Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

 

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg

Reklamer

Anbefaling: Kedi

Tror alle går inn på kattevideoer på YouTube, men hva med å ta den helt ut og se en hel halvannen times dokumentarfilm om katter? Så Kedi med en gårdskollega igår, og ville bare anbefale den som en utrolig koselig film du bare kan slappe helt av og kose deg med. Handler om løskatter i Istanbul og de som lever side om side med dem. Dette er et tema som en lett kunne laget en alvorlig og dyster film om, men Kedi er bare en kosefilm for dyreelskere. Noen ganger trenger du ikke mer enn det 🙂 .

Konseptet høres kanskje litt kjedelig ut, men hele filmen er fantastisk filmet fra start til slutt, og jeg var storfornøyd da jeg gikk ut av kinosalen.

Også plusspoeng for at noen har laget en sånn film som finner sted i Tyrkia akkurat nå. Med alt styret om uro i Tyrkia, og frykt for «de andre» og fundamentalistisk islam, er det deilig å se en film som fremstiller «vanlige tyrkere» og Istanbuls hverdagsliv.

Hvis du har en dårlig dag, eller bare trenger å koble av og nyte en fin og koselig film — se Kedi. Bare ta med klesrulle i tilfelle filmen røyter.

Brettspillanmedelse: Battlestar Galactica

Strategi, rollespill, samarbeidspill • 3-6 spillere; helst 5-6, fra 14 år • spilletid 2-3 timer

Er veldig glad i å spille brettspill med slekt og venner, og én av favorittene er Battlestar Galactica, som er på overflaten er et «kom deg fra Punkt A til Punkt B uten å bli drept eller gå tom for ressurser»-spill, som FTL og Oregon Trail, hvor spillerne må prioritere de begrensede ressursene de har, takle forskjellige kriser, og sloss for å holde seg ett skritt foran de militært overlegne cylon-robotene, som har gjort opprør og jager menneskene. Haken er at én eller flere av spillerne i hemmelighet kan være cylons i forkledning, som jobber for å få de andre spillerne til å tape.

 

Har du spilt FTL, kan du si at Battlestar Galactica er relativt likt, bare at mens førstnevnte er et spill for én person som styrer alle besetningsmedlemmene selv, lar Galactica spillerne velge én karakter hver. For eksempel kan du være jagerflypilot og tilbringe store deler av spillet i rommet i en «viper», eller du kan spille som en militær leder og ta rollen som admiral, som har tilgang til skipets to atombomber og bestemmer bestemmelsessted hver gang skipet hopper. Du trekker også «lojalitetskort» i begynnelsen av spillet, og midt i spillet, og disse forteller deg om du er et menneske eller en cylon.

pict0605

Du bemanner som i FTL forskjellige stasjoner på skipet, reparerer skader, og slåss mot roboter som border skipet. Spillerne trekker også hver tur «ferdighetskort» som lar dem gjøre ting som å kaste en terning om igjen, se på det øverste kortet i en bunke, eller til og med avanserte ting som å gi turen din til en annen spiller, og kortene er fargekodet etter hvilken klasse du spiller som. For eksempel har ikke politiske ledere tilgang til de mer «militære» kortene. Jeg liker rollespillfølelsen dette klassesystemet gir, og det gjør også spillet mye mer dynamisk og spennende at spillerne er veldig avhengige av hverandre, fordi rollene er så spesialiserte.

Dette gjør selvfølgelig også cylon-aspektet med spillet enda mer spennende, spesielt når det er de viktige karakterene, som admiralen eller den som er best til å utføre reparasjoner, som oppfører seg mistenkelig. I motsetning til i Mafia kan ikke spillerne drepe hverandre, men de kan gjennom å ofre mange nok ferdighetskort hive mistenkte spillere i briggen, noe som reduserer hvor mye skade de kan gjøre og også gjør at de må gi fra seg admiral- eller president-titlene sine, til de eventuelt klarer å overbevise de andre spillerne om at de er uskyldige så de blir sluppet fri.

Cylon-spillere kan når som helst røpe at de er cylons, noe som lar dem flytte karakteren sin til Cylonenes territorium og gjøre forskjellige ting for å ødelegge for spillerne, men hovedmåten deres å ødelegge for Galactica på er å sno seg unna å hjelpe til og sabotere «skill checks». Skal ikke beskrive alle delene av spillet i detalj, men må skrive litt detaljert om kriser og «skill checks» fordi de er en så sentral del av spillet.

På slutten av hver tur trekker du et «krisekort», som driver handlingen i spillet fremover. De kan gå ut på at du må plassere fiendeskip på brettet, at Galactica går ett trinn nærmere å kunne hoppe til neste sektor, at fiendeskipene på brettet blir «aktivert» og får bevege seg eller angripe en tur, og så videre. Som oftest involverer de også små scenarier som matmangel, slitne jagerflypiloter, eller en bombe gjemt på skipet, hvor spillere må gjøre en «skill check» hvor de må ofre et tilstrekkelig antall kort med en eller flere bestemte farger for å unngå at du mister for mange ressurser eller noe annet fælt skjer, eller for å få en eller annen fordel, som å få tilbake ressurser, la skipet hoppe tidligere, eller at for eksempel admiralen får se lojalitetskortet til en annen spiller.

pict0601

Hvert ferdighetskort har en tilfeldig poengsum, som brukes under kriser. Én spiller av gangen legger ut kort, med bildesiden ned, og det blir også lagt ut to «jokerkort» fra en egen bunke med kort fra alle de andre bunkene. Så blir kortene stokket og lagt ut med bildesiden opp, og poengene telles opp. Dette betyr at cylonspillere kan slippe unna ved å sabotere ved å legge ut kort med feil farge, som trekker fra poengsummen, så lenge det er mindre enn tre «dårlige» kort totalt. Selv når det er mer enn tre gale kort, kan en slu cylon sno seg ut av mistanke hvis det er mer enn én spiller med tilgang til kort med den fargen. På den andre siden kan cylonen selvfølgelig også velge å legge ut mange «dårlige» kort, og ikke bry seg om at de andre spillerne gjerne skjønner at hen er en cylon, fordi hen har en sjanse til å gjøre alvorlig nok skade.

Det øker også spenningen i spillet at spillerne er veldig begrenset i hva de kan fortelle hverandre om kortene sine. Det er for eksempel ikke lov å fortelle andre spillere hvilke kort du har, og du kan bare si ting som «jeg kan hjelpe litt» før en «skill check», og når admiralen velger hvor skipet skal dra når det hopper til et nytt sted, ved å trekke to «stedskort» fra en bunke og velge ett av dem, har hen ikke lov til å fortelle hva som står på noen av kortene, og må legge vekk kortet hen ikke velger uten å vise det til de andre. Selvfølgelig er det også lov å lyve, noe som egentlig kan hjelpe både menneske- og cylonspillere.

Det største minuset med helhetsopplevelsen er at det tar ganske lang tid å spille, og at tempoet kan være litt ujevnt, i og med at det er tilfeldig stokkede kort som styrer utviklingen i spillet. Når du har hoppet til et nytt sted, kan det gå en stund før du trekker et kort som plasserer fiendeskip på brettet, men du kan også oppleve å bli overveldet av flere og flere fiendeskip når du trekker flere sånne kort tett etter hverandre. Dette kan selvfølgelig også være bra, fordi stille perioder gir menneskene pusterom til å komme seg etter et angrep, og hektiske situasjoner kan være en gøy utfordring, men periodene kan også oppleves som litt ubalanserte eller kjedelige. Det er gitt ut en utvidelse som bedrer dette ved å la cylonskipene angripe i et mer jevnt tempo, men i selve basisspillet kan dette ødelegge litt.

 

Battlestar Galactica er et av yndlingsspillene mine, sikkert mest fordi det er så unikt og det er gøy med et spill hvor du jobber sammen med de andre spillerne, istedenfor at bare én kan vinne. Pluss at jeg føler spillet rett og slett fungerer veldig bra. Det har en fin flyt, det er balansert sånn at du gjerne akkurat vinner eller taper, og det har en fin vri med at én eller flere av spillerne kan være «Cylons» som i hemmelighet jobber for at de andre spillerne skal tape.

Eventyrjenter, sesong to

Skrev tidligere om NRK-serien Eventyrjenter, som jeg falt pladask for både fordi det var en serie med kule folk og flotte turskildringer, men også fordi den skildret redsel, ensomhet og usikkerhet i tillegg til sukseene, noe som gjorde eventyrerne, som jeg føler de fortjener å kalles alle sammen, mer «menneskelige» og gjorde at de inspirerte meg sånn til å dra på tur.

Nå er de første tre episodene av sesong to ute, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke begynte å se den nye sesongen tidligere. En skikkelig hyggelig og koselig serie om tur, som fokuserer på nettopp det — tur og villmark. Konseptet er så enkelt og genialt, bare å gi hovedpersonene hvert sitt GoPro-kamera og hive dem ut på tur, og så ikke gjøre noe utover det. Ingen distraherende «reality»-konsept med arrangerte konkurranser, drama og deltakere som må sendes hjem, bare en super serie om flotte turer og mestring.

I sesong to møter vi både erfarne turgåere, som Tonje Blomseth fra sesong én, men også 16 år gamle Guro, som skal ut i villmarka alene for første gang. Men også de erfarne vet å gi seg selv utfordringer de kan bryne seg på. Tonje stikker for eksempel til Alaska, hvor hun lærer å skyte med pistol og er redd for angrep fra bjørn, og kjenner på ensomheten langt ute i villmarka selv som erfaren eventyrer.

Eventyr1.png

Fikk spesielt sansen for Else, som var student, men som koste seg i en hytte i skogen hvor hun trivdes i sitt eget selskap, og syklet opp for å bade i en innsjø hver morgen før skolen. Hadde likt veldig godt å bo i en sånn koselig liten hytte selv, med akkurat nok plass til alt jeg trengte og en følelse av å være på hyttetur hele tiden.

Hun virket ganske relfektert, og likte det hun sa med at hun følte hun ikke strakk til blant andre mennesker, fordi det er så mange som er så «vellykkede», så det hun likte best med å være ute i naturen var at det ikke fantes andre mennesker å sammenligne seg med — og at hun ikke likte å bruke ordet «alene» om å være i naturen, fordi det var et negativt ladet ord som hun heller brukte på å være blant mennesker og ikke passe inn, mens det i naturen bare var koselig og befriende.

Er veldig mye av det samme jeg kjenner på, at når jeg er ute i naturen, med eller uten hund, har jeg liksom «fri» fra alt. Ingen press, inge. Det kan selvfølgelig være kjekt å gå tur sammen med andre også, men det gir en ekstra «frihet» å gå alene 🙂 .

Har bare sett én episode så langt, men gleder meg veldig til å se resten av serien, bli bedre kjent med hovedpersonene og se storslått norsk og amerikansk natur, for det virker veldig bra så langt, og jeg kjenner allerede at jeg kribler etter å komme meg ut i villmarka! Anbefales!

Serien kan du se her! Kos deg!

The Beginner’s Guide — et spill om å slite psykisk

BeginnersGuideTittel

90 minutters rollespill/drama av David Wreden

Først av alt: the Beginner’s Guide er et av spillene du egentlig bør vite så lite som mulig om før du begynner å spille, så jeg skal prøve mitt ytterste for å ikke røpe for mye, men hvis overskriften gjør deg interessert, så bare hopp inn, det ligger på Steam 🙂 . Bare vit på forhånd at det som Life is Strange er et ganske sterkt spill, så ikke spill det på en dårlig dag 😉

Spilte The Beginner’s Guide for en god stund siden, men har nylig vist det til broren min og kjæresten hans, og siden jeg er litt i beit for ideer til bloggen bestemte meg for at det passer godt akkurat nå å skrive «anmeldelsen» dette spillet virkelig fortjener.

LKF er ikke en spillblogg, så jeg skriver bare om spill her når de betyr noe spesielt for meg, som også Life is Strange gjorde. Grunnen til at jeg føler  er at det på en genial måte beskriver både hvordan det er å ha psykiske problemer, og hvordan det er å være pårørende for en som sliter, og ikke vite hvordan du skal reagere.

Spillet er lagd av David Wreden, samme utvikler som lagde klassikeren The Stanley Parable, og for mange der ute var dette det eneste argumentet de trengte for å kjøpe The Beginner’s Guide 😉 . Wreden er like kreativ i Beginner’s Guide som i sitt første spill, og bruker metaforer som virkemiddel i veldig stor grad.

2015-09-29_00016-noscale
«Hjemmelaget» spillgrafikk (høyreklikk og velg «vis bilde» for å se bildene i full størrelse)

I The Beginner’s Guide får du spille en rekke «mini-spill» som Wreden forteller deg at han har fått av en venn av seg som bare går under navnet Coda. Hvert spill omhandler et bestemt tema, samtidig som spillene samlet forteller en historie. Mens du spiller Codas spill, tar Wreden rolle som både kommentator og forteller, noe som til sammen lar The Beginner’s Guide både underholde veldig effektivt, og kommunisere veldig mye med enkle virkemidler.

Mye av det Coda kommuniserer er lett forståelig, mens andre øyeblikk er veldig åpne for tolkning, noe som jeg tror gjør at flere kan identifisere seg med det som skjer i spillet; en metafor om det å ikke klare å legge fortiden bak seg kan for eksempel henspille til alt fra kjærlighetssorg til traumer. Samtidig som du gjør dine egne tolkninger fungerer imidlertidig David Wreden som forteller, og gir deg sine egner teorier om hva handlingene i spillene betyr, samtidig som han forteller historien om hvordan vennskapet mellom han og Coda utvikler seg, og hvordan han selv opplever det som skjer.

Som spiller kommer du både til å trekke dine egne slutninger, og reflektere over hvor mye opplevelsen din farges av det Wreden forteller.

2016-01-16_00010
Fengselsopphold som metafor

Wreden viser gjennom spillet at han som utvikler har en veldig dyp innsikt både i psykiske problemer, og det å være rådvill pårørende. Spillet er bare halvannen time langt, men rekker å komme inn på alt fra angst og problemer med store folkemengder, til problemer med «pushe» seg for hardt og ikke kunne legge en vond fortid bak seg. Underveis forteller David Wreden historien om forholdet mellom ham og Coda, og spiller på nesten hele følelsesregisteret med en historie som kan skifte stemning fra varmt og morsomt til dyster og fortvilende på et øyeblikk.

Jeg anbefaler helhjertet The Beginner’s Guide både fordi det er et fantastisk spill i seg selv, og fordi det på en genial måte beskriver temaer rundt psykisk lidelse. Tror veldig mange kan ha glede av å spille spillet, men jeg tror at du «forstår» det bedre jo mer du og dine har gått gjennom.

2016-01-16_00014
Spillet hvor du bare kan gå baklengs

Fantastisk turinspirasjon!

Har oppdaget verdens beste serie på NRK. «Eventyrjenter» handler om et knippe unge villmarkens døtre som har tatt steget ut i den store ødemarka og skal forsere lange strekninger til fots, i kajakk og på ski med diger hund, og sanke sin egen mat ved hjelp av jakt og fiske. Eventyrerne har filmet seg selv, så dokumentarene har nesten et slags «found footage»-preg, og i noen øyeblikk er det nesten som om jeg skulle sett på Blair Witch Project eller noe, i hvert fall når de er ute i bekmørke og forteller om hvordan stemningen rundt dem er utrygg og truende; men serien byr også på flotte bilder av nordisk natur, og vi får oppleve lykken og mestringen som følger av å «pushe» egne grenser og trosse naturen på egen hånd. Filmklippene er veldig varierte, og viser alt fra flott norsk natur til fisk som freser i stekepannen, regn som trommer mot teltduken, og hunden som svinser rundt i lyngen.

Liker hvor inspirerende disse turene er; jeg får lyst til å bare hive på meg sekken og dra på tur selv, utfordre mine egne grenser og dra på lengre og lengre turer 🙂 . Vet ikke hvor dypt dokumentaren kommer til å gå i noen av turene, men liker det jeg har sett så langt. Kjenner meg igjen i mange av refleksjonene deres, for eksempel om at naturen gjør at du tenker på «her og nå» så du får et slags friminutt fra hverdagen. Det er liksom bare deg og eventuelt andre du er sammen med eller møter, og på godt og vondt har du bare deg selv. Det gir både en mestringsfølelse og en følelse av ansvar og selvstendighet du kanskje ikke kjenner like mye på i hverdagen når praktisk hjelp fra nettverket av venner og familie bare er en SMS unna.

Liker óg at alle i dokumentaren er så åpne om hva de føler og hvordan de opplever både det å planlegge et slikt prosjekt, og det å være ute i naturen på egen hånd i lang tid. Det gir serien et mer menneskelig preg enn mange andre filmer og programmer jeg har sett, og det minner meg om at villmarksliv ikke er noe som er forbeholdt «superhelter», men at de som drar på lange turer faktisk bare er mennesker, de også. Selv om de selvfølgelig har langt mer erfaring enn meg, og jeg ikke tror jeg kommer til å tilbringe et halvt år i naturen noen gang 😉 .

Husker tilbake til min egen femmilstur, og alt jeg følte før, underveis og etterpå. Det var mestringsfølelse, men også usikkerhet, og en følelse av å være «langt hjemmefra» på en helt unik måte. Jeg var aldri redd, i stor grad fordi jeg tross alt ikke var i villmarka, men på vei eller sti hele tiden 😉 , men det var en ganske særegen følelse, og det var deilig å kunne se seg tilbake når jeg hadde kommet skikkelig langt og tenke på hvor langt jeg hadde kommet, og da jeg var på vei hjem igjen og visste at jeg hadde nådd målet mitt.

Alt i alt — om du liker friluftsliv, bør du få med deg denne serien. Har bare sett oppunder én episode, men er storfornøyd så langt!

Du ser det ikke før du tror det– en bok alle bør lese

IMG_20150616_110028[1]Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de får. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

Du ser det ikke før du tror det 1I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

IMG_20150616_105652[1]Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Du ser det ikke før du tror det 2 Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balanDu ser det ikke før du tror det 3sert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.