til å prøve og som så veldig spennende og praktisk ut, men det viste seg at det ikke fulgte med noen brukermanual, og vi fant ikke ut av hvordan vi skulle henge opp hengekøyen og turte ikke eksperimentere noe særlig fordi tauene som fulgte med virket veldig, veldig tynne.

Vi ble i hvert fall sittende, bålet varmet, det ble aldri mørkt, og det var så koselig å bare sitte der at plutselig var klokka blitt fem på ett. Vi ble sittende enda stund til, til bålet var slukket, og jeg bestemte meg etter hvert for å droppe treteltet, siden det tar litt tid og jobb å sette opp, og kontrasten fra å sitte der og kose meg med en god venn til å være alene i skogen virket litt trist. Pluss at det var en kar et stykke borte fra oss som satt ved et bål da vi kom, og vi syntes han var litt creepy siden han bare satt der og så fremfor seg, og ikke snudde seg én gang selv da vi gikk rundt og sanket steiner til bålet relativt nært ham. Han gikk og la seg kort tid etter at vi kom, men jeg likte ikke helt tanken på å ligge og sove så nær noen, i hvert fall ikke noen som creepet oss ut litt (hvis du skulle lese dette, så beklager, jeg vet jo at du helt sikkert hadde dine grunner og at jeg tror du egentlig er fullstendig harmløs, det var bare veldig rart og noen ganger har jeg litt lite tillit til andre mennesker).

Så vi slukket i hvert fall glørne, pakket sammen og bega oss nedover igjen. Da vi kom til hovedveien traff vi på en voksen kattepus, oppe i Munkebotn relativt langt fra nærmeste hus. Den hadde halsbånd, og den så ikke tynn ut, men den var kosesyk og diltet etter oss hundre meter eller så til vi var på vei ned igjen fra Langevatnet. Hadde sett Studio Ghibli-filmen Min Nabo Totoro nylig, så vi lurte på om den kunne være en skogsånd som hadde skiftet ham.

På vei ned så vi også noen mystiske våte fotspor som gikk rundt 10 meter fra vannet og så bare forsvant. Kanskje de var laget av skogsånden før den skiftet ham fra menneske til katt.

Følte disse to tingene gjorde turen litt magisk, mer enn selve skogen og Munkebotn generelt, som kan være litt trollsk, spesielt i regn og tåke, mest siden det er så mange store trær som står tett sammen. Hadde i hvert fall en kjempekoselig kveld!

 

Life is Strange 2-prequel incoming…

Snublet nettopp over en video på YouTube om et spill om en «Captain Spirit», som viste seg å være en prequel til den nye sesongen av Life is Strange.

Spillet handler visstnok om en slags Tommy&Tigern-karakter som drømmer seg bort til en verden der han er en superhelt, og ifølge Steam-siden kan valgene du gjør i denne demoen visstnok påvirke handlingen i selve Life is Strange-serien.

CaptainSpirit.png

Har skrevet veldig mye om LiS fordi serien har betydd veldig mye for meg, så føltes riktig å fortsette «tradisjonen» for andre sesong. Så hvis du er interessert i disse spillene, så sett av tid om fire dager til å laste ned The Awesome Adventures of Captain Spirit 😛 .