Den følelsen når du endelig er ute av sosiale medier

Har da fått ny bærbar maskin og er klar til å begynne å skrive for alvor igjen. Jeg planlegger å hengi meg mye mer til bloggen, og kommer kanskje til å kjøpe et måneds-abonnement så jeg også kan laste opp videoklipp. Etter lang tids fravær har jeg masse tema å skrive om, og tenker også å driste meg til å skrive et par tekster som kanskje er litt kontroversielle. Tror uansett bloggen for det meste blir som før, bare forhåpentligvis med hyppigere innlegg!

 

Facebook deaktivtert

Da har jeg deaktivert Facebook-kontoen min.

Slettet Twitter-kontoen min for noen dager siden etter å ha gått lei av alle som brukte den som «krangleplattform» og hvor utrolig polariserende hele tjenesten egentlig var, og følte faktisk mest av alt en stor lettelse. Har samme følelsen nå som jeg har deaktivert Facebook-kontoen. Kommer virkelig ikke til å savne den.

Det rareste er hvordan jeg har sjekket disse sidene så automatisk at jeg har tatt meg selv flere ganger nå i å skrive «facebook» i adressefeltet til nettleseren med det samme jeg har åpnet den.

Jeg bestemte meg egentlig for å slette Facebook for en stund siden, men siden forrige bærbare datamaskin sluttet å virke, fikk jeg ikke lastet ned det jeg ville ta vare på av informasjon fra profilen min, så jeg fikk først gjort det idag. Slettet ikke hele Facebook-kontoen min siden det også ville fjernet meg fra Messenger og slettet alt av meldinger jeg har mottatt og sendt der, men kommer kanskje så langt etter hvert.

Har vel de samme grunnene til å mislike og slette Face som «alle andre». Synes ikke det er greit at en plattform med over en milliard brukere skal vite så mye om de som bruker den, og stå helt fritt til å dele denne informasjonen med andre. Facebook kan være utrolig nyttig, det er vel for så vidt hele «forbannelsen» med den, men jeg kjenner mest av alt på at jeg er lei hele sosiale medier-verden akkurat nå. Er så lei av at store selskaper som Google har så taket på forbrukerne, og vet så utrolig mye om oss, og jeg er evig takknemlig for at EU regulerer hva de har lov til å gjøre.

Jeg savner den gode gamle tiden da vi kommuniserte med epost og Messenger og hang rundt på forskjellige nettforum og blogger. Da vi hadde tid til hverandre og ikke måtte rekke å «scrolle» gjennom en hel nyhetsstrøm, og folk kommuniserte ved å skrive kommentarer og ikke bare ved å trykke «like» på ting som vi glemte med en gang etterpå. Men, men. Internett og sosiale medier er en ny oppfinnelse. Satser på at vi tilpasser oss og det går seg til etter hvert.

Tror uansett det blir interessant å være uten Facebook. Det kan være spennende å følge og kommunisere med eksperter og politikere på Twitter og Face, og jeg kommer til å savne akkurat den delen. Har beholdt Snapchat óg, da, mest fordi jeg «trenger» å ha kontakt med venner, og fordi jeg ikke deler de mest alvorlige og personlige tingene der inne. På den annen side tror jeg det blir deilig å ha færre tids- og mobildatasluk å forholde seg til når jeg ikke har noe å gjøre på. Spørs om jeg ikke opplever å få mer tid til ting jeg faktisk liker å bruke tiden på.

Reklamer

Til deg som gruer deg til jul

Okei, kan legge ut ett kort innlegg selv om jeg er på mobil. Ingeborg Senneset, journalist og utdannet sykepleier, har skrevet et vakkert og nyttig innlegg til dem som gruer seg til jul, og til pårørende. Tenkte jeg skulle dele det her til du/dere som trenger det 🙂.

https://t.co/xsep8vNsWl?amp=1

Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.

Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.

«Men hvorfor sto ikke ofrene frem med en gang?!»

Siden dette argumentet har blusset opp blant dere-vet-hvem i det siste legger jeg like godt ut denne listen fra et gammelt innlegg en gang til:

 

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte.

Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen

for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

 

Fra en jente eller kvinne, gutt eller jente opplever et seksuelt overgrep til han eller hun forteller det til noen, går det et skremmende antall år. Tror gjennomsnittet var 12 år. De har ofte veldig høye psykiske terskler å komme over.

Hver gang noen spør om «hvorfor hun ikke bare fortalte det med en gang», gjør de det vanskeligere for utsatte å fortelle eller anmelde det de har opplevd. Husk at det dessverre er langt fra uvanlig at overgrepsutsatte ikke klarer, orker eller vil fortelle hva de har opplevd. Det betyr ikke at det ikke er skjedd noe.

Stå på.

Slutt å vanne ut mobbebegrepet

Mammatilmichelle.PNG

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.

Du må ikke sove

Leste A-Magasinets samling av hatpost og drapstrusler mot de som overlevde Utøya nå nettopp. Har du ikke Aftenposten-abonnement, så er det verdt å skaffe seg en gratis prøveperiode bare for dekningen av disse meldingene.

Redigert 24. juli: også oppfølgingsartikkelen hvor Aftenposten tar kontakt med trollene for å få forklaringer på hvorfor de oppfører seg som de gjør er vel verdt å lese. Bergens Tidende har en tekst med samme overskrift, i tilfelle du har abonnent på dem istedenfor AP.

 

Bare å si «dødstrusler mot Utøya-overlevende» er jo absurd. Psykiske ettervirkninger etter traumatiske hendelser kan være tøffe nok i seg selv for de som sliter med det, og at noen skal hate noen sterkt nok til å sende dem drapstrusler når de vet hva de allerede har gjennomgått, er rett og slett vanskelig å fatte. Skjønner at folk tyr til forklaringer som at disse menneskene må være «syke», selv om det nok dessverre blir litt for enkelt å avfeie dem på den måten.

Artikkelen påpeker at de verste skrevne truslene gjerne kommer fra mennesker med den vakreste, mest sirlige håndskriften, noe som passer oppfatningen min av at det er de eldste som er verst. 24.7: Aftenpostens artikkel bekrefter at snittalder er rundt 50. De som gjerne har vokst opp med bare hvite nordmenn rundt seg, og nå ser så mange skumle utlendinger de ikke forstår, og kanskje hører litt for mye på Nettavisen, Listhaug, og de som gjør det de kan for å spre frykt — Resett, Document.no, lukkede Facebook-grupper. Så er Internett gjerne også nytt for dem, så de ikke er klar over hvor mange som egentlig leser det de skriver, samtidig som de gjerne ikke har lært å være kritiske mot det de ser på nett.

Ekkokamre er vel også en forklaring. Virker som mange på Facebook som hater «utlendinger» ikke har satt seg så altfor godt inn i ting. Det er greit å være kritisk til innvandring, det er helt OK og sikkert nødvendig å være engasjert i god integrering og fornufting innvandringspolitikk, og være åpen om også de negative konsekvensene av innvandring. Men drapstruslene og hatmeldingene som hagler inn på Facebook og i andre kanaler, og som faktisk også gjør det vanskeligere for spesielt kvinner og minoriteter å ytre seg, den finnes det bare ingen unnskyldning for.

Mange som kommer med sånne ytringer hører gjerne ikke seg selv, eller skjønner ikke hvor alvorlig det de sier faktisk er. Da trenger de at folk korrigere dem og tar tak i ytringene deres og får dem ned på jorda igjen. Har du venner som er rasister eller kommer med hatprat, så si ifra på en saklig måte. Tar noen feil om skumle utlendinger på nett, så rett på dem på en høflig og saklig måte. Kanskje du bare får tilbake noe usaklig eller noe om «msm media», men da har du i det minste prøvd.

Vet det føles som å slukke skogbrann med vannglass, men dette er et problem vi må ta tak i.

Anbefaler for øvrig sterkt denne teksten fra Flyktninghjelpen som stikker hull på 10 myter og feiloppfatninger om flyktninger 🙂 .

Life is Strange 2-prequel incoming…

Snublet nettopp over en video på YouTube om et spill om en «Captain Spirit», som viste seg å være en prequel til den nye sesongen av Life is Strange.

Spillet handler visstnok om en slags Tommy&Tigern-karakter som drømmer seg bort til en verden der han er en superhelt, og ifølge Steam-siden kan valgene du gjør i denne demoen visstnok påvirke handlingen i selve Life is Strange-serien.

CaptainSpirit.png

Har skrevet veldig mye om LiS fordi serien har betydd veldig mye for meg, så føltes riktig å fortsette «tradisjonen» for andre sesong. Så hvis du er interessert i disse spillene, så sett av tid om fire dager til å laste ned The Awesome Adventures of Captain Spirit 😛 .