Slutt å vanne ut mobbebegrepet

Mammatilmichelle.PNG

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.

Reklamer

Du må ikke sove

Leste A-Magasinets samling av hatpost og drapstrusler mot de som overlevde Utøya nå nettopp. Har du ikke Aftenposten-abonnement, så er det verdt å skaffe seg en gratis prøveperiode bare for dekningen av disse meldingene.

Redigert 24. juli: også oppfølgingsartikkelen hvor Aftenposten tar kontakt med trollene for å få forklaringer på hvorfor de oppfører seg som de gjør er vel verdt å lese. Bergens Tidende har en tekst med samme overskrift, i tilfelle du har abonnent på dem istedenfor AP.

 

Bare å si «dødstrusler mot Utøya-overlevende» er jo absurd. Psykiske ettervirkninger etter traumatiske hendelser kan være tøffe nok i seg selv for de som sliter med det, og at noen skal hate noen sterkt nok til å sende dem drapstrusler når de vet hva de allerede har gjennomgått, er rett og slett vanskelig å fatte. Skjønner at folk tyr til forklaringer som at disse menneskene må være «syke», selv om det nok dessverre blir litt for enkelt å avfeie dem på den måten.

Artikkelen påpeker at de verste skrevne truslene gjerne kommer fra mennesker med den vakreste, mest sirlige håndskriften, noe som passer oppfatningen min av at det er de eldste som er verst. 24.7: Aftenpostens artikkel bekrefter at snittalder er rundt 50. De som gjerne har vokst opp med bare hvite nordmenn rundt seg, og nå ser så mange skumle utlendinger de ikke forstår, og kanskje hører litt for mye på Nettavisen, Listhaug, og de som gjør det de kan for å spre frykt — Resett, Document.no, lukkede Facebook-grupper. Så er Internett gjerne også nytt for dem, så de ikke er klar over hvor mange som egentlig leser det de skriver, samtidig som de gjerne ikke har lært å være kritiske mot det de ser på nett.

Ekkokamre er vel også en forklaring. Virker som mange på Facebook som hater «utlendinger» ikke har satt seg så altfor godt inn i ting. Det er greit å være kritisk til innvandring, det er helt OK og sikkert nødvendig å være engasjert i god integrering og fornufting innvandringspolitikk, og være åpen om også de negative konsekvensene av innvandring. Men drapstruslene og hatmeldingene som hagler inn på Facebook og i andre kanaler, og som faktisk også gjør det vanskeligere for spesielt kvinner og minoriteter å ytre seg, den finnes det bare ingen unnskyldning for.

Mange som kommer med sånne ytringer hører gjerne ikke seg selv, eller skjønner ikke hvor alvorlig det de sier faktisk er. Da trenger de at folk korrigere dem og tar tak i ytringene deres og får dem ned på jorda igjen. Har du venner som er rasister eller kommer med hatprat, så si ifra på en saklig måte. Tar noen feil om skumle utlendinger på nett, så rett på dem på en høflig og saklig måte. Kanskje du bare får tilbake noe usaklig eller noe om «msm media», men da har du i det minste prøvd.

Vet det føles som å slukke skogbrann med vannglass, men dette er et problem vi må ta tak i.

Anbefaler for øvrig sterkt denne teksten fra Flyktninghjelpen som stikker hull på 10 myter og feiloppfatninger om flyktninger 🙂 .

Life is Strange 2-prequel incoming…

Snublet nettopp over en video på YouTube om et spill om en «Captain Spirit», som viste seg å være en prequel til den nye sesongen av Life is Strange.

Spillet handler visstnok om en slags Tommy&Tigern-karakter som drømmer seg bort til en verden der han er en superhelt, og ifølge Steam-siden kan valgene du gjør i denne demoen visstnok påvirke handlingen i selve Life is Strange-serien.

CaptainSpirit.png

Har skrevet veldig mye om LiS fordi serien har betydd veldig mye for meg, så føltes riktig å fortsette «tradisjonen» for andre sesong. Så hvis du er interessert i disse spillene, så sett av tid om fire dager til å laste ned The Awesome Adventures of Captain Spirit 😛 .

Livets harde realiteter

Hadde en god diskusjon med en god hun-kompis på vei hjem fra stallen forleden. Vi snakket om hvordan livet hadde blitt, og hvilke forventninger vi har til oss selv og hva vi ønsker å oppnå i livet.

Jeg begynte å tenke på hvor destruktivt det kan være at voksne ikke forbereder barna på at alle er forskjellige, og at vi kommer til å mestre forskjellige ting. Som barn og unge tar vi det for gitt at det finnes bestemte milepæler i livet, som høyere utdanning, eget hus eller leilighet, barn og 100%-stilling, og at alle kommer til å nå disse målene etter hvert som vi blir eldre. Egentlig er det veldig rart at vi ikke forberedes bedre på hvordan livet egentlig er, og ofte ikke skjønner det før vi nærmer oss slutten av tenårene, eller når vi er blitt unge voksne, for det er en massiv forventing fra oss selv, hverandre, de voksne og samfunnet generelt om å lykkes i livet, og at du må lykkes på bestemte måter, som å få deg en heltidsjobb, stifte familie og gjerne eie eget hus og leilighet.

Jeg personlig tror det hadde vært langt bedre om foreldre og lærere var mer realistiske.

Fortell barna at ikke alle passer til alle jobber, og at ikke alle kommer til å kunne ta høyere utdanning eller fullføre videregående, og at det ikke betyr at livet ditt er ødelagt.

Fortell barna at de kanskje ikke kommer til å eie et hus eller leilighet, og at det er helt greit, at det ikke betyr at de er mislykkede, fordi det er dyrt å kjøpe leilighet eller hus, og vanskelig å komme inn på boligmarkedet.

Fortell dem at de sikkert vil oppleve på minst ett tidspunkt i livet at enkelte andre på deres alder er langt foran dem.

Fortell dem at noen kan bli syke eller dette ut av skole eller arbeidsliv av den grunn, og kanskje ikke fullføre VGS eller høyere utdanning, og at det ikke betyr at du har mislyktes som menneske. Fortell dem at VGS-vitnemål, eller diplom fra høyere utdanning gir dem langt større muligheter, men at du kan få et lykkelig, givende og suksessrikt liv selv om du ikke klarer å fullføre, eller selv om du går ut av VGS senere enn de andre i kullet ditt.

Det kan hende jeg føler på dette ekstra sterkt fordi jeg hadde opptil flere rundt meg som ga meg «dommedagsprofetier» og truet meg med at livet mitt omtrent var ødelagt hvis jeg ikke fullførte VGS da jeg for alvor ble psyk og ble hengende etter, og at dette ødela utrolig mye for meg.

Men likevel: kanskje færre hadde endt opp med å sitte å føle seg mislykket, og sammnelignet seg mindre med andre, hvis vi hadde gitt barna mer realistiske og nyanserte forventninger.

 

If you can’t be a pine on the top of the hill,
Be a scrub in the valley — but be
The best little scrub by the side of the rill;
Be a bush if you can’t be a tree.

If you can’t be a bush be a bit of the grass,
And some highway happier make;
If you can’t be a muskie then just be a bass —
But the liveliest bass in the lake!

We can’t all be captains, we’ve got to be crew,
There’s something for all of us here,
There’s big work to do, and there’s lesser to do,
And the task you must do is the near.

If you can’t be a highway then just be a trail,
If you can’t be the sun be a star;
It isn’t by size that you win or you fail —
Be the best of whatever you are!

Be the Best of Whatever You Are

av Douglas Malloch

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Helene sjekker inn — om Listhaug og «Utøya-kortet»

Helene sjekker innEtter at jeg skrev innlegget om Listhaug og Utøya så jeg siste episode av Helene sjekker inn, fordi den handlet om Modum Bad og behandlingen der, og jeg har en god venninne som er der akkurat nå for traumebehandling. Episoden handlet om angst, men flere av pasientene has også alvorlige traumer.

Det er spesielt to scener jeg skulle ønske alle så, spesielt de som sitter og gnåler akkurat nå om at Utøya-overlevende «drar Utøya-kortet». Grunnen til at jeg vil dere skal se dem er at du får se to ufattelig tøffe og modige mennesker som våger å vise dere hvor sterke  traumereaksjoner kan være. Én av dem reagerer kraftig på lyden av glass som blir knust, den andre er tilbake der hun var da bomben smalt den 22. juli.

 

Helene sjekker inn, angstbehandling på Modum bad

 

Anbefaler å se hele episoden, både fordi du vil lære veldig mye generelt og fordi de forklarer og gir kontekst til de to scenene, ellers kan du gå rett til 7 og 11. Begge scenene viser vanlige sterke traumereaksjoner.

Ønsker virkelig at så mange som mulig ser denne episoden, for dette er veldig viktig tema, og måten folk enkelte har diskutert siste Listhaug-påfunn viser hvor lite mange kan om traumer.

PS, hvis du ikke ser hele episoden: grunnen til at de kaller det som skjer med Julianne et «eksperiment», er at pasienten tester ut hvordan visse situasjoner vil påvirke dem, ikke at Modum Bad bedriver forskningseksperimenterer på pasientene sine.

 

Anbefalt lesing

The Courage to be Me er en super gratis tegneseriebok du kan lese på nett, som går inn på mange forskjellige traumeopplevelser på en lettforståelig måte.

 

Husk hva du tenkte da du gikk i rosetog

Blir ganske oppgitt og trist over debattklimaet for tiden. Vi har jo sett det ulme i lang tid, men at det skulle bli så ille og usaklig og teit som det er nå så jeg ikke helt komme.

Så for å være ærlig ikke Listhaugs uttalelser komme heller, i og med at hun er et voksent menneske, og på tidspunktet var justisminister. Politi, fagfolk og utsatte påpekte at hun burde la være å bruke ordet «monster» om overgripere, fordi de vet av mange års erfaring at barn har vanskelig for barn å forholde seg til et ord som «monster», og at man heller bør være mer bokstavelig når man forklarer hva overgripere er. Listhaug anklaget oss for å «beskytte pedofile».

  1. juli-filmen kommer ut og AP-politikere og terror-utsatte får dødstrusler, og blir beskyldt for å bruke «Utøya-kortet» når de får helt vanlige traumereaksjoner.

Folk samler inn 15 millioner kroner til Leger uten grenser, noe som er den mest fantastiske og geniale «fredelige demonstrasjonen» jeg har opplevd i hele mitt liv, kanskje nesten vakrere enn ideen om et rosetog, og kommentarfeltet under takkevideoen til Leger uten grenser er fullt av folk som surmuler.

Mental Helse melder om at de trenger flere frivillige, fordi Listhaug-bråket og 22. juli-filmen gjør at flere enn vanlig trenger hjelp, og jammen blir ikke folk sinte på dem også. Fordi det visstnok er «politisk» å skrive Listhaug-bråket, selv om hun både satte igang krisen og var hovedperson fra start til slutt.

Det virker som om bare det å nevne «Listhaug» gjør at folk går av skaftet for tiden.

 

Det er tøft når en minister må gå av. Dette skjer heldigvis ikke hver dag, det skal ikke være noe som skjer ofte, og uansett hvor uenig du måtte være med vedkommende, eller hvor uskikket du mener hen er til vervet sitt, er det i mine øyne egentlig ikke noe å feire og være glade for. I dette tilfellet, kanskje fordi det var akkurat Listhaug som måtte gå, førte det også til et vanvittig hett debattklima. Det er noe jeg ikke kjenner igjen i Norge.

Vet ikke hvor mye jeg egentlig har å tilføre diskusjonen av innsikt eller nyanser eller noe, så dette blir mer bare et hjertesukk blant mange andre, og jeg prøver egentlig å unngå å skrive den typen innlegg, men gjør et unntak fordi hele situasjonen er så erketeit at jeg bare måtte si noe. Så du kan kanskje se på det som en utblåsning mer enn et hjertesukk 😛 . I hvert fall har jeg et par ønsker:

 

  • Ikke vis skadefryd. Jeg mener også Listhaug ikke burde vært justisminister, men jeg hadde heller sett at hun ble voksen og begynte å ta ansvar enn at hun måtte gå og vi fikk den temperaturen vi har idag. Det er ikke en god nyhet at vi måtte kaste ut én av ministrene våre, det er én av tingene som ikke skal skje, litt på samme måte som foreldre helst skal unngå å skille seg. Vet ikke om det å latterliggjøre Listhaug og fansen hennes, eller fryde seg over at hun måtte gå av, er det beste for debattklimaet vi har nå. Det viktigste bør være å få temperaturen ned.

 

  • Forhold deg saklig. Alltid. Hørte på en podcast hvor Sam Harris, som har podcasten, snakket med en person som sa at han alltid prøvde å høflig besvare hatposten han fikk. Han fortalte at han da ofte fikk svar tilbake hvor personen omtrent ba om unnskyldning og var helt lamslått over at han fikk svar. Saklighet kan virke utrolig avvæpnende på folk som ikke er innstilt på å være saklige, og i et kommentarfelt skriver du like mye til «de som ser på» som du skriver til personen du svarer. Så vær høflig, saklig, og bruk gode kilder. Blir du forarget, så tell til 10, eller gjør på noe annet en stund før du bestemmer deg for om du vil svare.

 

  • «Æres den som æres bør». Hvis en person du egentlig er uenig med sier noe klokt, eller behandler deg bra, så ikke vær redd for å si «godt poeng» eller takke personen for å være saklig, eller si «jeg er enig i alt du skrev unntatt _________, fordi…». Dette også bidrar til et bedre klima.

 

  • Prøv å unngå «oss mot dem»-tenking. Synder en del her selv. Ser ganske mye generalisering og «flokk-instinkt» for tiden. På den ene siden har du folk som kaller alle som er uenige med dem «sosialister», eller antar at alle som er uenig med dem hater Listhaug. På den andre siden har du de som stempler alle som er uenige med dem som Listhaug-fans eller bruker ordet «troll» om litt for mange personer. Det er slitsomt å ikke kunne skrive på nett uten å bli satt i bås, så husk at du alltid snakker om individer, ikke grupper som «sosialister», «utlendinger» eller «Listhaug-fans». Husker da jeg gikk sosialt arbeid og vi fikk høre at «du møter ikke nye kulturer, du møter medmennesker».

 

Hadde vært fint med en pause fra politikken nå i ferien, hvor folk fokuserte på å gå tur, samles på hytta, og spise masse appelsiner og Kvikk Lunsj. Når vi kommer ned igjen fra påskefjellet, får vi brette opp ermene og prøve å ro oss tilbake til normalen.