Livets harde realiteter

Hadde en god diskusjon med en god hun-kompis på vei hjem fra stallen forleden. Vi snakket om hvordan livet hadde blitt, og hvilke forventninger vi har til oss selv og hva vi ønsker å oppnå i livet.

Jeg begynte å tenke på hvor destruktivt det kan være at voksne ikke forbereder barna på at alle er forskjellige, og at vi kommer til å mestre forskjellige ting. Som barn og unge tar vi det for gitt at det finnes bestemte milepæler i livet, som høyere utdanning, eget hus eller leilighet, barn og 100%-stilling, og at alle kommer til å nå disse målene etter hvert som vi blir eldre. Egentlig er det veldig rart at vi ikke forberedes bedre på hvordan livet egentlig er, og ofte ikke skjønner det før vi nærmer oss slutten av tenårene, eller når vi er blitt unge voksne, for det er en massiv forventing fra oss selv, hverandre, de voksne og samfunnet generelt om å lykkes i livet, og at du må lykkes på bestemte måter, som å få deg en heltidsjobb, stifte familie og gjerne eie eget hus og leilighet.

Jeg personlig tror det hadde vært langt bedre om foreldre og lærere var mer realistiske.

Fortell barna at ikke alle passer til alle jobber, og at ikke alle kommer til å kunne ta høyere utdanning eller fullføre videregående, og at det ikke betyr at livet ditt er ødelagt.

Fortell barna at de kanskje ikke kommer til å eie et hus eller leilighet, og at det er helt greit, at det ikke betyr at de er mislykkede, fordi det er dyrt å kjøpe leilighet eller hus, og vanskelig å komme inn på boligmarkedet.

Fortell dem at de sikkert vil oppleve på minst ett tidspunkt i livet at enkelte andre på deres alder er langt foran dem.

Fortell dem at noen kan bli syke eller dette ut av skole eller arbeidsliv av den grunn, og kanskje ikke fullføre VGS eller høyere utdanning, og at det ikke betyr at du har mislyktes som menneske. Fortell dem at VGS-vitnemål, eller diplom fra høyere utdanning gir dem langt større muligheter, men at du kan få et lykkelig, givende og suksessrikt liv selv om du ikke klarer å fullføre, eller selv om du går ut av VGS senere enn de andre i kullet ditt.

Det kan hende jeg føler på dette ekstra sterkt fordi jeg hadde opptil flere rundt meg som ga meg «dommedagsprofetier» og truet meg med at livet mitt omtrent var ødelagt hvis jeg ikke fullførte VGS da jeg for alvor ble psyk og ble hengende etter, og at dette ødela utrolig mye for meg.

Men likevel: kanskje færre hadde endt opp med å sitte å føle seg mislykket, og sammnelignet seg mindre med andre, hvis vi hadde gitt barna mer realistiske og nyanserte forventninger.

 

If you can’t be a pine on the top of the hill,
Be a scrub in the valley — but be
The best little scrub by the side of the rill;
Be a bush if you can’t be a tree.

If you can’t be a bush be a bit of the grass,
And some highway happier make;
If you can’t be a muskie then just be a bass —
But the liveliest bass in the lake!

We can’t all be captains, we’ve got to be crew,
There’s something for all of us here,
There’s big work to do, and there’s lesser to do,
And the task you must do is the near.

If you can’t be a highway then just be a trail,
If you can’t be the sun be a star;
It isn’t by size that you win or you fail —
Be the best of whatever you are!

Be the Best of Whatever You Are

av Douglas Malloch

Reklamer

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Helene sjekker inn — om Listhaug og «Utøya-kortet»

Helene sjekker innEtter at jeg skrev innlegget om Listhaug og Utøya så jeg siste episode av Helene sjekker inn, fordi den handlet om Modum Bad og behandlingen der, og jeg har en god venninne som er der akkurat nå for traumebehandling. Episoden handlet om angst, men flere av pasientene has også alvorlige traumer.

Det er spesielt to scener jeg skulle ønske alle så, spesielt de som sitter og gnåler akkurat nå om at Utøya-overlevende «drar Utøya-kortet». Grunnen til at jeg vil dere skal se dem er at du får se to ufattelig tøffe og modige mennesker som våger å vise dere hvor sterke  traumereaksjoner kan være. Én av dem reagerer kraftig på lyden av glass som blir knust, den andre er tilbake der hun var da bomben smalt den 22. juli.

 

Helene sjekker inn, angstbehandling på Modum bad

 

Anbefaler å se hele episoden, både fordi du vil lære veldig mye generelt og fordi de forklarer og gir kontekst til de to scenene, ellers kan du gå rett til 7 og 11. Begge scenene viser vanlige sterke traumereaksjoner.

Ønsker virkelig at så mange som mulig ser denne episoden, for dette er veldig viktig tema, og måten folk enkelte har diskutert siste Listhaug-påfunn viser hvor lite mange kan om traumer.

PS, hvis du ikke ser hele episoden: grunnen til at de kaller det som skjer med Julianne et «eksperiment», er at pasienten tester ut hvordan visse situasjoner vil påvirke dem, ikke at Modum Bad bedriver forskningseksperimenterer på pasientene sine.

 

Anbefalt lesing

The Courage to be Me er en super gratis tegneseriebok du kan lese på nett, som går inn på mange forskjellige traumeopplevelser på en lettforståelig måte.

 

Husk hva du tenkte da du gikk i rosetog

Blir ganske oppgitt og trist over debattklimaet for tiden. Vi har jo sett det ulme i lang tid, men at det skulle bli så ille og usaklig og teit som det er nå så jeg ikke helt komme.

Så for å være ærlig ikke Listhaugs uttalelser komme heller, i og med at hun er et voksent menneske, og på tidspunktet var justisminister. Politi, fagfolk og utsatte påpekte at hun burde la være å bruke ordet «monster» om overgripere, fordi de vet av mange års erfaring at barn har vanskelig for barn å forholde seg til et ord som «monster», og at man heller bør være mer bokstavelig når man forklarer hva overgripere er. Listhaug anklaget oss for å «beskytte pedofile».

  1. juli-filmen kommer ut og AP-politikere og terror-utsatte får dødstrusler, og blir beskyldt for å bruke «Utøya-kortet» når de får helt vanlige traumereaksjoner.

Folk samler inn 15 millioner kroner til Leger uten grenser, noe som er den mest fantastiske og geniale «fredelige demonstrasjonen» jeg har opplevd i hele mitt liv, kanskje nesten vakrere enn ideen om et rosetog, og kommentarfeltet under takkevideoen til Leger uten grenser er fullt av folk som surmuler.

Mental Helse melder om at de trenger flere frivillige, fordi Listhaug-bråket og 22. juli-filmen gjør at flere enn vanlig trenger hjelp, og jammen blir ikke folk sinte på dem også. Fordi det visstnok er «politisk» å skrive Listhaug-bråket, selv om hun både satte igang krisen og var hovedperson fra start til slutt.

Det virker som om bare det å nevne «Listhaug» gjør at folk går av skaftet for tiden.

 

Det er tøft når en minister må gå av. Dette skjer heldigvis ikke hver dag, det skal ikke være noe som skjer ofte, og uansett hvor uenig du måtte være med vedkommende, eller hvor uskikket du mener hen er til vervet sitt, er det i mine øyne egentlig ikke noe å feire og være glade for. I dette tilfellet, kanskje fordi det var akkurat Listhaug som måtte gå, førte det også til et vanvittig hett debattklima. Det er noe jeg ikke kjenner igjen i Norge.

Vet ikke hvor mye jeg egentlig har å tilføre diskusjonen av innsikt eller nyanser eller noe, så dette blir mer bare et hjertesukk blant mange andre, og jeg prøver egentlig å unngå å skrive den typen innlegg, men gjør et unntak fordi hele situasjonen er så erketeit at jeg bare måtte si noe. Så du kan kanskje se på det som en utblåsning mer enn et hjertesukk 😛 . I hvert fall har jeg et par ønsker:

 

  • Ikke vis skadefryd. Jeg mener også Listhaug ikke burde vært justisminister, men jeg hadde heller sett at hun ble voksen og begynte å ta ansvar enn at hun måtte gå og vi fikk den temperaturen vi har idag. Det er ikke en god nyhet at vi måtte kaste ut én av ministrene våre, det er én av tingene som ikke skal skje, litt på samme måte som foreldre helst skal unngå å skille seg. Vet ikke om det å latterliggjøre Listhaug og fansen hennes, eller fryde seg over at hun måtte gå av, er det beste for debattklimaet vi har nå. Det viktigste bør være å få temperaturen ned.

 

  • Forhold deg saklig. Alltid. Hørte på en podcast hvor Sam Harris, som har podcasten, snakket med en person som sa at han alltid prøvde å høflig besvare hatposten han fikk. Han fortalte at han da ofte fikk svar tilbake hvor personen omtrent ba om unnskyldning og var helt lamslått over at han fikk svar. Saklighet kan virke utrolig avvæpnende på folk som ikke er innstilt på å være saklige, og i et kommentarfelt skriver du like mye til «de som ser på» som du skriver til personen du svarer. Så vær høflig, saklig, og bruk gode kilder. Blir du forarget, så tell til 10, eller gjør på noe annet en stund før du bestemmer deg for om du vil svare.

 

  • «Æres den som æres bør». Hvis en person du egentlig er uenig med sier noe klokt, eller behandler deg bra, så ikke vær redd for å si «godt poeng» eller takke personen for å være saklig, eller si «jeg er enig i alt du skrev unntatt _________, fordi…». Dette også bidrar til et bedre klima.

 

  • Prøv å unngå «oss mot dem»-tenking. Synder en del her selv. Ser ganske mye generalisering og «flokk-instinkt» for tiden. På den ene siden har du folk som kaller alle som er uenige med dem «sosialister», eller antar at alle som er uenig med dem hater Listhaug. På den andre siden har du de som stempler alle som er uenige med dem som Listhaug-fans eller bruker ordet «troll» om litt for mange personer. Det er slitsomt å ikke kunne skrive på nett uten å bli satt i bås, så husk at du alltid snakker om individer, ikke grupper som «sosialister», «utlendinger» eller «Listhaug-fans». Husker da jeg gikk sosialt arbeid og vi fikk høre at «du møter ikke nye kulturer, du møter medmennesker».

 

Hadde vært fint med en pause fra politikken nå i ferien, hvor folk fokuserte på å gå tur, samles på hytta, og spise masse appelsiner og Kvikk Lunsj. Når vi kommer ned igjen fra påskefjellet, får vi brette opp ermene og prøve å ro oss tilbake til normalen.

 

Hvorfor vi trenger kvinnedagen

Okei, så jeg er en stor fan av «Paradox-spillene», en serie strategispill som fokuserer på hver sin tidsperiode, og Hearts of Iron IV, som omhandler andre verdenskrig, fikk igår en større oppdatering som het Waking the Tiger og fokuserte på Kina, den kinesiske borgerkrigen og krigen mot Japan. Oppdateringen endret og la til veldig mange ting, men blant dem var at Paradox la til noen historiske kvinner fra tidsperioden og et par «kvinne-relaterte ting», som å la spillere la kvinner arbeide i fabrikker. Du kan lese innlegget her.

Som Cecilie i på Krisemaksimering sa da jeg delte dette der, er ikke spillverdenen akkurat kjent som noen høyborg for likestilling og respekt for kvinner, og kanskje jeg bare ikke besøker disse miljøene ofte nok, men seriøst: det er lenge siden jeg har sett så mange nazister, Trumpkins, menn-som-er-redde-for-kvinner og nettroll generelt på ett sted. Tråden jeg lenket til over satte visstnok omtrent rekord i antall anmerkninger gitt av moderatorene for upassende innlegg, og Steam-komentarfeltet er enda verre. Vet ikke om jeg trenger legge ut utdrag engang, bare les fra start til slutt. Og kommentarene som er igjen er de Paradox ikke slettet. De som ble fjernet var enda verre.

Oppsummert for de som ikke orker/gidder/har tid/kom til denne bloggen for å lese om helt andre ting og er oppgitt over dette innlegget: trollene mener at kvinner ikke har noe å gjøre i dataspill (fordi omtrent bare gutter spiller dataspill, ifølge ett av trollene), spesielt ikke krigsspill, og det er veldig krenkende å ta dem med fordi det helt sikkert er en del av en større «agenda» og fordi det av en eller annen grunn er nedverdigende ovenfor de andre som slåss og bidro under andre verdenskrig. Pluss veldig mange politiske uttrykk jeg ikke engang er helt sikker på hva betyr. «Virtue signalling» går igjen, for eksempel. Feilstavingen av kvinner til «wamen», fra en fyr som gnåler ustanselig om at de hører hjemme på kjøkkenet, er også ganske interessant.

Men i hvert fall: dette var min påminnelse om hvorfor vi trenger kvinnedagen.

For hvis det at noen legger til noen få berømte kvinner i et dataspill er nok til å gjøre mennesker så sinte, opprørte, og krenkede, da har vi en vei igjen å gå.

Om overgrep, monstre og nyanser

Sint2
Populisme fra FrP.

Så FrP har en kampanje mot overgrep, med et enkelt, populistisk budskap med et språk som fordrer sinne, en oppfordring til å «like og dele», og nå også selvmedlidenhet hos Listhaug ovenfor de som prøver å nyansere. Med andre ord, egentlig en velkjent situasjon — en politiker på den ene siden, og på den andre siden fagfolk og organisasjoner med lang og bred erfaring som ikke blir hørt — eller i dette tilfellet, kritisert og mistenkeliggjort.

Jeg forstår at det er lett å la sinnet løpe av med seg når en diskuterer seksuelle overgrep, spesielt mot barn, og jeg har en stygg følelse av at Listhaug/FrP prøver å utnytte dette: at ordet «monstre» ble valgt fordi det selger et politisk budskap bedre enn bare «overgripere», og at «pedofile» også vekker sinne og hat, noe som vi vet fører til flere delinger. Litt som da Listhaug ikledde seg indianerkostyme ifjor, bare langt mindre uskyldig.

Problemet er at vi faktisk må få bukt med problemet overgrep utgjør, og da trenger vi fakta og nyanser. Problemet med det igjen er at diskursen rundt overgrep, spesielt i kommentarfeltene, er gjennomsyret av sinne og hysteri, og at nyansering og fakta ser ut til å gjøre folk sinte. Hovedproblemet mitt er faktisk ikke at det er negativt for overgripere å bli kalt monstre, men at det å fyre opp under dette sinnet ved å bruke begrep som «monstrene skal tas», er veldig destruktivt.

Bare for å få det ut av veien først: langt fra alle overgripere er pedofile, og langt fra alle pedofile er overgripere. Skjønner at når Listhaug srkiver «pedofile monstre som jakter på barn», så har hun vel fått det fram at det spesifikt er overgripere det er snakk om, men hun utelater fremdeles alle overgriperne som ikke er pedofile, og ordene blir uansett brukt feil så ofte av andre at det er greit å rette likevel.

Skal ikke gå mer inn på Listhaug og ordvalget hennes, og LMSO har allerede skrevet veldig bra om dette her, og jeg fikk mer lyst til å kommentere hva folk skriver rundt dette i kommentarfeltene. Har sett et knippe utsagn gå igjen så mange ganger at jeg tenkte de fortjente et blogginnlegg, fordi disse tingene er viktige. Hentet ut noen eksempler på dem fra kommentarfeltene til Listhaug så jeg får svar dem én etter én.

Bortsett fra trollene som prøver å sverte klagene som «folk fra venstresiden som hater Listhaug», er det fire typer utsagn som går igjen:

 

1. «Hvorfor forsvarer dere overgripere?!»

Sint5

[Redigert, 25. mars: den sørgelige ironien her er jo at det å si at vi må bruke det og det ordet så flere unge forteller og flere overgripere blir tatt er det motsatte av å beskytte dem. Dessverre virker det som om mange ikke leste eller hørte seg hva fagpersonene faktisk sa, og bare fikk med seg hva Listhaug fremstilte det som de sa. At sistnevnte klarer det kunststykket å vinkle saken på denne måten gjør meg veldig glad hun ikke er justisminister mer, i mye større grad enn det teite 22. juli-saken.]

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid. Å påpeke at et ord blir brukt feil, eller at kriminalomsorgen kunne blitt bedre, eller at pedofile er redde for å be fastlege eller psykolog om hjelp, er selvfølgelig ikke et forsvar for overgripere, og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke bryr oss om utsatte. Det er ting folk ber om fordi de vil ha et samfunn med så lite overgrep som mulig, og ting som hvilke ord vi bruker har faktisk en stort innvirkning på hvordan vi tenker og handler.

 

2. «Jammen overgripere er jo monstre for barna som utsettes for dem!»

Sint3

Nei, for barna er dessverre ikke overgriperne monstre. De fleste barn kjenner overgriper fra før, og det er ofte trenere, lærere, foreldre, søsken eller venner som barna kjenner fra før og gjerne stoler på, og som har en høy stjerne hos de rundt seg.

Det er lett å innbille seg at barn automatisk forstår at overgrep er galt, og at «hvis det skjedde meg, ville jeg sagt det til noen», men barn har en mye høyere sjanse for å gi seg selv skylden, bestemme seg for at vedkommende «ikke klarte å styre seg», eller prøve å rasjonalisere det som skjedde fordi de tross alt er «stuck» med overgriperen, og nærmest trøst seg selv med at de har gode sider óg. Kanskje de tar barnet med på fisketur, kanskje er de morsomme og med på å spille dataspill, kanskje lager de kjempegod pizza på lørdagene. Eller kanskje de ikke forstår at det som skjer er galt, og tror at det er noe alle voksne gjør mot barna sine.

Det er ingenting rundt overgrep som er mer hjerteskjærende enn å høre beretninger fra utsatte og høre dem si ting som at «jeg ble mishandlet da jeg var ni, og det var min skyld, for jeg var ikke fysisk sterk nok til å gjøre motstand». Eller «jeg var 13 og det var min skyld, for jeg gjorde ikke motstand» — og det er voksne mennesker som sier disse tingene, om ting de opplevde da de var barn eller unge tenåringer, og jobber du med utsatte, får du høre denne typen utsagn hele tiden. Instinktet til å ta på seg skylden, som en slags selvforsvarsmekanisme, kan være utrolig sterkt.

Når så barn forteller, er det ofte til jevnaldrende venner, som ikke har kunnskapen til å vite hvordan de skal hjelpe. Så får gjerne vennen i tillegg streng beskjed om ikke å si det videre. Eller de forteller det til voksne som ikke har kunnskap utover «overgripere er monstre som må straffes», som enten ikke tror barnet eller vet hvordan hen skal reagere, og ofte ender opp med å ikke gjøre noe.

Vi kan forebygge overgrep veldig effektivt ved å væpne barn med kunnskapen om hva som er greit og ikke greit, og at de kan og må si fra til voksne, som igjen trenger opplysning om hvordan de kan møte barnet og hva de må gjøre videre.

Som LMSO poengterer i diskusjonene på Facebook: vi har en æreskultur også i Norge, selv om vi ikke kaller den det, og den fører til at utsatte, spesielt de som opplever incest, opplever at familien kan være like opptatt av at det ikke må komme ut at det er en overgriper i familien, eller de kan presse den utsatte til å tilgi overgriperen, eller ta tilbaken anklagen om overgrep.

Det er ukultur og uvitenhet vi må få bukt med for å redusere antall overgrep, og det oppnår vi ikke ved å fyre opp under sinne og stigma.

 

«3. Hvordan våger dere å ville nyansere om overgrep?!»

Sint1

Ja, fakta, vet du, sånn som i diskusjoner rundt alle andre tema i verden?

Ingen blir sinte på de som forsker på kreft, fordi vi forstår at vi trenger kunnskap og opplysning rundt kreftformene for å bekjempe dem. Fakta gjør at vi kan finne opp bedre behandlingsmetoder og fortelle folk hva de kan gjøre for å unngå å utvikle kreft.

På samme måte trenger vi nyansene og faktaene når vi skal bekjempe overgrep. Å forstå er ikke å unnskylde eller forsvare. Det blinde sinnet og hysteriet i kommentarfeltene, fra folk som mest sannsynlig aldri har løftet en finger i kampen mot overgrep, og hvis største bidrag er roping om dødsstraff og kastrering, eller forbud mot menn i barnehager, hjelper ingen. Det er Politiet og organisasjoner som Redd Barna og DIXI som bekjemper og forebygger overgrep, og som alle andre trenger de så mye kunnskap som overhodet mulig for å gjøre best mulig jobb.

 

4. «Pipa hadde fått en annen lyd om barnet ditt ble voldtatt!»

Sint8

Det er faktisk ikke sånn at det bare lekfolk som klager på Listhaug her. Den største kritikken kommer hovedsaklig fra erfarne fagfolk, for eksempel fra Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep og Krisesenteret i Stavanger, og de første som reagerte på «monster-retorikken» til Listhaug var så vidt jeg har skjønt fengselsbetjenter. Altså mennesker som i høyeste grad kommer tett på utsatte og absolutt vet hva de snakker om.

At Listhaug og støttespillerne hennes ikke lytter til eksperter, altså de som har jobbet med overgrep i tiår og viet livene sine til å opparbeide seg kunnskap og hjelpe utsatte, og prøver å redusere dette til «angrep fra politisk korrekte på venstresiden», er ganske uforståelig for meg. Jeg forventer ikke mer fra kommentarfeltene, men jeg skulle trodd en minister ville holdt høyere nivå 😦 .

 

Til slutt, fra Redd Barnas retningslinjer:

ReddBarna.PNG

 


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves. Hvis du er en lekperson som vil lære mer om overgrep, er denne boken et flott sted å begynne.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Lovord om Lørdagslaget

Lørdagslaget Bygdanytt.jpg

Nå kommer et innlegg om noe som sikkert omtrent ingen av dere har hørt om, men som betydde en del for meg, og veldig mye for folket i Arnabygda. Jeg vil fortelle om et fantastisk tilbud som kom mange til gode, og som bør stå som eksempel for andre besøksgårder rundt om i landet, og som dessverre måtte avslutte nå i desember.

Besøksgården jeg har jobbet på i to år hadde en organisasjon som kaltes for Lørdagslaget. Disse holdt åpne lørdager gjennom skoleåret, og lot folk komme gratis til gården, holdt åpen kiosk hvor folk kunne kjøpe kaffe, saft, grøt og vafler, og arrangerte ponniriding og vognkjøring. Alt sammen for en så lav pris som mulig  — for 10 kroner kunne du ri en runde på ponni eller kjøre vogn rundt naturstien. For 15 kroner fikk du grøt og et glass saft. «Alle» skulle ha råd til å benytte seg av tilbudet, og de som ikke hadde penger kunne likevel være på gården og hilse på dyrene, grille medbrakt mat og slappe av i spiseområdet eller rundt ildstedet i den koselige gammen.

Lørdagslaget var i stor grad drevet av barnefamilier, med barn og unge som leide hest og foreldre som hjalp til i kiosken. I bytte mot noen få lørdagsvakter hvert år fikk medlemmene i lørdagslaget lov til å bruke hestene en gang i uka, og dermed hadde hestefrelste barn og unge i Arnabygda, uansett hvor mange penger de hadde, mulighet til å ri en gang i uka, noe som vanligvis er rådyrt og forbeholdt de med god råd.

 

Også innad var Lørdagslaget en fantastisk organisasjon ❤ . Dyktige, kunnskapsrike og flittige folk, voksne som unge, med et fantastisk godt miljø både på lørdagene og når vi trente hester på ettermiddagene 🙂 . Gjengen tok imot nye med åpne armer så du bare gled rett inn i miljøet, og brant virkelig for å gi folk et fantastisk tilbud, samtidig som de klarte å holde prisene nede så barnefamilier skulle kunne ta seg råd til å besøke gården. Det var også et fantastisk system at du kunne ri gratis, i bytte mot litt stallarbeid og at du jobbet noen lørdager i året. Dette gjorde at hestesporten ble noe alle i Arnabygda kunne drive med, ulikt mange andre staller hvor det er rådyrt å skulle la opptil flere barn ri en gang i uken. Inntektene til Lørdagslaget gikk uavkortet tilbake til organisasjonen og til gården og hestene, ingen av de involverte fikk noen sinne en krone i lønn.

Jeg var medlem i laget en kort stund og fikk tatt en håndfull vakter, og jeg gledet meg til så å si hver lørdag jeg var satt opp til å leie ponni. Likte å være med hestene og å spre glede til de som kom på besøk, særlig de som ble skikkelig glad når de fikk sette seg på ponnien. Mange hadde besøk på gården som lørdagstradisjon, og til og med folk fra Os og andre steder langt fra Arna kunne ta turen dit. Det var en tradisjon for mange å dra til «4H-gården» i Arna og spise grøt og ta en vogntur og ri ponni.
P6140123_JPG_274519s.jpg
Foto: Bergen kommune
For ikke lenge siden fikk imidlertid vi i Lørdagslaget nyheten om at det var over. Lørdagslaget skulle drive frem til jul, og ha vår siste vakt den 16. desember, og så skulle forpakter på gården ta over med sitt eget opplegg på lørdagene etter nyttår. Vi i Lørdagslaget hadde vår siste vakt lørdag som var, for så å tømme kiosken og gården for alt som tilhørte laget. Vi markerte at det var vår siste dag ved å gi vekk både riding, vognkjøring og mat og drikke gratis, og stemningen var god selv om det var trist og vemodig å skulle gi oss.
Føler ikke det blir riktig å skrive/diskutere så mye her inne om hva jeg/vi føler for og imot om selve beslutningen om å avslutte samarbeidet med Lørdagslaget, så vil bare si at jeg kommer til å savne denne fantastiske organisasjonen, og kan bare krysse fingrene for at det nye tilbudet blir bra, og at forpakter på gården holder fast på så mange som mulig av verdiene som Lørdagslaget er blitt hedret og elsket for. Det skal godt skal gjøres å nå opp til standarden Lørdagslaget har satt gjennom over 20 år med frivillig dugnadsarbeid, men jeg ønsker dem all lykke til og håper det blir bra.