You Left Me — et vakkert spill om sorg og ensomhet

TW: selvmordstematikk

Uleftmetitle.png

Ville bare anbefale dette flotte, søte lille spillet. YOU LEFT ME av Angela He er et kort gratis spill «basert på virkeligheten og dissosiativ amnesi», og handler om sorg, depresjon, ensomhet og forvirring etter et tap, muligens etter et selvmord. Hovedpersonen strever med å få livet til å gi mening, og hun føler at hun har glemt noe viktig. Hun har 12 timer på seg til å huske og rømme fra den nye verdenen hun befinner seg i, før det er for sent.

 

Du kan snakke med katten din, ta metroen «til hvor som helst», dra på jobb selv om du pleier å ta denne dagen fri, du kan dra til en klinikk hvor du kan snakke om masken din som er i ferd med å sprekke, og du kan reagere på forskjellige måter på omgivelsene, menneskene og inntrykkene rundt deg.

Du må flere ganger velge om du vil «gjenforenes» med personen du har mistet, eller om du vil stå på, holde ut og fortsette å leve.

Stemningen i spillet sitter fra første sekund. Grafikken er søt og surrealistisk, og musikken er fantastisk. Fremstillingen fremhever en verden som ikke gir mening, og tanker som ikke slipper taket. Du er «i en annen verden» og bare det å ha en vanlig samtale med kollegene på jobben føles som et ork.

 

Angela He er ifølge nettsiden hennes bare 19 år gammel, noe som gjør dette spillet enda mer imponerende, i og med at det ser så profesjonelt ut. Utseendet gjør virkelig hele spillet, og alle tegningene må ha tatt betydelig tid å lage, for ikke å snakke om all symbolismen gjennom hele spillet. Spillet viser også en dyp innsikt i temaet det omhandler, noe som er grunnen til at jeg anbefaler det her.

uleftme7.png

Kjente meg faktisk igjen i den delen om at hun tar metroen «hvor som helst» fordi hun vil bort fra hjemmet sitt, og går av på vilkårige stopp. Har faktisk gjort det akkurat samme med bussen her i Bergen flere ganger i det siste, når jeg ikke har hatt en jobb å gå til og dagene har blitt lange. Bare ta en buss jeg ikke helt vet hvor skal, gå av på et hvilket som helst stopp, og se hvor jeg havner hen.

Anbefaler YOU LEFT ME hvis du er interessert i et spill som gir innsikt i liv med psykiske lidelser, og som i tillegg er utrolig kreativt og vakkert.

uleftme10.png

Angela He har også et knippe andre spill som ser omtrent like interessante ut.

YouTube-kanalen hennes er forresten her. Hun har en timelapse fra når hun tegnet og programmerte spillet, noe som tok henne bare to døgn (!).

Her finner du hjelpetjenester hvis du har det tøft. Velg å leve.

Reklamer

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så dramatiske eller spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.

Gjenkjennelse

(Ingen spoilers)

Såh. Jeg er godt ute i andre episode av Life is Strange: Before the Storm, og det er et sånt spill hvor du lett kjenner deg litt for godt igjen i opptil flere av karakterene. Jeg personlig identifiserer meg litt ubehagelig mye med hovedperson Chloe.

BeforeTheStormChloe.jpg

Chloe har ikke samme «katalysator» som meg; jeg mistet aldri faren min i noen bilulykke. Men jeg også opplevde å ikke «fikse» skolen. I ungdomskolen var jeg mye borte, dels fordi jeg ble mobbet så mye, men også fordi jeg ikke brød meg om skolen så mye som jeg burde. Skjønt, det er godt mulig at de to tingene henger sammen.

I high school ble jeg alvorlig deprimert, og hadde veldig fravær. Til slutt gikk jeg omtrent ikke på skolen i det hele tatt, og det skulle ta flere år før jeg begynte på skolen igjen for fullt. Skrev mer utfyllende om dette her, men long story short: det at jeg strøk i fag, og til slutt måtte ta et år om igjen, var helt knusende for meg, spesielt når jeg allerede slet. Så gikk det nedover derfra.

Skolen er så viktig for oss. Den er «jobben» vår det meste av oppveksten og stedet hvor vi tilbringer store deler av dagene våre, og hvor bra vi gjør det der blir uungåelig en stor del av identiteten vår. Å mislyktes totalt med skolegangen betyr liksom at du er totalt mislykket som individ. Som voksen er det lett å se at livet fortsatt kan bli helt fint, og at det å være borte fra skolen et par år på grunn av sykdom eller andre grunner kanskje bare betyr at du blir ferdig senere. At ett område i livet ikke er alt, og at hvis du ikke lykkes med noe, er det så mange andre måter livet kan bli bra. Jeg ble jo også ferdig med videregående til slutt, da jeg innrømte for meg selv at jeg måtte ta det i mitt eget tempo.

Men det var vanskeligere å se der og da, spesielt når voksne rundt meg fortalte meg hvor mye vi trengte skolegangen, og at jeg og livet mitt omtent var ødelagt om jeg ikke lyktes med skolen, og jeg faktisk trodde på det, og det dro meg enda lenger ned, og den onde sirkelen var begynt. Det er paradoksalt hvordan du kan ha det så tøft at «hverdagsting» som skolen blir mer og mer fjerne og uviktige, men det samtidig virker så stort og ødeleggende at en ikke gjør det bra på skolen.

 

Misforstå meg rett, jeg og Chloe er mer ulike enn like. Jeg også hadde mye fravær, og mye sinne i meg, ingen nære venner, og et rom jeg ikke brød meg med/klarte å holde ryddig, men jeg begynte aldri å «henge med feil folk», jeg tagget ikke, jeg tilbrakte ikke store deler av tiden borte fra hjemmet, og jeg eksperimentere aldri med stoff — skjønt jeg har tenkt en del på at jeg lett kunne havnet i en ungdomsgjeng eller noe, med alt det kunne medført av alle tingene over, fordi jeg så sårt trengte den følelsen av tilhørighet.

Men jeg kjente den håpløsheten jeg kjenner i Chloe. Hun gjør og sier ting jeg absolutt ikke kan stå inne for, og jeg skulle ønske hun kunne se at ting hadde blitt mye bedre om hun hadde vært mer på skolen, og respektert autoriteter mer. Det er frustrende som spiller å oppleve at jeg ikke kan «holde henne i tøylene» så mye som hun trenger, som om hun er så vill at til og med spilleren som styrer henne ikke har full kontroll. Men selv om jeg kan bli irritert og oppgitt og sint på Chloe, er det også tydelig at hun går og bærer på for mye sorg og sinne til at hun klarer å takle det på en god måte. Hun lider, og hun er i tillegg under press fra en rektor hun opplever som urettferdig, og morens kjæreste, som heller ikke er spesielt pedagogisk eller forståelsesfull, og som altfor fort flytter inn og tvinger Chloe til å forholde seg til ham som familiemedlem.

BeforeTheStorm2 1

Hvis det er noe vi kan lære av disse to historiene, så er det at alle «drittunger», og andre barn med problemer, har en grunn til at de er det. Barn og unge som sliter trenger forskjellige ting, men jeg, og trolig Chloe, trengte mest av alt noen som kunne fortalt meg at alt kunne bli bra igjen, selv om det så fullstendig håpløst ut der og da.

For all del, gi de som trenger det «spark i baken», rammer og disiplin. Men husk at det de trenger mest av alt gjerne er tålmodighet, kjærlighet og forståelse. Kjeft, (tomme) trusler og straff har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte, spesielt hvis det er det en bruker mest.

Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

 

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

 

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

 

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg

Oppdatering om livet, og to viktige dataspill

Legger virkelig ut innlegg altfor sjeldent for tiden. Er ikke bare positivt å ha «fri» fra trådløst nett hjemme, altså 😛 . Skjer jo ting i livet mitt óg, i mye større grad enn før, så det er absolutt ikke at jeg ikke har noe å blogge om heller, har snarere dårlig samvittighet for at jeg ikke får delt mer. Det er dels óg at jeg er flink til å begynne på innlegg, for så å føle at jeg ikke klarer skrive om ting på en god måte, og så miste motet. Får bli flinkere til å fullføre innlegg selv om jeg ikke helt har troen, de blir vel bra til slutt hvis jeg bare fortsetter å prøve 😛 .

Status akkurat nå er at jeg er på vei videre fra gården, og mest sannsynlig får en praksisplass på en kafé et sted i Bergen. Har fått en god vennegjeng jeg finner på ting med etter arbeidstid. Leiligheten begynner å bli mer og mer møblert og koselig, og gleder meg til å begynne å vise frem bilder fra den. Feiret nettopp bursdag og hadde en hyggelig bursdagsfeiring. Er begynt å trene en av hestene på gården fast en ettermiddag i uken og kunne sikkert skrevet om disse ettermiddagene. Så har jeg har spilt ferdig Before the Storm-spillet og har lyst til å skrive et innlegg hvor jeg deler tankene mine om det. Føler meg takknemlig for spill med handling om virkelige tema, og som jeg føler takler alvorlige ungdomsproblemer på en god måte.

Apropos viktige spill fikk jeg Hellblade: Sanua’s Sacrifice til bursdagen min. Hellblade er på overflaten et typisk action-rollespill med handlingen lagt til universet i den nordiske mytologien, men det spesielle er at det også handler om psykose og, så vidt jeg forstår, traumer. Du spiller som en jente som heter Sanua, som drar til dødsriket Helheim for å forhandle om å få tilbake en hun er glad i, og du skjønner fort at fortellerstemmene er stemmene i hodet til Sanua. Allerede fra begynnelsen er spillet skikkelig creepy, og det virker også veldig lovende som en kommentar om psykose og om det med å slite psykisk generelt. Har aldri hørt stemmer i hodet mitt, men syns fremdeles beskrivelsene her føles realistiske og urovekkende ut:

Hellblade quote 1

Hellblade quote 2

Hellblade quote 3

 

Og dette sitatet, mens du bokstavelig talt balanserer på en tynn planke over en avgrunn:

Hellblade quote 4

 

Har et forsett om å bli mer effektiv med bloggingen, så blir nok hyppigere innlegg fremover 🙂 . Stå på!

LiS Before the Storm: Førsteinntrykk

Before the Storm (9)

Så forløperen til Life is Strange, LiS: Before the Storm kom nylig ut, og igår fikk jeg det faktisk også til å virke på PC-en min (!), så har spilt i til sammen to timer nå og elsker det.

Life is Strange-spillene er i samme sjanger som The Walking Dead og de andre Telltale-spillene, hvor du spiller gjennom en historie og handlingen og mulighetene dine formes av valgene du gjør, men de føles mye mer jordnære og meningsfulle fordi handlingen er lagt til den virkelige verden. Istedenfor overlevelse i en verden full av zombier handler Before the Storm så langt om sorgreaksjoner, konflikter med autoriteter, rolleforvirring og selvmedisinering med narkotika.

Du spiller som Chloe, som sliter med å takle at faren er død etter en bilulykke og at hun føler seg forlatt etter at barndomsvenninnen Max har flyttet til Seattle og gradvis sluttet å svare på meldingene hennes. Hun håndterer sorgen over de to tapene ved å «henge med feil folk», skulke skolen og kjøpe hasj som hun selv føler hjelper henne med å holde hodet over vannet. Hun er tøff i trynet og uredd alt fra rektor på skolen til de som er dobbelt så store og sterke som henne, og bruker dette til å snakke seg ut av skumle situasjoner og få folk til å gjøre som hun vil.

Before the Storm-stemningen så langt er både fengende og sår, og selv om historien ikke har tatt helt av ennå virker dette like lovende som det opprinnelige Life is Strange-spillet. Synes óg replikkene er skrevet bedre, spesielt de kjappe svarene til Chloe, og at handlingen generelt har en bedre flyt. Spillet fikser óg Life is Stranges fine blanding av rolige, stille øyeblikk og de mer alvorlige scenene, du kan for eksempel hive deg med på en kort runde Dungeons&Dragons, som fort blir hylende morsomt takket være personligheten og humoren til Chloe.

Bryr meg allerede virkelig om Chloe, som fremstår som tøff i trynet utad, men sårbar og trist på innsiden, og liker at spillet lar deg velge når du vil være diplomatisk og når du vil være aggressiv — hvis du har spilt Night in the Woods, hvor du også spiller som en opprørsk tenåringsjente, er det kjærkomment at du kan velge å være mer høflig og ærlig mot for eksempel moren din når hun uttrykker bekymring for deg, mens du i Night in the Woods omtrent bare hadde frekke og destruktive replikker å svare med. Chloe har både en tøff og myk side, og du kan for eksempel først velge om du vil stjele en stor sum penger under en fest, og så bestemme deg for om du vil betale gjelden til langeren din med dem eller snike dem opp i vesken til moren din fordi du vet hun sliter økonomisk.

Gledegruer meg alltid til å spille Life is Strange-episoder, fordi spillserien er veldig lite redd for å ta opp tøffe tema, og jeg antar at Before the Storm blir like sterk som det opprinnelige spillet 😉 — men det hadde ikke vært Life is Strange uten en uredd vilje til å diskutere de tøffe temaene. Innimmellom de tøffe scenene får du nyte en del humor, vakker musikk, god bruk av kameravinkler og håndmalt grafikk for å skape en minneverdig stemning.

Skal nok skrive mer om spillet når jeg får spilt mer, ikke minst hvordan jeg på flere måter kjenner meg igjen i Chloe, men akkurat nå er det eneste jeg kan si at jeg helhjertet anbefaler både det og Life is Strange.