Nattevandring

Har fått en ny «hobby» — å gå turer rundt i gamlebyen over sentrum sent på kveld. Da jeg først flyttet til byen var jeg omtrent redd for å gå ut om natten, men har til slutt erkjent at Bergen er en trygg by om natten, i hvert fall for oss gutta, og i hvert fall blant de hvite trehusene i bakkene oppover mot Skansen og Fløyen.

Bergen e så vakker om natten, både trehusene og utsikten over sentrum og bydelene rundt. Var spesielt stemningsfullt nylig da det var tåke og fullmåne.

Så er det alle de små detaljene du legger merke til når du kan gå alene og i ditt eget tempo. Grafitti, små pynteting, julepynt, og noen som liker baderingen sin så godt at de henger den opp på veggen, fullt oppblåst.

Så er det dette trefortet jeg elsker å gå forbi. Du trenger ikke noe stort tre for å lage fort, det holder visst med et lite tre og en bratt skråning.

Så er det denne bilen som har kjørt gjennom hele Russland til Norge, fra øst til vest.

Syns generelt vinterkvelder er koselige. Mørket og alle lysene i byen, juledekorasjonene, ungene som går på skøyter på vannreservoirdammen til gamle Skansen brannstasjon, og bare det å kjenne på den friske, kalde luften og glede seg til det blir snø.

Reklamer

Tilflukt

Det e så deilig å ha et «fristed» når livet byr deg imot, et sted du kan dra til når du har en drittdag og bare trenger å koble av. For meg er det leirplassene mine ute i naturen, eller den lille familiehytta.

Idag gikk turen til gapahuken jeg besøker innimellom, og jeg kjente alt sinne og frustrasjon forsvinne med en gang jeg kom dit og fikk pakket ut og gjort opp ild. Det er litt creepy å være her ute om natten, og når bålet brenner ser jeg absolutt ingen ting ut av gapahuken, bare kølsvart mørke, men det har jeg vent meg til. Sjansen for at det skulle være noen her midt på natten, midt i uka er omtrent null uansett.

Du trenger ikke gå langt ut i skogen før du føler deg så fjern fra alle problemer i hverdagen. Så er det litt rart at jeg kan føle meg skikkelig ensom hjemme i leiligheten min, men aldri ute i naturen. Ikke kjedet jeg meg heller, men så har jeg ikke vært på så veldig lange turer heller.

Trengte dette nå. Å bare ligge i fjellduken og nyte lyset og lydene fra bålet. Pluss at jeg kan krysse av en natt i naturen for oktober måned, bare litt sent. Herlig.

Natt i naturen i havgapet

Da har jeg endelig fått tatt turen til Hellesøy jeg har drømt om så lenge, etter å ha utsatt den flere ganger før jeg endelig kom meg av gårde. Sen oppdatering, men ting er som sagt litt «mye» akkurat nå, så har ikke hatt verdens største motivasjon for blogging.

Første tur til Hellesøy (2)

Kart over Hellesøy på ut.no.

Hellesøy ligger ytterst i Øygarden vest for Bergen, og den lange kjeden med øyer er forbundet med hverandre og fastlandet med broer, og nå som Hordaland har fått nytt sonekart går det plutselig an å dra dit fra Bergen sentrum med vanlig periodekort, så jeg bestemte meg for at tiden var inne for å dra 🙂 .

Dro med bussen som gikk rundt 19:00, og som ifølge ruten skulle bruke rundt halvannen time ut til Hellesøy. Skjønte etter hvert at den brukte ganske mye mer tid enn det, så det var rundt midnatt og mørkt da jeg kom frem og skulle orientere meg og dra ut i naturen og finne leirplass 😀 .

Lesson learned: når du skal til et ukjent sted, ta en tidlig buss så det ikke er mørkt når du når frem!

Klarte først å gå feil så jeg endte opp ute på Hellesøyne, en mye mindre øy enn den skulle til, og selv om jeg fant en egentlig godt egnet leirplass på en slags «klippe» med havutsikt, stakk jeg fort derfra igjen da jeg så det krydde av små biller der. Var óg en diger edderkopp jeg angret på at jeg ikke tok bilde av, tror den var rundt 3-4 cm. Egentlig veldig synd, for det hadde vært et fint sted å overnatte.

Gikk inn i et lite skogholt hvor jeg sank dypt ned i mosen og jeg hørte et lite dyr løpe vekk i mørket. Prøvde å finne et sted å henge opp treteltet, men fant ingenting, så stakk tilbake til landhandleren. Var faktisk litt creepy å være ute på Hellesøy om natten, tror det var fordi naturen var såpass «vill» siden det var helt ute i havgapet. Prøvde å ta noen bilder, men det var bare for mørkt.

Kom meg i hvert fall ut til Førehjelmo til slutt, og fulgte Sprengsnesetveien til jeg gikk opp på en knaus og fant ut at den var et fint sted å rulle ut fjellduken. Hoppet over å lage mat med stormkjøkkenet fordi det var blitt skikkelig sent på natta.

Første tur til Hellesøy (5)

Holdt meg god og varm i fjellduken og hadde Jessica Watson på lydbok som selskap, hun fortalte om da hun seilte jorda rundt som 16-åring.

Ble ikke mye søvn den natten, og bestemte meg for å stå opp ganske tidlig, og prøvde ut panorama-funksjonen til den nye mobilen min 😉 .

Første tur til Hellesøy (6)

Var en helt annen opplevelse å være på øya på dagtid. Fulgte den idylliske smale veien gjennom naturen, og fant en sti som jeg fulgte et stykke og som gikk utover mot et fyr. Skal nok tilbake til Hellesøy, og da er stien høyt på ønskelisten.

Var ganske sulten og trøtt etter overnattingen, så bestemte meg faktisk for å ta første buss hjem. Landhandelen åpent dessverre ikke før 10, så får ha den til gode óg 🙂 .

En ting er sikkert, det er utrolig fint på Hellesøy 🙂 . Var også fint nedover mot Bergen igjen:

Siste stopp i ekspedisjonen ble Baker Brun på Bystasjnen, hvor jeg spiste en sunn eventyrerfrokost bestående av kaffe og bolle 🙂 .

Trollebolle.jpg

Gråt, elskede skog

Oppdatert 10. september med et par flere før-og-etter-bilder side om side.

Munkebotn bålkos

Har vært i Munkebotn igjen med en god venn for første gang etter at demningen brast.
Munkebotn har jo vært et yndet leir- og tursted for meg og vennene jeg går tur med, så det var vemodig å følge med på nettavisene etter at demningen brast, spesielt da jeg fikk melding fra en venn som bor i nærheten om at flodbølgen hadde gått rett gjennom leirstedet hvor gjengen hadde tilbrakt flere fine kvelder og netter.

Regnet med at selve leirstedet vårt var intakt, i og med at det lå relativt høyt over vann, men fant fort ut at Never, den lille bjørkehytten som lå ved bekken, hadde blitt tatt av flommen. Har hatt lyst til å dra opp dit for å se på skadene, men har dels ikke orket fordi det som skjedde er så trist, og dels vært usikker på hvilke veier som egentlig var åpne.

Torsdag bestemte jeg meg endelig for å å ta turen opp, og jeg sendte melding til en i gjengen, som bestemte seg for å bli med.

På veien opp var det tydelig hvor bølgen hadde gått. Veien hadde blitt røsket opp og asfalten feid ned en skrent. Vannet hadde heldigvis for det meste fulgt en elv mot Eidsvåg, og det begrenset sikkert skader på både vegetasjon og bygninger, men likevel var det selvfølgelig skader på trær oppover mot Munkebotn-vannet, og dt kommer nok til å ta en stund før naturen «tar tilbake» breddene av elven, for der var all vegetasjon skylt bort på begge sider, og det var lagt igjen masse grus og småstein.

Den lille broen vi noen ganger har brukt for å komme oss opp fjellet hadde tålt vannmassene, men blitt sperret av, sikkert fordi den hadde fått seg en trøkk, og Munkebotn-vannet var helt brunt av jord.

På vei til leirplassen vår møtte vi på følgende sørgerlige syn. Never ligger og dupper på andre siden av vannet fra der den ble «røsket opp med rota».

Vi måtte også forsere en stri liten elv som ikke hadde vært der før, eller, i hvert fall ikke som mer enn en liten bekk. Det var tydelig at det fremdeles var mye vann på avveie, sikkert fordi flodbølgen hadde lagd nye elve- og bekkeleier. På vei tilbake, da vi gikk på veien, så vi også vann fosse opp av et avløp fra et oversvømt rør under bakken.

Leirplassen av OK, i hvert fall den siden hvor vi hadde tent bål og teltet, men det var tydelig at vannet hadde nådd høyere enn jeg trodde. Gresset lå flatt mot bakken etter vekten av vannmassene, masse jord var skyld bort, og bakken var dekket av leire og sand. Utrolig nok hadde bare ett tre falt, de andre så faktisk intakte ut.

Leirstedet vårt før og etter:

Lyngen hvor jeg hang opp teltet, før og etter (forskjellige vinkler)

Den andre siden, derimot, så ut som et katastrofeområde. Bølgen hadde tatt veien ned «dalføret» ned mot vannet, hvor det egentlig bare går en liten bekk. Hele hytten og lekonstruksjonen hadde blitt tatt av vannet, og bare noen betongfundamenter lå igjen. Utrolig nok sto omtrent alle trærne, og til med stenen rundt bålplassen lå fint omtrent som før. Har en teori om at hytten har blitt løftet opp som en båt fordi den var full av luft, og så «slitt seg» og blitt tatt av strømmen.

Bare 50-100 meter lenge oppe så det ut som det hadde vært storm eller orkan, eller kanskje til og med en hel flodbølge, som kompisen min påpekte 😉 . Bakken var dekket av småstein, grus, og hele trær som hadde blitt tatt av flommen, pluss plank og andre ting som hadde blitt tatt av flommen. Det lå til og med en hel trillebår nesten helt nede ved «Never»-leirplassen. Utrolig nok hadde de nye gapahukene tålt flommen.

De som skal rydde opp i dette og sette området i stand igjen har en norm oppgave foran seg, for ikke å snakke om all tiden det vil ta for plantene å dekke over alle skadene, hvis de i det hele tatt får det til.

Har lyst til å ta turen opp dit en kveld for å «ta tilbake» leirplassen vår, men akkurat nå orker jeg ikke, er bare for trist å være der. Pluss at jeg ikke vet om trærne fremdeles tåler tretelter, de kan jo ha fått skader vi ikke ser med det blotte øye. Kanskje røttene er svekket av alt vannet eller noe. Vi tenker uansett å finne en ny leirplass som kanskje også er litt borte fra folk.

Var i alle fall godt å få vite nøyaktig hvordan det så ut der oppe. Tar nok turen igjen snart for å se litt mer på skadene og kanskje lete etter leirsted.

Et lite PS: må huske å ta med plastpose hver gang vi er i Munkebotn. Det er utrolig hvor lite finke folk er til å med boss, dopapir, tørkeservietter og til og med, i ett tilfelle torsdag, egen avføring, rett ved siden av en sti. Fy ****.

Munkebotn i reprise

Da har jeg vært i Munkebotn igjen, kort tid etter forrige tur, og er storfornøyd med hvor godt det gikk.

Fikk turfølge opp i Munkebotn og ble sittende der og snakke og gomle snop en stund, og så fortsatte jeg til leirplassen. Hadde den for meg selv denne gangen, bortsett fra all myggen og to frosker jeg så da jeg var på vei inn til leirplassen, så jeg gikk i gang med å pakke ut og henge opp teltet.

Har som sagt trent en del på å henge opp teltet, og klarte til min store glede å henge det opp riktig på første forsøk, etter å ha slitt litt med knutene, uten å måtte justere noen stropper. Var kjempefornøyd med meg selv, og skulle til å ta frem teltstengene da jeg oppdaget at jeg hadde fokusert for mye på å få stroppene riktig og gjort en bitte liten feil.

Oppned-telt.jpg

Teltet var opp-ned.

Så da var det bare å løsne jekken, ta opp knutene, og begynne på nytt. Gikk kjempebra for andre gang, og jeg skulle til å sette i teltstengene da jeg oppdaget at en stropp som skal gå under teltet hadde snurret seg rundt en av stroppene som gikk fra teltet til treet. Vet dette sikkert ikke gir noe som helst mening hvis du ikke har et telt som dette selv, men i hvert fall var det bare å løsne jekken, ta opp knutene og så videre, og henge opp teltet for tredje gang. Fikk i hvert fall litt trening i å henge opp tretelt i tussmørke.

Var utrygt for regn, så hev regndekkenet over teltet, noe som alltid får det til å se ut som noe fra det ytre rom. Regntrekket gir meg også litt «privacy» i teltet, selv om det også gjør at jeg ikke får noen utsikt.

Munkebotn-tretelt.jpg

Klarte heldigvis å få opp teltet rimelig fort også denne gangen, så satte meg til med snop og REAL Turmat-kebabgryte til kvelds. Hadde ikke noe ved denne gangen, så to store telys gjorde nytten som «bål» ved å gi litt lys og kosefaktor, og eneste minuset var egentlig myggen og at «hovedveien» forbi vannet var såpass nær teltplassen. Er alltid litt utrygg i forhold til andre mennesker når jeg er ute og det er mørkt, og Munkebotn er så mye brukt av turgåere og folk på telttur at det nesten føles mer som en park enn en skog.

Følte meg likevel trygg nok til å la tingene mine ligge fremme, la ikke engang alt tilbake i sekken før jeg klatret opp i teltet. Hang opp hodelykten i en «kurv» som henger i taket, og satte på en lydbok så jeg fikk selskap av en menneskestemme, som ironisk nok leste en Stephen King-bok, og krøp ned i fjellduken. Hørte noen stemmer i nærheten, og tror jeg også hørte noen kjøretøy passere på veien, men brød meg ikke særlig om dem.

Klarte faktisk å sovne ganske fort, og klokka var omtrent 11 på formiddagen da jeg klatret ut av teltet igjen. Hadde sovet utrolig godt, og var fornøyd både med hvor fort jeg hadde fått opp teltet (host, host) og hvor godt jeg hadde fått sove. Det var da jeg så at jeg hadde fått selskap av to personer i hengekøyer under 50 meter unna, tror de var far og datter, så anså det ikke som så veldig creepy at de plutselig var kommet dit mens jeg lå og sov, og jeg vet ikke om de engang visste at jeg var der med teltet mitt, selv om de sikkert gjorde det, regntrekket er ikke akkurat kamuflasjefarget. De må ha kommet dit og hengt opp hengekøyene sine sent, for jeg gikk og la meg i totiden. Det var vel deres stemmer jeg hørte et stykke unna rett etter at jeg hadde krøpet til sengs.

Stakk nedover til Sandviken via et vann som heter Garpetjern, og nådde heldigvis en bussholdeplass akkurat noen minutter før det kom en buss til sentrum. Deilig.

Var storfornøyd med kjempekoselig tur, men lurer på om jeg skal finne en litt mer rolig leirplass hvor jeg får hengt opp teltet uten å lure på hvem andre som kommer til å være der mens jeg sover 😉 .

En annerledes og småmagisk natt i naturen

Munkebotn bålkos.jpg

Foto: K

 

Da har jeg huket av natt i naturen for juni i siste liten 😉 . Det ble en ganske annerledes natt enn jeg hadde tenkt, men noen ganger blir jo ting annerledes på en veldig god måte, og i dette tilfellet også litt magisk.

Planen var egentlig å dra til Munkebotn med en venn av meg og henge opp treteltet et fint sted vi vet om, men hun kunne ikke bli med likevel, så jeg dro oppover med en annen venn av meg som hadde avtalt at hun kunne bli med oss. Vi fikk et glimt av et pinnsvin i en hekk på vei ut av nabolaget hennes, kanskje den brakte oss lykke, og hjalp til med å gjøre resten av turen så spesiell.

Snakket om løst og fast på veien opp, blant annet så vi en trost som vi mente måtte være vennen vår vi hadde fått oss på forrige tur, da vi delte noen nachoschips-smuler med noen trost og en kråke. Vi spøkte om at den sikkert varslet de andre på sosiale medier om at vi var tilbake, så kanskje hadde de andre fuglene fått en tweet om at det var taco-lørdag i Munkebotn igjen.

Kom i hvert fall opp til det stille og øde Langevatnet, som jeg alltid syns det er så spesielt å komme opp til når det er kveld og det ikke er noen der og vannet ligger blikkstille. Er mest vant til å være der på dagtid, og da pleier det å kry av folk, spesielt i fint vær. I går kveld så vi bare noen som hadde satt opp et telt og tent et bål ved vannkanten. Våre flyvende venner dukket ikke opp, imidlertid var det en sverm med mygg som holdt oss med selskap. Kameraten min er hendig «myggavleder», så jeg ble ikke så mye plaget så lenge jeg holdt meg nær henne. Merket myggen begynte å plage meg så smått da jeg havnet lenger enn fem meter unna et øyeblikk, kanskje det var da jeg fikk det ene myggstikket jeg fikk på benet.

Rigget oss i hvert fall til der vi har pleid å «henge» i Munkebotn, og hun-kompisen min tente bål og satte på musikk, jeg fant fram fjellduk og snop. Så satt vi der og gumlet snop og drakk te og Corona og fortsatte å snakke om stort og smått.

Det var koselig å sitte der ved bålet med utsikt over vannet, bortsett fra at myggen begynte å plage meg så smått fordi kompisen min tok frem et myggnett hun hadde kjøpt og som hun kunne tre over hodet og stramme rundt halsen så myggen ikke kom til.  Hun fikk da dilemmaet «øl eller mygg», siden hun ikke kunne drikke øl gjennom myggnettingen, og vi kom frem til at hun burde få satt inn en glidelås ved munnen på «myggburkaen» hun hadde kjøpt seg. Hadde vært koseligere om trostene og kråken kom, de hadde vel gjerne spist et par mygg óg. Kanskje vi får henge opp noen fuglekasser i trærne rundt der vi pleier å rigge oss til 🙂 .

Så glemte jeg faktisk hele hengekøyen hun hadde med seg helt til jeg nesten var ferdig med dette innlegget. Kompisen min hadde kjøpt seg en hengekøye med myggnetting og presenning som hun hadde gledet seg til å prøve og som så veldig spennende og praktisk ut, men det viste seg at det ikke fulgte med noen brukermanual, og vi fant ikke ut av hvordan vi skulle henge opp hengekøyen og turte ikke eksperimentere noe særlig fordi tauene som fulgte med virket veldig, veldig tynne.

Vi ble i hvert fall sittende, bålet varmet, det ble aldri mørkt, og det var så koselig å bare sitte der at plutselig var klokka blitt fem på ett. Vi ble sittende enda stund til, til bålet var slukket, og jeg bestemte meg etter hvert for å droppe treteltet, siden det tar litt tid og jobb å sette opp, og kontrasten fra å sitte der og kose meg med en god venn til å være alene i skogen virket litt trist. Pluss at det var en kar et stykke borte fra oss som satt ved et bål da vi kom, og vi syntes han var litt creepy siden han bare satt der og så fremfor seg, og ikke snudde seg én gang selv da vi gikk rundt og sanket steiner til bålet relativt nært ham. Han gikk og la seg kort tid etter at vi kom, men jeg likte ikke helt tanken på å ligge og sove så nær noen, i hvert fall ikke noen som creepet oss ut litt (hvis du skulle lese dette, så beklager, jeg vet jo at du helt sikkert hadde dine grunner og at jeg tror du egentlig er fullstendig harmløs, det var bare veldig rart og noen ganger har jeg litt lite tillit til andre mennesker).

Så vi slukket i hvert fall glørne, pakket sammen og bega oss nedover igjen. Da vi kom til hovedveien traff vi på en voksen kattepus, oppe i Munkebotn relativt langt fra nærmeste hus. Den hadde halsbånd, og den så ikke tynn ut, men den var kosesyk og diltet etter oss hundre meter eller så til vi var på vei ned igjen fra Langevatnet. Hadde sett Studio Ghibli-filmen Min Nabo Totoro nylig, så vi lurte på om den kunne være en skogsånd som hadde skiftet ham.

På vei ned så vi også noen mystiske våte fotspor som gikk rundt 10 meter fra vannet og så bare forsvant. Kanskje de var laget av skogsånden før den skiftet ham fra menneske til katt.

Følte disse to tingene gjorde turen litt magisk, mer enn selve skogen og Munkebotn generelt, som kan være litt trollsk, spesielt i regn og tåke, mest siden det er så mange store trær som står tett sammen. Hadde i hvert fall en kjempekoselig kveld!

 

Begynner å bli venn med treteltet mitt

Dro på en litt spontan tur ikveld for å se etter steder i nærområder hvor jeg kan henge opp teltet mitt. På veien innover mot en sti jeg planla å ta opp fjellet tenkte jeg at jeg kunne ta en avstikker inn under et veltet tre i en mosedekket «trollskog» hvor mange døde og døende trær sto tett sammen. Forventet ikke å finne noen lysning der, men jammen var det tre trær som sto rimelig langt fra hverandre, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, og endte opp med å ha teltet hengende i en trollsk lysning med rotvelter, mosekledde stubber, og veltede trær.

 

 

Utfordringen med å henge opp treteltet er at du må finne en slags likevekt for teltet mellom trærne ved at du å stramme og slakke stroppene til alle langsidene av teltet er like stramme og ingen av sidene «henger» sånn at du faller ned i en grop når du er inne i teltet. Så du må beregne så best du kan, henge opp teltet, og så ta knutene opp igjen og justere basert på hvilken side som er slakk. Knotete forklaring, men i hvert fall, det er tricky og jeg har egentlig bare opplevd det som frustrerende frem til idag.

Akkurat ikveld var det imidlertid noe som «løsnet», og jeg så bare på det som en utfordring, på en god måte. Tror det er fordi jeg endelig begynner å få skikkelig taket på «slipsknuten» du må bruke når du knyter stroppene til teltet, så nå kan jeg fokusere på å faktisk henge opp teltet riktig, og ikke bruke opptil et minutt eller mer på hver knute 😛 .

 

 

Er glad jeg kom meg av gårde på tur selv om dagen egentlig var litt meningsløs og kjip. Glad det er sommer og varmt og jeg gikk med shorts og t-skjorte for første gang i år. Glad jeg begynner å få teken på treteltet. Glad for at jeg har spist is i det fine været idag.

Jeg er også glad for at jeg fikk en stund i et telt i en koselig trollskog, og at jeg har et nytt sted å henge opp teltet.