Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

 

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg

Advertisements

LiS Before the Storm: Førsteinntrykk

Before the Storm (9)

Så forløperen til Life is Strange, LiS: Before the Storm kom nylig ut, og igår fikk jeg det faktisk også til å virke på PC-en min (!), så har spilt i til sammen to timer nå og elsker det.

Life is Strange-spillene er i samme sjanger som The Walking Dead og de andre Telltale-spillene, hvor du spiller gjennom en historie og handlingen og mulighetene dine formes av valgene du gjør, men de føles mye mer jordnære og meningsfulle fordi handlingen er lagt til den virkelige verden. Istedenfor overlevelse i en verden full av zombier handler Before the Storm så langt om sorgreaksjoner, konflikter med autoriteter, rolleforvirring og selvmedisinering med narkotika.

Du spiller som Chloe, som sliter med å takle at faren er død etter en bilulykke og at hun føler seg forlatt etter at barndomsvenninnen Max har flyttet til Seattle og gradvis sluttet å svare på meldingene hennes. Hun håndterer sorgen over de to tapene ved å «henge med feil folk», skulke skolen og kjøpe hasj som hun selv føler hjelper henne med å holde hodet over vannet. Hun er tøff i trynet og uredd alt fra rektor på skolen til de som er dobbelt så store og sterke som henne, og bruker dette til å snakke seg ut av skumle situasjoner og få folk til å gjøre som hun vil.

Before the Storm-stemningen så langt er både fengende og sår, og selv om historien ikke har tatt helt av ennå virker dette like lovende som det opprinnelige Life is Strange-spillet. Synes óg replikkene er skrevet bedre, spesielt de kjappe svarene til Chloe, og at handlingen generelt har en bedre flyt. Spillet fikser óg Life is Stranges fine blanding av rolige, stille øyeblikk og de mer alvorlige scenene, du kan for eksempel hive deg med på en kort runde Dungeons&Dragons, som fort blir hylende morsomt takket være personligheten og humoren til Chloe.

Bryr meg allerede virkelig om Chloe, som fremstår som tøff i trynet utad, men sårbar og trist på innsiden, og liker at spillet lar deg velge når du vil være diplomatisk og når du vil være aggressiv — hvis du har spilt Night in the Woods, hvor du også spiller som en opprørsk tenåringsjente, er det kjærkomment at du kan velge å være mer høflig og ærlig mot for eksempel moren din når hun uttrykker bekymring for deg, mens du i Night in the Woods omtrent bare hadde frekke og destruktive replikker å svare med. Chloe har både en tøff og myk side, og du kan for eksempel først velge om du vil stjele en stor sum penger under en fest, og så bestemme deg for om du vil betale gjelden til langeren din med dem eller snike dem opp i vesken til moren din fordi du vet hun sliter økonomisk.

Gledegruer meg alltid til å spille Life is Strange-episoder, fordi spillserien er veldig lite redd for å ta opp tøffe tema, og jeg antar at Before the Storm blir like sterk som det opprinnelige spillet 😉 — men det hadde ikke vært Life is Strange uten en uredd vilje til å diskutere de tøffe temaene. Innimmellom de tøffe scenene får du nyte en del humor, vakker musikk, god bruk av kameravinkler og håndmalt grafikk for å skape en minneverdig stemning.

Skal nok skrive mer om spillet når jeg får spilt mer, ikke minst hvordan jeg på flere måter kjenner meg igjen i Chloe, men akkurat nå er det eneste jeg kan si at jeg helhjertet anbefaler både det og Life is Strange.

 

Tragedien i Kristiansand

Da jeg skulle inn på Meny på vei til jobb på torsdag sto det en uniformert politimann og en politikvinne i sivil utenfor døren. Jeg så egentlig at de sto og snakket med en mann som så litt sliten ut og kanskje hadde blitt tatt for rus eller noe, men jeg måtte spørre dem om butikken var åpen før jeg gikk inn. Den uniformerte politibetjenten sa det bare var å gå inn, og det var det jeg ventet meg, men jeg tenkte jo også på det som hadde skjedd på kjøpesenteret i Kristiansand, hvor en 17 år gammel jente ble drept med kniv på arbeidsplassen sin.

Selve historien er jo fæl nok i seg selv, men følte også det er så tragisk og meningsløs at det ikke var noen stor og hardbarket morder som gjorde det, men en jente på 15, knapt mer enn et barn. Jeg lurte på hva som feilte henne, eller hva som hadde skjedd i livet hennes som brakte henne dit. Hva som fikk et menneske til å skrike om hjelp samtidig som hun stikker en annen tenåring ihjel.

Så leste jeg dette leserinnlegget hun visstnok skal ha skrevet bare for noen måneder siden, og det traff meg hardt i magen.

Jeg veksler mellom tankene på hvor grusomt det er at en 17-åring har dratt på jobb en helt vanlig torsdag og bare plutselig blitt drept, og hvor grusomt dette må ha vært for de andre på jobben hennes, og for familie og venner for øvrig, og hvor fælt det må være for 15-åringen, knapt mer enn et barn, som sitter i en situasjon hvor hun har drept et menneske. Kanskje to.

Jeg sier selvfølgelig ikke at det er «greit» at du dreper et menneske hvis du har det vondt, og det må være utrolig tøft for nære pårørende at jeg sympatiserer med hun som har gjort noe så fælt; men jeg bare anerkjenner at dette er et menneske som har opplevd ting hun ikke har klart å bearbeide, og som godt mulig har blitt sviktet eller «nedprioritert», som det så fint heter, og som er blitt møtt med feil type eller manglende behandling. Flere av tingene hun skriver minte meg sånn om Glassjenta at jeg begynte å lure på om det kunne være samme person.

Jeg går ikke rundt og er redd for barnevernsbarn eller unge som bor på ungdomshjem. Jeg har veldig gode, flotte venner som har vært fosterbarn eller på andre måter hatt tøffe barndommer, og som har det bra idag og som du aldri skulle trodd hadde hatt det så tøft. De fleste som går gjennom sånne ting dreper jo ikke folk. Mange lar det gå ut over andre, men det er også utrolig mange som lar det gå ut over seg selv. Selvskading. Angst og isolasjon. Utrygghet og tilbaketrekning. Det er så utrolig viktig å se de som har det tøft, og at de som har det tøft blir sett for dem de er, ikke bare for atferden sin. Det er alltid en grunn til at folk gjør som de gjør.

Det er lett å ikke bry seg om de voksne som sitter der i hettegensre på bussen eller på benker i byen og ser slitne og skumle ut, eller ungdommene som er «krevende» på store og små måter fordi de har problemer de ikke mestrer, men vi bryr oss jo om de som har kommet seg gjennom den tunge fasen av livet og lever A4-liv idag! De du aldri skulle trodd hadde måttet bo på ungdomshjem eller fosterhjem, begynt med stoff, eller vært «problembarn» som lærere og foresatte ikke visste hvordan de skulle håndtere.

Bør vi ikke hjelpe de som ikke er der ennå å komme seg dit?

Føler jeg skriver meg litt bort nå. Bare prøver å få noe mening ut av noe som er så uendelig tragisk og bare ikke gir mening.

 

Drea Karlsen har for øvrig også skrevet om dette, og tør påstå at hennes tekst er minst like god, om ikke bedre, enn min. Bør leses.

Vi må snakke om 22. juli

«Vi kan ikke late som 22. juli ikke har hendt. Det er den største forbrytelsen å glemme den dagen. Derfor er det viktig å fortelle de historiene.» –Pål Sletaune

Jeg husker hvor jeg var den 22. juli og jeg husker hvor jeg var den 11. september.

Jeg husker at jeg var i første time og noen bad læreren om å skru på TVen i klasserommet fordi to fly, det ene etter det andre, krasjet inn i WTC, og de trodde det var en terrorhandling.

Jeg husker hele klassen se tårnene rase direkte på TV. Jeg husker jeg gikk fra første time mens rektor melde på høyttaleranlegget om angrepet alle sikkert hadde fått med seg, og at skoledagen ville fortsette, selv om han selvfølgelig visste undervisningen ikke ville gå som vanlig. Husker at vi gikk fra time til time, men bare satt foran TV-apparatene i klasserommene og fulgte med på dekningen av angrepene. Jeg husker alle som bad fremmede elever om penger til mynttelefonene på skolen i «storefri» så de kunne ringe hjem. Jeg husker hvordan det ble færre og færre elever i klasserommene etter hvert som dagen gikk. I siste time var klasserommet nesten tomt.

Jeg husker da jeg satt et år etter i «the commons», the store åpne rommet hvor vi spiste lunsj i storefri og hadde «study lab» som var en time hvor vi kunne jobbe med egenarbeid, og det var ett minutts stillhet fordi det første flyet traff tårnet akkurat på det tidspunktet ett år tidligere. Hun som satt ved samme bord som meg gjemte ansiktet i hendene. Jeg spurte om det gikk bra, og hun svarte at «yes, I’m just so mad right now. My best friend was on that plane».

 

Ble inspirert til å skrive dette innlegget da jeg leste at NRK jobber med en dramaserie om ettervirkningene etter 22. juli-angrepene — vi må snakke om 22. juli. Merker jeg ikke er så komfortabel med å skrive blogginnlegg som dette, men har lyst å reflektere siden jeg har opplevd 11. september og amerikanernes håndtering av angrepene på den måten jeg har.

Amerikanerne, kanskje fordi de har langt mer erfaring med terror enn oss, har ingen problemer med å snakke om 11. september. Det er en viktig historisk hendelse, og det var fælt for oss som bodde i USA å oppleve, så vi snakker om det, fordi det er det vi gjør med vonde hendelser. Du kan ikke begrave og gjemme bort fæle ting som skjer, fordi de må reflekteres over, snakkes om, og dermed «ufarliggjøres». Blir det et tabu, blir det som «elefanten i rommet», eller som trollmennene og heksene i Harry Potter som ikke engang tør å si navnet til Voldemort. Litt som vi sier «ABB» eller «terroristen» istedenfor navnet til Breivik, forresten.

Jeg vet at 22. juli er fælt. Jeg vet det er tøft for de utsatte og etterlatte å få rippet opp i disse sårene. Det var faktisk tøft for meg å skrive teksten over, selv om det er 16 år siden 11. september. Men dette gjelder veldig mange ting som også er ille og som også rammer langt flere. Det foregår også for tiden en diskusjon om at vi må bli flinkere til å snakke om selvmord og seksuelle overgrep mot barn. Tema vi ikke snakker om, preges gjerne av uvitenhet, feiloppfatninger og myter.

Det er av samme grunn utrolig i mine øyne at 22. juli fremdeles ikke er pensum i norsk skole. Det bør i det minste være en debatt om dette, om hvordan angrepene skal omhandles i læreplanene. Seksåringene som begynner på skole i høst var knapt nok født da angrepene skjedde. De må både få lære om selve angrepene og sammenhengen, og kunne reflektere over dem.

Er også uenig i at Anders Behring Breivik ikke «fortjener» å være med i noen dramaserie. Vi må kunne lage serier om ham på samme måte som vi må lage dokumentarer og dramaserier og -filmer om andre mennesker som har gjort grusomme ting. Satt på spissen: hvor mange serier og filmer har vi om Adolf Hitler? Hjelper de oss ikke å forstå?

Liker heller ikke argumentet om at vi ikke må gi ham oppmerksomhet, fordi det er det han vil. Mitt inntrykk av Breivik er veldig likt inntrykket mitt av Donald Trump: begge er ignorante og virkelighetsfjerne, utpreget forfengelige og besatt av positiv oppmerksomhet og bekreftelser. Tror ikke Breivik ville blitt fornøyd over en dramaserie som nøkternt fremstilte ham som den virkelighetsfjerne, utstøtte massemorderen han er, mer enn han var fornøyd med analysene av ham rett etter 22. juli.

Jeg personlig er veldig glad det er NRK som lager serien. Tror det betyr at vi får en nøktern, «voksen» serie, uten «teite» virkemidler eller masse historieomskriving for dramatikkens skyld. Tror ikke den vil lide under at Breivik ikke er med, siden den handler om pårørende og andre involverte, men hadde ikke hatt noe imot en dramaserie om Anders Breivik og tiden før 22. juli heller.

Overgrep: er du sint, så gjør noe

En rekke store og små saker om overgrep har opprørt i det siste. Hemsedalsaken, Dark Room-avsløringene, og nå et beslag av sexdukker av små barn. Vi har hatt opprørte kronikker, demonstrasjoner, lekfolk som er «rystet over omfanget», og kommentarfelt fulle av sinte mennesker som hyler om alt fra kastrering til offentlig uthengning.

Det jeg savner er at folk faktisk gjør noe.

Er noen gode paroler innimellom de mer rare og irrelevante, som reklamefritt byrom og det evige maset om Israel, men jeg personlig vil bruke 8. mars til å oppfordre til å bryte tausheten, og få folk i gang med å faktisk jobbe mot overgrep mot barn.

IMG_20150616_105652[1]
H. Skjeies «hengemyr av enighet», fra «Du ser det ikke før du tror det» av I.M. Thorkildsen

Forestill deg at jeg sparker til en liten unge på veien hjem. Hun ville mest sannsynlig løpt rett hjem og fortalt om mannen som hadde vært slem med henne, for barn lærer at «du skal ikke slå» — helt fra de er gamle nok til å knytte neven, bite, klype, eller sparke, får de høre at vold ikke er greit.

Når barn derimot utsettes for overgrep, går det derimot i gjennomsnitt 17 år før de forteller det til noen. De lærer ikke hva overgrep er, at det ikke er deres skyld, og at de voksne vet om at disse tingene finnes, og bryr seg og kan hjelpe. Istedenfor går voksne bare ut ifra at barn kommer til å fortelle om det om overgrep skjer, eller for den saks skyld: dels fordi de antar at hvis det skjedd dem, ville de ha fortalt det med en gang.

Og i tilfellene hvor barn faktisk forteller, opplever de ofte at de voksne enten ikke tror dem, eller at de ikke vet hva de skal gjøre, og handler feil. Mange voksne vil faktisk ikke høre om dette i det hele tatt — 41% av nordmenn mener visstnok at oppmerksomhet rundt overgrep er negativt. Var på en forelesning om overgrep mot barn en gang, og de som hadde foredraget sammenlignet dette med når vi fikk de første bildene av sultende barn rett inn i stua via TV-skjermen. Folk er redd for mistenkeliggjøring av yrkesgrupper, oppfatter bevisstgjøring som et slags angrep på menn eller foreldre, eller tror at opplysning vil føre til at sex blir tabu. Men mest av alt tror jeg at overgrep er så fælt og «ekkelt» at folk ikke vil se det eller høre om det mer enn de føler de må.

Men vi må jo vite, for dette er virkeligheten, og dette tabuet er overgripernes beste venn. Setter du et fem år gammelt barn alene i et rom med en mattetentamen for åttendeklassinger, kan du faktisk ikke forvente at hen går i gang med å løse oppgavene, uansett om hen har alt hen trenger av papir og blyant og matteutstyr på pulten foran seg. På samme måte vet ikke et barn instinktivt hvordan det skal reagere når det blir utsatt for overgrep, spesielt når det skjer fra én barnet er glad i, som en trener eller forelder.

Det er lov å være sint. Det er lov å føle at det blir gjort for lite. Men istedenfor å hyle om kjemisk kastrering, offentlig uthengning og dødsstraff, istedenfor å spamme bilder på Facebook eller rase i flokk i kommentarfelt, er det lov å faktisk gjøre noe. Egentlig burde alle vært i krisemodus — tenk om en skikkelig stygg influensaepidemi ødela livene til like mange barn, eller like mange barn ble skadet i trafikken hvert år.

Her er for eksempel Redd Barnas «verktøykasse» for folk som vil gjøre en forskjell. Det er en samling ting du kan gjøre for å få ned antall barn som blir utsatt for vold og overgrep. Ellers kan du ringe eller sende e-post til en av de andre organisasjonene i din kommune, eller i landet generelt, som jobber for barns trygghet, som Stine Sofies Stiftelse, SMISO eller DIXI. Det koster ofte mye mindre enn du tror å hjelpe.

Her er for øvrig notatene fra foredraget jeg var på. Inneholder mye bra.

Pleier også å anbefale The Courage to be Me, en gratis e-tegneseriebok som forklarer ettervirkninger etter overgrep veldig bra.

Og er du bekymret for et barn du kjenner, så ring Politiet eller barnevernet med en gang.

Ha en god 8. mars 🙂 !

Verktøykasse
Skjermdump fra Redd Barnas verktøykasse

Hvordan hjelpe Syria

Kjenner som mange andre en skikkelig avmakt og hjelpeløshet over hva som skjer i Syria og spesielt Aleppo akkurat nå. Siden det norske militæret sitter på sidelinjen denne gangen (skal ikke gå inn på om det er en god eller dårlig ting, har overhodet ikke satt meg inn i det), får vi «vanlige mennesker» hjelpe til så godt vi kan.

Heldigvis har Ingeborg Senneset laget en fin liste over organisasjoner du kan sende penger til for å hjelpe til i Syria. Senneset er journalist i Aftenposten og hadde tidligere den flotte psykiatribloggen Surfer. Tar meg den frihet å knabbe listen hun delte på Facebooksiden sin her.

Hvis du som meg er sjokkert over bildene og historiene fra Syria og har lyst til å hjelpe, ikke la det bli med tanken. Alle monner drar 🙂 !

Dropp en julegave eller fem, gi heller en skjermdump av et bidrag. Del oversikten med noen som ønsker de kunne gjort noe. For det kan de.

UNICEF: Rent vann, mat og medisin til barna. SMS SYRIA til 2040 (250,-)

Røde Kors: Grunnleggende humanitær hjelp. Samarbeid med Syrisk Røde Halvmåne. SMS SYRIA til 2272 (200,-)

De hvite hjelmene: Frivillige som henter ofre ut av ruinene. Nominert til Nobels fredspris.

Leger Uten Grenser: Står klare til å rykke inn med medisinsk hjelp. Øver politisk press.

Preemptive Love Coalition: Mat, husly og hjelp til å bygge et liv etter å ha mistet hjemmet. Ligger like utenfor Aleppo.

Syria Relief: Medisinsk hjelp, mat og utdanning. Har et prosjekt med proteser for de som har fått ødelagt lemmene.

International Rescue Committee: Klinikker og mobile redningsenheter. Gir i tillegg til nødhjelp klær og støtte til utdanning og jobb.

The Syrian American Medical Society (SAMS): Medisinsk hjelp og opplæring, både i Sør-Syria og for flyktninger i Libanon, Tyrkia og Jordan. Har behandlet over 2,6 millioner skader.

Redd Barna: Er inne i Aleppo med blant annet ambulanse og skole. SMS NØDHJELP til 2434 (200,-)

Flyktninghjelpen: Akutt og langsiktig hjelp til mennesker på flukt. SMS HJELP til 2142 (200,-)

Amnesty International: Rapporter om brudd på menneskerettighetene. Øver politisk press. SMS-aktivist: AMNESTY til 2215 (30,-/mnd).

Du kan også selvfølgelig sette deg inn i hva du kan gjøre for frivillige organiasjoner, flyktningmottak og så videre i nærmiljøet ditt.

Vi må tåle å høre

Etter «Dark Room»-saken har media i Norge hatt en serie saker om overgrep mot barn. Sist ut er Aftenpostens artikkel «overgriperen kan være den kule treneren alle liker», som handler om hvordan Redd Barna jobber for å forebygge overgrep innen treninger, blant annet ved å bevisstgjøre oss om at det aldri finnes en garanti for at noen ikke er en overgriper.

– Redd Barna vil ha bort den naiviteten som ligger der, og den lojaliteten som er mellom voksne. Overgrep forekommer, og overgriperen kan være den hyggelige damen eller mannen du kjenner. Vi må få voksne til å erkjenne at de har et ansvar, og det gjelder også trenere og ledere i idretten, sier Elin Langli.

Vi trenger som fagfolkene sier å få bukt med naïviteten, denne troen på at overgrep er noe som skjer med «alle andre», at han koselige gamle karen som er som en bestefar for ungene han trener kan være en overgriper. Vi lukker øynene, vil ikke være «hysteriske», og ignorerer rop om hjelp fordi «barn dikter opp ting hele tiden». Det er utallige historier om barn som prøvde å be om hjelp, enten indirekte eller direkte, og enten ikke ble tatt på alvor, eller ikke trodd. Vi hører mye om barna som tier i x antall år, men mindre om de som prøvde å si fra, med skolestiler, tegninger, eller spede bønner om at «jeg vil ikke bli hentet, for pappa er slem», uten at voksne turte eller klarte å ta dem på alvor og stille oppfølgende spørsmål.

Det er så utrolig viktig å opplyse om tegn på overgrep, og få folk ut av «boblen» så de tar dette på alvor. Likevel kommenterte folk på denne måten på Facebook:

Klipp1.PNG

En av dem innrømte etterpå at hun hadde overreagert, men uansett er disse kommentarene så gode eksempler på reaksjoner som kommer altfor ofte når fagpersoner og utsatte prøver å ta opp dette temaet.

Vi må tåle å få høre fakta. Jeg er lei av å høre at opplysning for eksempel «stigmatiserer menn», eller at det gjør at «folk kan bli redde for å bli trenere». Eller, for den saks skyld, motstanden mot å varsle når du mistenker overgrep eller omsorgsvikt, fordi du vet det vil bli tøft for foreldrene til barnet om de er uskyldige.

Vi må ut med informasjon om at et er ekstremt sjeldent at barn lyver om overgrep, påminnelser om at også helt vanlige mennesker vi er veldig glad i kan gjøre forferdelige ting mot barn, og fakta generelt som gjør at folk klarer å se og ta tak i blant annet overgrep. Fordi overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Vi voksne har et ansvar for å tåle. Vi har selvfølgelig «smertegrenser», men vi bør gjøre vårt beste for å oppsøke denne informasjonen, og tåle å lytte når andre snakker om overgrep, så vi står rustet om det en dag blir én av oss som står ovenfor et barn som viser tegn til å ha opplevd det utenkelige.


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

Her er et sammendrag av et veldig godt foredrag jeg var på i regi av SMISO.

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.

«Pandy’s» er en stor støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.