Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Reklamer

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så dramatiske eller spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.

Hyttetur, brettspill og natt under stjernene

Første dagen på hytten stakk jeg ut i snøen med spade, og bygde/gravde ut en snøborg med liggebenk og snølykt. Er jo født og oppvokst i Bergen, så er ikke så vant til mye snø, så jeg ble overrasket over hvor fort det tok å forme blokker av snø med spaden og legge dem rundt hullet jeg grov ut av snøen. Lagde til og med en liten trapp ned i snøborgen min, før jeg lagde snølykten i motsatt hjørne fra liggebenken. Ikke verdens mest imponerende snøborg, men bergenseren i meg var storfornøyd 🙂 .

 

Endte like godt opp med å sove i snøborgen min en natt, så stolt var denne søringen fra regnbyen over byggverket sitt. Ingen av oss på hytta hadde pakket sovepose, så improviserte med fjellduken  min og et tjukt pledd, og tok også med et stearinlys til snølykten. Været var utrolig bra, det var opphold og bare noen få minusgrader, og først da jeg var trygt nede i fjellduken begynte det å blåse og snø litt. Stearinlyset lyste opp hele borgen. Fjellduken er óg utrolig varm, så ble nesten for varmt til å begynne med når jeg hadde både den og fjellduken til å holde varmen 😉 .

Det var utrolig koselig å ligge der med en rund vegg av snø og snøblokker rundt meg, og kunne se mot stearinlyset gjennom den lille glipen i fjellduken jeg hadde åpen for ventilasjon. Hørte vinden utenfor, og så stearinlysflammen blafre i snølykten, men den holdt ut hele natten. Også jeg holdt ut hele natten, men fikk ikke sove, så tuslet ned til hytten igjen rundt halv syv om morgenen. Kanskje jeg skal ha det som mål å sove ute hver gang jeg er på den hytten og det er snø 🙂 .

Neste formiddag var det ekstra pakkeåpning, siden ene lillebroren min og kjæresten hans bor i Trondhjem og kom til Bergen først dagen da vi dro til hytta. Hele søskenflokken er glad i brettspill, så jeg ga Space Alert og Exit til brødrene mine og fikk Dominion i retur 🙂 .

Space Alert er et veldig spesielt spill hvor du spiller som besetningen på et romskip og hører på lydfiler på en CD som varsler om farer og andre ting som skjer i spillet. Spillet foregår i sanntid, med alle spillerne på lag, og dere må legge ut kort for å planlegge hva personen din i spillet skal gjøre, og når lydfilen er ferdigspilt så spiller dere gjennom scenariet for å se hvordan det faktisk utfolder seg når alle kortene er lagt ut. Hvilke handlinger du kan gjøre avhenger av hvilke kort du trekker, og du kan bare bytte kort med andre spillere når du lydfilen melder om et «data transfer», som kommer uten forvarsel og varer i knappe fem sekunder.

Det er et utrolig hektisk spill hvor dere må koordinere og samarbeide, ta imot og bearbeide informasjon, og prøve å få et overblikk og planlegge hva dere skal gjøre, med egentlig altfor liten tid. Det er blitt sammenlignet med fantastiske Keep Talking and Nobody Explodes, og jeg fikk litt den samme følelsen selv. Det er utrolig lett å overse en detalj, gå i veien for hverandre eller bare ødelegge hele oppdraget fordi du gjorde én liten feil på ett tidspunkt.

Det er litt vanskelig å beskrive i detalj hvordan du egentlig spiller Space Alert, så jeg tror jeg heller anbefaler å se en video på YouTube eller noe hvis dette hørtes gøy ut. Anbefaler i hvert fall spillet selv, og merker jeg blir mer og mer giret på å spille  samarbeidsspill, som Keep Talking, Hotshots hvor du slåss mot en skogbrann, Pandemic, hvor du slåss mot en dødelig epidemi, og Battlestar Galactica, som jeg tidligere har skrevet om her.

Dominion: Intrigue er et såkalt «deck-building game», eller et spill hvor du trekker kort og strategisk bygger opp en kortstokk som du så bruker til å få poeng, skade andre spillere, eller kjøpe flere kort. Rammen er at du er en småkonge som bygger opp et rike, og når det er din tur skal du trekke fem kort fra kortstokken din, og bruke disse til å kjøpe flere kort eller ødelegge for andre spillere, og siden du legger tilbake alle kortene dine i kortstokken og stokker den mellom hver tur, må du bygge opp kortstokken din på en sånn måte at du kan gjøre så mye du kan hver tur. Du har både kort som bare fungerer som penger og lar deg kjøpe kort, og «befalinger» som lar deg trekke flere kort fra kortstokken den turen, kjøpe flere ting, og så videre. Intrigue-utvidelsen lar deg også kjøpe hekser, røvere og så videre som kan ødelegge for de andre spillerne, og selv om vi ikke kom så langt som til å bruke disse, tror jeg de gjør spillet mye mer spennende og utfordrende. Ellers liker jeg hvor mye du må tenke strategisk, og hvordan du i likhet med Ticket to Ride ikke vet hvem som har vunnet før spillet er slutt og dere legger sammen hvor mange poengkort dere har.

Er hjemme igjen i huset til foreldrene mine nå, dro hjem tidlig så ikke kattepus skulle bli igjen flere dager alene hjemme, og det er litt rart å være alene på nyttårsaften, men kjenner samtidig at det egentlig ikke gjør noe, synes faktisk det bare er koselig, pluss at det er og godt å ha hele huset for meg selv 🙂 .

Godt nyttår!

Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

 

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

 

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

 

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg

Oppdatering om livet, og to viktige dataspill

Legger virkelig ut innlegg altfor sjeldent for tiden. Er ikke bare positivt å ha «fri» fra trådløst nett hjemme, altså 😛 . Skjer jo ting i livet mitt óg, i mye større grad enn før, så det er absolutt ikke at jeg ikke har noe å blogge om heller, har snarere dårlig samvittighet for at jeg ikke får delt mer. Det er dels óg at jeg er flink til å begynne på innlegg, for så å føle at jeg ikke klarer skrive om ting på en god måte, og så miste motet. Får bli flinkere til å fullføre innlegg selv om jeg ikke helt har troen, de blir vel bra til slutt hvis jeg bare fortsetter å prøve 😛 .

Status akkurat nå er at jeg er på vei videre fra gården, og mest sannsynlig får en praksisplass på en kafé et sted i Bergen. Har fått en god vennegjeng jeg finner på ting med etter arbeidstid. Leiligheten begynner å bli mer og mer møblert og koselig, og gleder meg til å begynne å vise frem bilder fra den. Feiret nettopp bursdag og hadde en hyggelig bursdagsfeiring. Er begynt å trene en av hestene på gården fast en ettermiddag i uken og kunne sikkert skrevet om disse ettermiddagene. Så har jeg har spilt ferdig Before the Storm-spillet og har lyst til å skrive et innlegg hvor jeg deler tankene mine om det. Føler meg takknemlig for spill med handling om virkelige tema, og som jeg føler takler alvorlige ungdomsproblemer på en god måte.

Apropos viktige spill fikk jeg Hellblade: Sanua’s Sacrifice til bursdagen min. Hellblade er på overflaten et typisk action-rollespill med handlingen lagt til universet i den nordiske mytologien, men det spesielle er at det også handler om psykose og, så vidt jeg forstår, traumer. Du spiller som en jente som heter Sanua, som drar til dødsriket Helheim for å forhandle om å få tilbake en hun er glad i, og du skjønner fort at fortellerstemmene er stemmene i hodet til Sanua. Allerede fra begynnelsen er spillet skikkelig creepy, og det virker også veldig lovende som en kommentar om psykose og om det med å slite psykisk generelt. Har aldri hørt stemmer i hodet mitt, men syns fremdeles beskrivelsene her føles realistiske og urovekkende ut:

Hellblade quote 1

Hellblade quote 2

Hellblade quote 3

 

Og dette sitatet, mens du bokstavelig talt balanserer på en tynn planke over en avgrunn:

Hellblade quote 4

 

Har et forsett om å bli mer effektiv med bloggingen, så blir nok hyppigere innlegg fremover 🙂 . Stå på!

LiS Before the Storm: Førsteinntrykk

Before the Storm (9)

Så forløperen til Life is Strange, LiS: Before the Storm kom nylig ut, og igår fikk jeg det faktisk også til å virke på PC-en min (!), så har spilt i til sammen to timer nå og elsker det.

Life is Strange-spillene er i samme sjanger som The Walking Dead og de andre Telltale-spillene, hvor du spiller gjennom en historie og handlingen og mulighetene dine formes av valgene du gjør, men de føles mye mer jordnære og meningsfulle fordi handlingen er lagt til den virkelige verden. Istedenfor overlevelse i en verden full av zombier handler Before the Storm så langt om sorgreaksjoner, konflikter med autoriteter, rolleforvirring og selvmedisinering med narkotika.

Du spiller som Chloe, som sliter med å takle at faren er død etter en bilulykke og at hun føler seg forlatt etter at barndomsvenninnen Max har flyttet til Seattle og gradvis sluttet å svare på meldingene hennes. Hun håndterer sorgen over de to tapene ved å «henge med feil folk», skulke skolen og kjøpe hasj som hun selv føler hjelper henne med å holde hodet over vannet. Hun er tøff i trynet og uredd alt fra rektor på skolen til de som er dobbelt så store og sterke som henne, og bruker dette til å snakke seg ut av skumle situasjoner og få folk til å gjøre som hun vil.

Before the Storm-stemningen så langt er både fengende og sår, og selv om historien ikke har tatt helt av ennå virker dette like lovende som det opprinnelige Life is Strange-spillet. Synes óg replikkene er skrevet bedre, spesielt de kjappe svarene til Chloe, og at handlingen generelt har en bedre flyt. Spillet fikser óg Life is Stranges fine blanding av rolige, stille øyeblikk og de mer alvorlige scenene, du kan for eksempel hive deg med på en kort runde Dungeons&Dragons, som fort blir hylende morsomt takket være personligheten og humoren til Chloe.

Bryr meg allerede virkelig om Chloe, som fremstår som tøff i trynet utad, men sårbar og trist på innsiden, og liker at spillet lar deg velge når du vil være diplomatisk og når du vil være aggressiv — hvis du har spilt Night in the Woods, hvor du også spiller som en opprørsk tenåringsjente, er det kjærkomment at du kan velge å være mer høflig og ærlig mot for eksempel moren din når hun uttrykker bekymring for deg, mens du i Night in the Woods omtrent bare hadde frekke og destruktive replikker å svare med. Chloe har både en tøff og myk side, og du kan for eksempel først velge om du vil stjele en stor sum penger under en fest, og så bestemme deg for om du vil betale gjelden til langeren din med dem eller snike dem opp i vesken til moren din fordi du vet hun sliter økonomisk.

Gledegruer meg alltid til å spille Life is Strange-episoder, fordi spillserien er veldig lite redd for å ta opp tøffe tema, og jeg antar at Before the Storm blir like sterk som det opprinnelige spillet 😉 — men det hadde ikke vært Life is Strange uten en uredd vilje til å diskutere de tøffe temaene. Innimmellom de tøffe scenene får du nyte en del humor, vakker musikk, god bruk av kameravinkler og håndmalt grafikk for å skape en minneverdig stemning.

Skal nok skrive mer om spillet når jeg får spilt mer, ikke minst hvordan jeg på flere måter kjenner meg igjen i Chloe, men akkurat nå er det eneste jeg kan si at jeg helhjertet anbefaler både det og Life is Strange.