Innlegg det var godt å se igjen

Gikk gjennom alle innleggene igjen, fordi jeg ville merke innlegg om psykisk helse med en egen emneknagg (se alle innleggene her), og kom over flere innlegg jeg føler fortjener å bli lest igjen (i all beskjedenhet, liksom). Flere av dem hadde jeg helt glemt selv.  De handler om folkehøyskoleliv, turliv, rasisme, sirkus og psykisk helse og omsorg. God lesning.

Folkehøyskoleårets stadier
Til russen
Hvorfor jeg elsker Life is Strange
Fun with depression
Du ser det ikke før du tror det
Ingen er bare den du ser
En fantastisk langtur
Skal vi bombe Agrabah?
Om milkshake og fordommer
Ut i natta
Vinteromsorg
Hvordan du ikke snakker om selvskading
Til sirkuset

Reklamer

Slutt å rosemale diagnoser

Har hatt lyst til å skrive et innlegg om dette en lang stund, men jeg er ganske redd for å bli misforstått, så har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle formulere ting. Ble imidlertidig oppmuntret blant annet av en tekst jeg nylig leste på NRK Ytring, og en diskusjon på Facebook, så prøver på nytt. Skal også prøve å ikke skrive et innlegg som blir altfor langt, selv om jeg har en del på hjertet.

Ytring glorifisering.png

Var inne på en Facebookside om psykisk helse for en stund siden, og leste kommentarene til et innlegg hvor en jente fortalte om problemene sine med angst. En av kommentarene var et «vær glad vi er forskjellige»-innlegg, som endte med «tenk hvor kjedelig verden hadde vært om alle var A4!». Vet selvfølgelig ikke helt hvordan hun mente det, men min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke trodde livet mitt ville blitt så veldig mye kjedeligere om de av vennene mine som slet veldig med angst hadde blitt bedre, tror faktisk både jeg og dem hadde opplevd det som ganske positivt. Det er sant at verden hadde blitt litt kjedelig om alle var like, men mennesker med forskjellige tilstander og diagnoser er jo ikke akkurat til for andres underholdning.

Jeg sliter og har slitt en del psykisk, og har opptil flere diagnoser jeg må leve med, så i utgangspunktet er jeg selvfølgelig veldig glad for at det blir mer og mer åpenhet og forståelse rundt forskjellige diagnoser og tilstander som ikke ble forstått for bare noen tiår siden. I det siste har jeg derimot kjent mer og mer på at pendelen kanskje er svingt litt for langt i retning positivitet, for jeg har sett en trend i det siste hvor diagnoser, kanskje spesielt de vi ikke forstår så godt, som ADHD, autisme og tvangslidelser, og tilstander som psykisk utviklingshemning, av enkelte omtrent forsøkes fremstilt som noe udelt positivt, og jeg syns faktisk det kan gjøre med skade enn nytte, spesielt for dem som virkelig sliter.

NRK Ytring-innlegget jeg nevnte over het «Slutt å glorifisere» og handlet om at OCD, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, ble fremstilt som bare en trang til å ha det ryddig og strukturert rundt seg, og at lidelsen handler om så mye mer enn det, men at den som mange andre diagnoser og tilstander reduseres til en stereotyp av underholdningsserier og populærkultur, og «OCD» blir et uttrykk folk brukes i vitser og dagligtale. Noe som igjen betyr at de som faktisk har lidelsen ikke skjønner at det er OCD de har.

Den andre teksten jeg snublet over var et innlegg på Facebook om at en sykepleier skal ha sagt at det fantes to typer mennesker, de som var født til å være jegere, og de som var født til å være bønder. Barn med ADHD var egentlig bare «jegere», med ekstra mye energi og alltid på hugget. Det var ingenting i veien med dem, det var bare at samfunnet var lagt til rette for bønder.

Innlegget fikk en del kritiske svar, ikke bare fra jegerne som påpekte at det de kanskje gjorde mest var å sitte stille på post i mange timer av gangen, men også fra foresatte til barn med ADHD, og de som hadde diagnosen selv, om at den handlet om mye mer, og er langt mer komplisert enn å bare «ha litt mer energi enn andre». For eksempel var det en forelder som beskrev hvordan hun kunne sitte oppe om natten og holde rundt sønnen sin som gråt fordi han ikke fikk sove, fordi spenningene i kroppen ga ham fysiske smerter.

Har også sett flere i det siste som har skrevet ting som at autisme bare innebærer at «du tenker litt annerledes», eller at det «bare er noe ekstra du er født med som gjør livet ditt mer spennende». Jeg vet at de fleste med autisme har det i liten nok grad til at det ikke påvirker livene deres nevneverdig, og at en del ser på diagnosen sin som noe positivt. Imidlertid jeg reagerer på at de, og de det måtte gjelde av venner, pårørende og andre, nærmest definerer diagnosen sånn for alle, uten tanke på at den for veldig mange faktisk er langt mer omfattende enn det, og det å prøve å rosemale en sånn diagnose kan være veldig bagatelliserende og urettferdig for de som faktisk lever veldig tøffe liv, enten det er synlig for andre eller de er flinke til å kamuflere for andre hvordan de har det, og lider i stillhet. Jeg hørte en gang et godt ordtak som sa at «mennesker med ME spiller ikke syke, de spiller friske», og dette gjelder også mange med andre «usynlige sykdommer» (jeg vet at autisme ikke er en sykdom, derfor «hermetegnene»).

Dette blir kanskje litt «satt på spissen» fordi det handler jo om ganske alvorlige tilfeller, men jeg jobbet i to år på 4H-besøksgården på Garnes utenfor Bergen, og en av tingene vi gjorde mest var å ta imot mennesker med psykisk utviklingshemning, alvorlig autisme, og andre utfordringer til aktivitetsdager og terapiridning. Noen av dem var definitivt de lykkelige, søte og alltid smilende «vi trenger psykisk utviklingshemmede, for de gir så mye»-stereotypene du ser på Trangerudbakken, men det var også de, og det var flere av dem enn jeg tror enkelte tenker over, som ikke hadde det bra. De som aldri ville fått være med i Trangerudbakken-serien, fordi de ville ødelagt glansbildet.

Gutten som nærmet seg tenårene og var besatt av de små flaggene til Lions-klubben som sto utstilt i kafeen, og som fikk «meltdowns» hver gang han ble nektet å ta dem med seg, noe som kunne skje opptil flere ganger hvert gårdsbesøk, og som var tøft for de som måtte holde ham nede siden han var såpass gammel som han var og begynte å bli sterk. De som var frustrerte eller demotiverte over at de ikke fikk til ting som de selvfølgelig ville mestre, og som «alle andre» rundt dem klarte helt fint. De som sørget over at de antakelig aldri ville få seg kjæreste, sertifikat, ordentlig jobb eller andre ting de fleste «normale mennesker» tar helt for gitt.

Tenker ofte på en veldig ærlig og usminket dokumentar av Louis Thoreaux, som jeg forresten anbefaler sterkt, om barn og unge med autisme og asperger. En av tingene de viste var barn som fikk «meltdowns» og måtte holdes nede av foresatte eller lærere. Moren til et av barna bemerket at det var noen som ikke ville at slike scener skulle vises, men at hun mente det var viktig å få frem hvordan det artet seg.

Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, for jeg tenker at de som har det sånn selvfølgelig må bli hørt og ikke glemt eller gjemt bort. Jeg vil at folk skal ha et balansert og realistisk syn på forskjellige tilstander og diagnoser, på samme måte som vi kan snakke objektivt om diagnoser vi forstår bedre, som depresjon og traumer, som noe som på den ene siden for noen innebærer ting som utenforskap, isolasjon og motløshet, selvskading, innleggelser på psykiatrisk og selvmord, men på den andre siden også kan være milde og gå fort over, og at sterkere eller mer langvarige perioder med psykiske sykdom kan gi personen som kjemper seg gjennom dem veldig mye liversfaring og klokskap, perspektiv på ting og en styrke til å komme seg gjennom tøffe perioder i fremtiden.

Å bagatellisere autisme/asperger som at «du bare tenker litt annerledes», tvangslidelser som at «du bare vil ha det ryddig hos deg», og ADHD som at «du bare har litt ekstra energi», gir bare samfunnet vrangforestillinger den andre veien igjen, som ikke hjelper verken pårørende eller de som sliter, mer enn mytene eller generaliseringene i den negative enden av skalaen som at «psykotiske mennesker er farlige», «de med den og den diagnosen aldri vil komme ut i jobb» eller «blir du voldtatt, er du ødelagt for resten av livet».

Som Mathilde så fint skrev om sin diagnose i kronikken på Ytring:

«Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.»

Oppdatering, 29. mai:

Gikk gjennom gamle bilder og fant tilfeldigvis en skjermdump av et innlegg om diabetes jeg også følte passet dette innlegget.

Oppdatering, 17. mai:

Kanskje kritikk av rosemaling er i vinden for tiden. Fant også to flotte innlegg om fattigdom og adopsjon omtrent på samme tid som jeg skrev denne teksten.

#norskdugnad

Har lest noen avisartikler nylig om hvordan det norske språket er under så sterkt press fra engelsk, så har bestemt meg for å innlede en liten #norskdugnad her på bloggen i hverdagslivet. Prøver å utfordre meg selv til ikke å bruke så mange engelske ord og uttrykk her i bloggen, og istedenfor vri hjernen for å finne gode norske ord å bruke isteden. I tillegg har jeg tenkt å begynne å skrive til firma og be dem bruke ord og uttrykk som «for en begrenset periode» istedenfor «limited edition», og takke de som faktisk gjør det.

Vet dette er en blogg som ikke når ut til så veldig mange, og er også borte fra sosiale medier, ikke at jeg hadde allverdens følgere der heller, så vet jeg ikke akkurat kan start en folkebevegelse, men kanskje jeg kan inspirere en person eller to.

Hvis nok folk engasjerer seg, kan vi kanskje gjøre norske uttrykk mer trendy (whoops), og få folk til å utfordre seg selv til å finne norske ord og uttrykk istedenfor å «fornorske» engelske ord. Jeg minnes litt om det gamle uttrykket om at folk banner fordi de ikke har et stort nok ordforråd, og føler at det kanskje blir litt sånn med engelske låneord også. Vi kommer ikke på et godt norsk ord, men så har vi hørt et engelsk uttrykk som passer, og så bruker vi det, gjerne etter å ha «skrevet det om» til norsk, som for eksempel «capable» til «kapabel».

Vi bor i et samfunn og en verden som blir stadig mer internasjonal, på godt og vondt, og det hadde vært veldig trist om det norske språket skulle forsvunnet til slutt. Så la oss gjøre det vi kan for å holde fast på det.

Den følelsen når du endelig er ute av sosiale medier

Har da fått ny bærbar maskin og er klar til å begynne å skrive for alvor igjen. Jeg planlegger å hengi meg mye mer til bloggen, og kommer kanskje til å kjøpe et måneds-abonnement så jeg også kan laste opp videoklipp. Etter lang tids fravær har jeg masse tema å skrive om, og tenker også å driste meg til å skrive et par tekster som kanskje er litt kontroversielle. Tror uansett bloggen for det meste blir som før, bare forhåpentligvis med hyppigere innlegg!

 

Facebook deaktivtert

Da har jeg deaktivert Facebook-kontoen min.

Slettet Twitter-kontoen min for noen dager siden etter å ha gått lei av alle som brukte den som «krangleplattform» og hvor utrolig polariserende hele tjenesten egentlig var, og følte faktisk mest av alt en stor lettelse. Har samme følelsen nå som jeg har deaktivert Facebook-kontoen. Kommer virkelig ikke til å savne den.

Det rareste er hvordan jeg har sjekket disse sidene så automatisk at jeg har tatt meg selv flere ganger nå i å skrive «facebook» i adressefeltet til nettleseren med det samme jeg har åpnet den.

Jeg bestemte meg egentlig for å slette Facebook for en stund siden, men siden forrige bærbare datamaskin sluttet å virke, fikk jeg ikke lastet ned det jeg ville ta vare på av informasjon fra profilen min, så jeg fikk først gjort det idag. Slettet ikke hele Facebook-kontoen min siden det også ville fjernet meg fra Messenger og slettet alt av meldinger jeg har mottatt og sendt der, men kommer kanskje så langt etter hvert.

Har vel de samme grunnene til å mislike og slette Face som «alle andre». Synes ikke det er greit at en plattform med over en milliard brukere skal vite så mye om de som bruker den, og stå helt fritt til å dele denne informasjonen med andre. Facebook kan være utrolig nyttig, det er vel for så vidt hele «forbannelsen» med den, men jeg kjenner mest av alt på at jeg er lei hele sosiale medier-verden akkurat nå. Er så lei av at store selskaper som Google har så taket på forbrukerne, og vet så utrolig mye om oss, og jeg er evig takknemlig for at EU regulerer hva de har lov til å gjøre.

Jeg savner den gode gamle tiden da vi kommuniserte med epost og Messenger og hang rundt på forskjellige nettforum og blogger. Da vi hadde tid til hverandre og ikke måtte rekke å «scrolle» gjennom en hel nyhetsstrøm, og folk kommuniserte ved å skrive kommentarer og ikke bare ved å trykke «like» på ting som vi glemte med en gang etterpå. Men, men. Internett og sosiale medier er en ny oppfinnelse. Satser på at vi tilpasser oss og det går seg til etter hvert.

Tror uansett det blir interessant å være uten Facebook. Det kan være spennende å følge og kommunisere med eksperter og politikere på Twitter og Face, og jeg kommer til å savne akkurat den delen. Har beholdt Snapchat óg, da, mest fordi jeg «trenger» å ha kontakt med venner, og fordi jeg ikke deler de mest alvorlige og personlige tingene der inne. På den annen side tror jeg det blir deilig å ha færre tids- og mobildatasluk å forholde seg til når jeg ikke har noe å gjøre på. Spørs om jeg ikke opplever å få mer tid til ting jeg faktisk liker å bruke tiden på.

Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.

Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.

«Men hvorfor sto ikke ofrene frem med en gang?!»

Siden dette argumentet har blusset opp blant dere-vet-hvem i det siste legger jeg like godt ut denne listen fra et gammelt innlegg en gang til:

 

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte.

Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen

for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

 

Fra en jente eller kvinne, gutt eller jente opplever et seksuelt overgrep til han eller hun forteller det til noen, går det et skremmende antall år. Tror gjennomsnittet var 12 år. De har ofte veldig høye psykiske terskler å komme over.

Hver gang noen spør om «hvorfor hun ikke bare fortalte det med en gang», gjør de det vanskeligere for utsatte å fortelle eller anmelde det de har opplevd. Husk at det dessverre er langt fra uvanlig at overgrepsutsatte ikke klarer, orker eller vil fortelle hva de har opplevd. Det betyr ikke at det ikke er skjedd noe.

Stå på.