Munkebotn i reprise

Da har jeg vært i Munkebotn igjen, kort tid etter forrige tur, og er storfornøyd med hvor godt det gikk.

Fikk turfølge opp i Munkebotn og ble sittende der og snakke og gomle snop en stund, og så fortsatte jeg til leirplassen. Hadde den for meg selv denne gangen, bortsett fra all myggen og to frosker jeg så da jeg var på vei inn til leirplassen, så jeg gikk i gang med å pakke ut og henge opp teltet.

Har som sagt trent en del på å henge opp teltet, og klarte til min store glede å henge det opp riktig på første forsøk, etter å ha slitt litt med knutene, uten å måtte justere noen stropper. Var kjempefornøyd med meg selv, og skulle til å ta frem teltstengene da jeg oppdaget at jeg hadde fokusert for mye på å få stroppene riktig og gjort en bitte liten feil.

Oppned-telt.jpg

Teltet var opp-ned.

Så da var det bare å løsne jekken, ta opp knutene, og begynne på nytt. Gikk kjempebra for andre gang, og jeg skulle til å sette i teltstengene da jeg oppdaget at en stropp som skal gå under teltet hadde snurret seg rundt en av stroppene som gikk fra teltet til treet. Vet dette sikkert ikke gir noe som helst mening hvis du ikke har et telt som dette selv, men i hvert fall var det bare å løsne jekken, ta opp knutene og så videre, og henge opp teltet for tredje gang. Fikk i hvert fall litt trening i å henge opp tretelt i tussmørke.

Var utrygt for regn, så hev regndekkenet over teltet, noe som alltid får det til å se ut som noe fra det ytre rom. Regntrekket gir meg også litt «privacy» i teltet, selv om det også gjør at jeg ikke får noen utsikt.

Munkebotn-tretelt.jpg

Klarte heldigvis å få opp teltet rimelig fort også denne gangen, så satte meg til med snop og REAL Turmat-kebabgryte til kvelds. Hadde ikke noe ved denne gangen, så to store telys gjorde nytten som «bål» ved å gi litt lys og kosefaktor, og eneste minuset var egentlig myggen og at «hovedveien» forbi vannet var såpass nær teltplassen. Er alltid litt utrygg i forhold til andre mennesker når jeg er ute og det er mørkt, og Munkebotn er så mye brukt av turgåere og folk på telttur at det nesten føles mer som en park enn en skog.

Følte meg likevel trygg nok til å la tingene mine ligge fremme, la ikke engang alt tilbake i sekken før jeg klatret opp i teltet. Hang opp hodelykten i en «kurv» som henger i taket, og satte på en lydbok så jeg fikk selskap av en menneskestemme, som ironisk nok leste en Stephen King-bok, og krøp ned i fjellduken. Hørte noen stemmer i nærheten, og tror jeg også hørte noen kjøretøy passere på veien, men brød meg ikke særlig om dem.

Klarte faktisk å sovne ganske fort, og klokka var omtrent 11 på formiddagen da jeg klatret ut av teltet igjen. Hadde sovet utrolig godt, og var fornøyd både med hvor fort jeg hadde fått opp teltet (host, host) og hvor godt jeg hadde fått sove. Det var da jeg så at jeg hadde fått selskap av to personer i hengekøyer under 50 meter unna, tror de var far og datter, så anså det ikke som så veldig creepy at de plutselig var kommet dit mens jeg lå og sov, og jeg vet ikke om de engang visste at jeg var der med teltet mitt, selv om de sikkert gjorde det, regntrekket er ikke akkurat kamuflasjefarget. De må ha kommet dit og hengt opp hengekøyene sine sent, for jeg gikk og la meg i totiden. Det var vel deres stemmer jeg hørte et stykke unna rett etter at jeg hadde krøpet til sengs.

Stakk nedover til Sandviken via et vann som heter Garpetjern, og nådde heldigvis en bussholdeplass akkurat noen minutter før det kom en buss til sentrum. Deilig.

Var storfornøyd med kjempekoselig tur, men lurer på om jeg skal finne en litt mer rolig leirplass hvor jeg får hengt opp teltet uten å lure på hvem andre som kommer til å være der mens jeg sover 😉 .

Reklamer

En annerledes og småmagisk natt i naturen

Munkebotn bålkos.jpg

Foto: K

 

Da har jeg huket av natt i naturen for juni i siste liten 😉 . Det ble en ganske annerledes natt enn jeg hadde tenkt, men noen ganger blir jo ting annerledes på en veldig god måte, og i dette tilfellet også litt magisk.

Planen var egentlig å dra til Munkebotn med en venn av meg og henge opp treteltet et fint sted vi vet om, men hun kunne ikke bli med likevel, så jeg dro oppover med en annen venn av meg som hadde avtalt at hun kunne bli med oss. Vi fikk et glimt av et pinnsvin i en hekk på vei ut av nabolaget hennes, kanskje den brakte oss lykke, og hjalp til med å gjøre resten av turen så spesiell.

Snakket om løst og fast på veien opp, blant annet så vi en trost som vi mente måtte være vennen vår vi hadde fått oss på forrige tur, da vi delte noen nachoschips-smuler med noen trost og en kråke. Vi spøkte om at den sikkert varslet de andre på sosiale medier om at vi var tilbake, så kanskje hadde de andre fuglene fått en tweet om at det var taco-lørdag i Munkebotn igjen.

Kom i hvert fall opp til det stille og øde Langevatnet, som jeg alltid syns det er så spesielt å komme opp til når det er kveld og det ikke er noen der og vannet ligger blikkstille. Er mest vant til å være der på dagtid, og da pleier det å kry av folk, spesielt i fint vær. I går kveld så vi bare noen som hadde satt opp et telt og tent et bål ved vannkanten. Våre flyvende venner dukket ikke opp, imidlertid var det en sverm med mygg som holdt oss med selskap. Kameraten min er hendig «myggavleder», så jeg ble ikke så mye plaget så lenge jeg holdt meg nær henne. Merket myggen begynte å plage meg så smått da jeg havnet lenger enn fem meter unna et øyeblikk, kanskje det var da jeg fikk det ene myggstikket jeg fikk på benet.

Rigget oss i hvert fall til der vi har pleid å «henge» i Munkebotn, og hun-kompisen min tente bål og satte på musikk, jeg fant fram fjellduk og snop. Så satt vi der og gumlet snop og drakk te og Corona og fortsatte å snakke om stort og smått.

Det var koselig å sitte der ved bålet med utsikt over vannet, bortsett fra at myggen begynte å plage meg så smått fordi kompisen min tok frem et myggnett hun hadde kjøpt og som hun kunne tre over hodet og stramme rundt halsen så myggen ikke kom til.  Hun fikk da dilemmaet «øl eller mygg», siden hun ikke kunne drikke øl gjennom myggnettingen, og vi kom frem til at hun burde få satt inn en glidelås ved munnen på «myggburkaen» hun hadde kjøpt seg. Hadde vært koseligere om trostene og kråken kom, de hadde vel gjerne spist et par mygg óg. Kanskje vi får henge opp noen fuglekasser i trærne rundt der vi pleier å rigge oss til 🙂 .

Så glemte jeg faktisk hele hengekøyen hun hadde med seg helt til jeg nesten var ferdig med dette innlegget. Kompisen min hadde kjøpt seg en hengekøye med myggnetting og presenning som hun hadde gledet seg til å prøve og som så veldig spennende og praktisk ut, men det viste seg at det ikke fulgte med noen brukermanual, og vi fant ikke ut av hvordan vi skulle henge opp hengekøyen og turte ikke eksperimentere noe særlig fordi tauene som fulgte med virket veldig, veldig tynne.

Vi ble i hvert fall sittende, bålet varmet, det ble aldri mørkt, og det var så koselig å bare sitte der at plutselig var klokka blitt fem på ett. Vi ble sittende enda stund til, til bålet var slukket, og jeg bestemte meg etter hvert for å droppe treteltet, siden det tar litt tid og jobb å sette opp, og kontrasten fra å sitte der og kose meg med en god venn til å være alene i skogen virket litt trist. Pluss at det var en kar et stykke borte fra oss som satt ved et bål da vi kom, og vi syntes han var litt creepy siden han bare satt der og så fremfor seg, og ikke snudde seg én gang selv da vi gikk rundt og sanket steiner til bålet relativt nært ham. Han gikk og la seg kort tid etter at vi kom, men jeg likte ikke helt tanken på å ligge og sove så nær noen, i hvert fall ikke noen som creepet oss ut litt (hvis du skulle lese dette, så beklager, jeg vet jo at du helt sikkert hadde dine grunner og at jeg tror du egentlig er fullstendig harmløs, det var bare veldig rart og noen ganger har jeg litt lite tillit til andre mennesker).

Så vi slukket i hvert fall glørne, pakket sammen og bega oss nedover igjen. Da vi kom til hovedveien traff vi på en voksen kattepus, oppe i Munkebotn relativt langt fra nærmeste hus. Den hadde halsbånd, og den så ikke tynn ut, men den var kosesyk og diltet etter oss hundre meter eller så til vi var på vei ned igjen fra Langevatnet. Hadde sett Studio Ghibli-filmen Min Nabo Totoro nylig, så vi lurte på om den kunne være en skogsånd som hadde skiftet ham.

På vei ned så vi også noen mystiske våte fotspor som gikk rundt 10 meter fra vannet og så bare forsvant. Kanskje de var laget av skogsånden før den skiftet ham fra menneske til katt.

Følte disse to tingene gjorde turen litt magisk, mer enn selve skogen og Munkebotn generelt, som kan være litt trollsk, spesielt i regn og tåke, mest siden det er så mange store trær som står tett sammen. Hadde i hvert fall en kjempekoselig kveld!

 

Begynner å bli venn med treteltet mitt

Dro på en litt spontan tur ikveld for å se etter steder i nærområder hvor jeg kan henge opp teltet mitt. På veien innover mot en sti jeg planla å ta opp fjellet tenkte jeg at jeg kunne ta en avstikker inn under et veltet tre i en mosedekket «trollskog» hvor mange døde og døende trær sto tett sammen. Forventet ikke å finne noen lysning der, men jammen var det tre trær som sto rimelig langt fra hverandre, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, og endte opp med å ha teltet hengende i en trollsk lysning med rotvelter, mosekledde stubber, og veltede trær.

 

 

Utfordringen med å henge opp treteltet er at du må finne en slags likevekt for teltet mellom trærne ved at du å stramme og slakke stroppene til alle langsidene av teltet er like stramme og ingen av sidene «henger» sånn at du faller ned i en grop når du er inne i teltet. Så du må beregne så best du kan, henge opp teltet, og så ta knutene opp igjen og justere basert på hvilken side som er slakk. Knotete forklaring, men i hvert fall, det er tricky og jeg har egentlig bare opplevd det som frustrerende frem til idag.

Akkurat ikveld var det imidlertid noe som «løsnet», og jeg så bare på det som en utfordring, på en god måte. Tror det er fordi jeg endelig begynner å få skikkelig taket på «slipsknuten» du må bruke når du knyter stroppene til teltet, så nå kan jeg fokusere på å faktisk henge opp teltet riktig, og ikke bruke opptil et minutt eller mer på hver knute 😛 .

 

 

Er glad jeg kom meg av gårde på tur selv om dagen egentlig var litt meningsløs og kjip. Glad det er sommer og varmt og jeg gikk med shorts og t-skjorte for første gang i år. Glad jeg begynner å få teken på treteltet. Glad for at jeg har spist is i det fine været idag.

Jeg er også glad for at jeg fikk en stund i et telt i en koselig trollskog, og at jeg har et nytt sted å henge opp teltet.

En natt på Ramberget

Har et nyttårsforsett om å tilbringe minst én natt i naturen i måneden, og har akkurat fått krysset av mars måned 🙂 .

Planen var jo egentlig å sove ute på Fanafjellet med en venninne av meg for noen netter siden, men hun kunne ikke likevel. Hadde pakket ferdig for turen med henne, så var egentlig bare å dra ut, men bestemte meg for å dra til toppen av fjellet istedenfor til gapahuken, for ville prøve noe nytt og pushe meg selv litt. Så istedenfor den lune gapahuken/hytta, som det ville tatt rundt 10 minutter å gå hjem fra hvis det ble for kaldt, ble det å dra opp til det åpne terrenget på toppen av fjellet, mest fordi det er fantisk god utsikt i alle retninger derfra.

Tok en buss som gikk nesten til foten av fjellet, og så var det bare å begynne oppstigingen opp bilveien som går opp til Fanaseter, som er rett ved Ramberget og toppen av fjellet. Vel fremme fant jeg ut at det var litt vel åpent der, og jeg ville ligge litt skjult i tilfelle noen kom forbi neste morgen. Så etter å ha brukt noen minutter på å hvile ut etter «klatreturen», beundre utsikten og ta noen bilder, endte jeg opp med å gå et lite stykke inn i skogen, hvor jeg fant en koselig liten leirplass som også hadde en fin utsikt siden den var ganske nær kanten av klippen.

Natt i naturen leirplass

Overnattings»løsningen» min var å ligge i en sovepose som igjen lå i en fjellduk, som igjen lå på et liggeunderlag. Til kveldsmat/nattmat var det TORO-kakao og en pose REAL turmat med kremet pasta.

Fjellduk er forresten helt genialt, og må si den er den beste julegaven jeg har fått på aldri så lenge. Den veier ikke mye og tar ikke stor plass, den er mye større på innsiden enn du skulle trodd, du kan forme den som du vil ved å ta igjen glidelåsene på forskjellige måter, og den er faktisk så varm at du ikke trenger sovepose hvis temperaturen er høy nok. Har faktisk opplevd at det har vært for varmt inne i den når jeg også har ligget i sovepose med ullundertøy på, selv når temperaturen er rundt null, og siden den også gir 100% ly for vinden føles det faktisk som å ligge i et telt, bortsett fra at det er mye mindre plass, selvfølgelig.

Begynte å sette opp leiren i halv 12-tiden, og satte igang med å knaske i meg tursnop og koke opp vann. Problemet når jeg var ferdig med å spise var at jeg ikke var trøtt, og planen var egentlig å gå litt rundt og se på utsikt og sånn før jeg krøp ned i fjellduken, men leirplassen min lå i en grop som var vanskelig å se fra avstand, og terrenget er ikke akkurat flatt og oversiktlig oppe på Fanafjell, så jeg var rett og slett redd for ikke å finne tilbake til den om jeg gikk for langt bort fra den 😛 .

Så tips til meg selv til neste tur hvis jeg finner meg et bortgjemt sted å sove: ta med et par reflekser så jeg kan «merke» hvor leiren er hvis jeg vil gå vekk fra den. Reflekser ser man jo på lang avstand med hodelykt 🙂 .

I alle fall — snakket litt med venner av meg på Messenger før jeg krøp ned i fjellduken og satte på en lydbok. Var ikke kald, bortsett fra på knærne fordi jeg hadde sittet på kne i snøen uten å tenke meg om, og føttene fordi jeg utrolig nok hadde glemt å ta med ullsokker, og jeg fikk varmen i meg i soveposen.

Det er noe med å være helt alene i naturen som gir meg en så god følelse, kanskje spesielt om natten på vinteren. Det var snø, stjerneklart og fullmåne, og jeg hadde en god utsikt fordi jeg lå rett ved en rundt 100 meter høy klippe over bilveien jeg hadde gått opp langt under meg. Elsker lukten av gassen til stormkjøkkenet, hvordan varm mat og drikke smaker så utrolig godt på tur, og hvor avslappende det er å bare koble helt av og ligge og se på utsikten eller på stjernene. Pluss at vi lever i 2018, så jeg kan snakke med venner på Messenger selv om jeg er alene på fjellet 😉 .

Krøp jeg opp av fjellduken rundt syv om morgenen. Hørte noe knatring i et tre noen meter unna og så et ekorn klatre nedover stammen. Hadde tydeligvis hatt noen til å våke over meg. Så var det opp og se soloppgangen før jeg pakket sammen tingene mine og begikk meg tilbake mot Ramberget. Hadde slått opp på forhånd når solen ville stå opp, og hadde gledet meg til å få den med meg, og jeg ble ikke skuffet:

Natt i naturen soloppgang 2

Natt i naturen soloppgang

Hadde egentlig en pose til med turmat, Jegergryte med nudler fra produsenten Trek’N’Eat, som jeg ikke har prøvd så mye før, men primusen holdt på å gå tom for gass, og jeg var litt kald etter natten, pluss at jeg ville prøve nå en buss som hadde tatt meg halve veien hjem, så jeg bare pakket sammen og dro hjemover igjen.

Nøt utsikten fra Ramberget et par minutter og tok noen bilder før jeg begikk meg nedover mot Fanaseter og bakken ned til Fana kirke og bussen hjem. Det var faktisk en morgenfugl på Ramberget som sikkert også var der for soloppgangens og utsikten sin skyld, han hadde iallefall et gigantisk kamera med seg 😛 .

 

Er utrolig fornøyd med turen, og har lyst til å bare pakke og dra ut i skogen igjen, og har faktisk lært litt av selv en så enkel og kort tur. Håper jeg kommer meg av gårde igjen så fort som mulig!

Forberedelser til påskenatt ute!

Turutstyr.jpg

Da er mars på hell, påsken er begynt, og jeg og en god venninne driver siste forberedelser til en natt ute under stjernene! Har et forsett om å sove ute minst én gang i måneden, og siden jeg ikke fikk gjort det i februar på grunn av sibirkulden, har jeg et veldig press på meg for å få det gjort opptil flere ganger i mars.

Vi planlegger å dra til «gapahuken» jeg har skrevet om så mye tidligere, og sove enten inni den eller under åpen himmel utenfor. Gleder meg mest fordi det er en helt annen opplevelse å gå tur og sove ute ilag med andre. Du har en samtalepartner og noen å dele opplevelsen med, og to turkamerater kan hjelpe hverandre når ting skjer, og holde hverandre med selskap og støtte hverandre underveis.

Og så gir det meg lyst til å gå tilbake til steder jeg har vært mange ganger før, fordi det liksom er en helt ny opplevelse når du er der med noen som ikke har vært der før 🙂 .

Skal prøve å få kommet meg av gårde med treteltet mitt imorgen også, så får jeg mer trening i å henge det opp, attpåtil helt alene. Krysser fingrene 😛 .

Kort Fløyen-ekspedisjon

Skrev dette for et par dager siden, men siden jeg ikke har Internett i leiligheten min og ikke gidder drasse med meg laptopen min til biblioteket for å «besøke Internett» hver dag så laster jeg det opp først nå 😉 .

Fløyen veiskille.jpg

Var på en kort Fløyen-tur forleden. Har blitt skikkelig glad i å gå oppover forbi gamle Skansen brannstasjon og så oppover Tippetuen eller Fløyensvingene mot Fløybane-stasjonen. Både fordi det er en koselig og passe lang og bratt tur med en flott utsikt, og fordi det egentlig er litt koselig, selv om jeg er norsk, å gå på der så mange andre også går tur.

Det er jo óg litt interessant å høre samtalene til andre noen ganger. Idag gikk jeg forbi to ganske store og kraftige menn som gikk tur med to veldig små hunder med røde sløyfer i håret, og den ene sa «…som svevde gjennom luften har jo faktisk et snev av sannhet i seg. Tingen er at romerne…», og to jenter som snakket engelsk, og den ene sa noe sånt som «…and it was very fun, but the third time I rode, too, and every time it went slower…». Noen ganger får jeg lyst å snu og følge etter folk for å følge med på samtalene deres 😛 .

Var egentlig på tur idag for å finne et leirsted til treteltet mitt og kanskje øve meg på å henge det opp mens jeg enda hadde dagslys, men så røk utrolig nok den ene stroppen til tursekken min, som omtrent er splitter ny og jeg sikkert har brukt under et halvt dusin ganger, så bestemte meg for å bare stikke nedover igjen.

Så en gammel sti som forbandt to av de nye veiene — veiene opp mot Fløyen har en del snarveier mellom seg, som alle veier og stier som går i sikk-sakk oppover fjellsider — og bestemte meg for å gå ned den veien. Så en jente i svart som så ut som hun så etter noe mellom trærne, men tenkte ikke mye på det og fortsatte nedover til der stien møtte veien. Jenta i svart var ikke å se på veien, enda hun skulle rukket opp dit før jeg nådde ned til der stien sluttet. Først da jeg var nede på den gamle stien selv så jeg henne stå innimellom trærne med mobiltelefonen fremme. Lurte på hva hun så etter, og hva hun eventuelt tok bilder av, for jeg så ikke annet enn trær, stubber og snø.

Satte meg ned ved den gamle brannstasjonen og så utover byen og på barna som gikk på skøyter mens jeg drakk varm kakao. Noe som også var rart, for nedi byen var det vanvittig mange utrykningskjøretøy på samme tid, så jeg sjekket til slutt bt.no, og ble møtt av en overskrift om en eksplosjon i sentrum. Var heldigvis bare en arbeidsulykke, men det var ekkelt å se den overskriften og tenke terrorangrep.

Så nå sitter jeg her og spiser fersk pasta og reflekterer over en litt spesiell tur 🙂 .

Hyttetur, brettspill og natt under stjernene

Første dagen på hytten stakk jeg ut i snøen med spade, og bygde/gravde ut en snøborg med liggebenk og snølykt. Er jo født og oppvokst i Bergen, så er ikke så vant til mye snø, så jeg ble overrasket over hvor fort det tok å forme blokker av snø med spaden og legge dem rundt hullet jeg grov ut av snøen. Lagde til og med en liten trapp ned i snøborgen min, før jeg lagde snølykten i motsatt hjørne fra liggebenken. Ikke verdens mest imponerende snøborg, men bergenseren i meg var storfornøyd 🙂 .

 

Endte like godt opp med å sove i snøborgen min en natt, så stolt var denne søringen fra regnbyen over byggverket sitt. Ingen av oss på hytta hadde pakket sovepose, så improviserte med fjellduken  min og et tjukt pledd, og tok også med et stearinlys til snølykten. Været var utrolig bra, det var opphold og bare noen få minusgrader, og først da jeg var trygt nede i fjellduken begynte det å blåse og snø litt. Stearinlyset lyste opp hele borgen. Fjellduken er óg utrolig varm, så ble nesten for varmt til å begynne med når jeg hadde både den og fjellduken til å holde varmen 😉 .

Det var utrolig koselig å ligge der med en rund vegg av snø og snøblokker rundt meg, og kunne se mot stearinlyset gjennom den lille glipen i fjellduken jeg hadde åpen for ventilasjon. Hørte vinden utenfor, og så stearinlysflammen blafre i snølykten, men den holdt ut hele natten. Også jeg holdt ut hele natten, men fikk ikke sove, så tuslet ned til hytten igjen rundt halv syv om morgenen. Kanskje jeg skal ha det som mål å sove ute hver gang jeg er på den hytten og det er snø 🙂 .

Neste formiddag var det ekstra pakkeåpning, siden ene lillebroren min og kjæresten hans bor i Trondhjem og kom til Bergen først dagen da vi dro til hytta. Hele søskenflokken er glad i brettspill, så jeg ga Space Alert og Exit til brødrene mine og fikk Dominion i retur 🙂 .

Space Alert er et veldig spesielt spill hvor du spiller som besetningen på et romskip og hører på lydfiler på en CD som varsler om farer og andre ting som skjer i spillet. Spillet foregår i sanntid, med alle spillerne på lag, og dere må legge ut kort for å planlegge hva personen din i spillet skal gjøre, og når lydfilen er ferdigspilt så spiller dere gjennom scenariet for å se hvordan det faktisk utfolder seg når alle kortene er lagt ut. Hvilke handlinger du kan gjøre avhenger av hvilke kort du trekker, og du kan bare bytte kort med andre spillere når du lydfilen melder om et «data transfer», som kommer uten forvarsel og varer i knappe fem sekunder.

Det er et utrolig hektisk spill hvor dere må koordinere og samarbeide, ta imot og bearbeide informasjon, og prøve å få et overblikk og planlegge hva dere skal gjøre, med egentlig altfor liten tid. Det er blitt sammenlignet med fantastiske Keep Talking and Nobody Explodes, og jeg fikk litt den samme følelsen selv. Det er utrolig lett å overse en detalj, gå i veien for hverandre eller bare ødelegge hele oppdraget fordi du gjorde én liten feil på ett tidspunkt.

Det er litt vanskelig å beskrive i detalj hvordan du egentlig spiller Space Alert, så jeg tror jeg heller anbefaler å se en video på YouTube eller noe hvis dette hørtes gøy ut. Anbefaler i hvert fall spillet selv, og merker jeg blir mer og mer giret på å spille  samarbeidsspill, som Keep Talking, Hotshots hvor du slåss mot en skogbrann, Pandemic, hvor du slåss mot en dødelig epidemi, og Battlestar Galactica, som jeg tidligere har skrevet om her.

Dominion: Intrigue er et såkalt «deck-building game», eller et spill hvor du trekker kort og strategisk bygger opp en kortstokk som du så bruker til å få poeng, skade andre spillere, eller kjøpe flere kort. Rammen er at du er en småkonge som bygger opp et rike, og når det er din tur skal du trekke fem kort fra kortstokken din, og bruke disse til å kjøpe flere kort eller ødelegge for andre spillere, og siden du legger tilbake alle kortene dine i kortstokken og stokker den mellom hver tur, må du bygge opp kortstokken din på en sånn måte at du kan gjøre så mye du kan hver tur. Du har både kort som bare fungerer som penger og lar deg kjøpe kort, og «befalinger» som lar deg trekke flere kort fra kortstokken den turen, kjøpe flere ting, og så videre. Intrigue-utvidelsen lar deg også kjøpe hekser, røvere og så videre som kan ødelegge for de andre spillerne, og selv om vi ikke kom så langt som til å bruke disse, tror jeg de gjør spillet mye mer spennende og utfordrende. Ellers liker jeg hvor mye du må tenke strategisk, og hvordan du i likhet med Ticket to Ride ikke vet hvem som har vunnet før spillet er slutt og dere legger sammen hvor mange poengkort dere har.

Er hjemme igjen i huset til foreldrene mine nå, dro hjem tidlig så ikke kattepus skulle bli igjen flere dager alene hjemme, og det er litt rart å være alene på nyttårsaften, men kjenner samtidig at det egentlig ikke gjør noe, synes faktisk det bare er koselig, pluss at det er og godt å ha hele huset for meg selv 🙂 .

Godt nyttår!