Bloggtekst-spotlight 6

Noen ganger kommer jeg over blogginnlegg som er så spesielle, eller fine, eller tankevekkende, at jeg får lyst å dele dem med andre. Har vært en stund siden siste spotlight nå, så her kommer nummer seks 🙂 .

 

Mange bruker nettet til å dele sine historier om mobbing, meg selv inkludert, men jeg vet ikke om jeg har sett noen klare å være så nøktern, åpen og ærlig som Ida i denne teksten. Dette er tøff lesing,  spesielt hvis du tidligere har lest den opprinnelige teksten, og et tankekors om hvor viktig det er å se alle saker fra begge sider, og tenke seg om før en henger ut andre på nett. Hvis du ikke har lest noen av dem, så ta den opprinnlege først. Kjenn på hvordan den får deg til å føle deg før du leser tekst nummer to.

 

Gode refleksjoner om en viktig film om ære og maktfaktorer i minoritetssamfunn fra en blogger som så filmen, med spørsmålsrunde med regissøren. Fikk enda mer lyst til å se «Hva vil folk si» etter å ha lest denne teksten.

 

Innsiktsfullt blogginnlegg om Hjorts bok «Arv og miljø» og norsk æreskultur (ja, norsk) rundt incest innad i familier.

 

En klassiker om curlingforeldre og hvor lett enkelte foreldre blir støtt, til glede for nye lesere. Han har også lagt ut en del to hvor han nyanserer litt fordi enkelte foreldre ble støtt.

Reklamer

You Left Me — et vakkert spill om sorg og ensomhet

TW: selvmordstematikk

Uleftmetitle.png

Ville bare anbefale dette flotte, søte lille spillet. YOU LEFT ME av Angela He er et kort gratis spill «basert på virkeligheten og dissosiativ amnesi», og handler om sorg, depresjon, ensomhet og forvirring etter et tap, muligens etter et selvmord. Hovedpersonen strever med å få livet til å gi mening, og hun føler at hun har glemt noe viktig. Hun har 12 timer på seg til å huske og rømme fra den nye verdenen hun befinner seg i, før det er for sent.

 

Du kan snakke med katten din, ta metroen «til hvor som helst», dra på jobb selv om du pleier å ta denne dagen fri, du kan dra til en klinikk hvor du kan snakke om masken din som er i ferd med å sprekke, og du kan reagere på forskjellige måter på omgivelsene, menneskene og inntrykkene rundt deg.

Du må flere ganger velge om du vil «gjenforenes» med personen du har mistet, eller om du vil stå på, holde ut og fortsette å leve.

Stemningen i spillet sitter fra første sekund. Grafikken er søt og surrealistisk, og musikken er fantastisk. Fremstillingen fremhever en verden som ikke gir mening, og tanker som ikke slipper taket. Du er «i en annen verden» og bare det å ha en vanlig samtale med kollegene på jobben føles som et ork.

 

Angela He er ifølge nettsiden hennes bare 19 år gammel, noe som gjør dette spillet enda mer imponerende, i og med at det ser så profesjonelt ut. Utseendet gjør virkelig hele spillet, og alle tegningene må ha tatt betydelig tid å lage, for ikke å snakke om all symbolismen gjennom hele spillet. Spillet viser også en dyp innsikt i temaet det omhandler, noe som er grunnen til at jeg anbefaler det her.

uleftme7.png

Kjente meg faktisk igjen i den delen om at hun tar metroen «hvor som helst» fordi hun vil bort fra hjemmet sitt, og går av på vilkårige stopp. Har faktisk gjort det akkurat samme med bussen her i Bergen flere ganger i det siste, når jeg ikke har hatt en jobb å gå til og dagene har blitt lange. Bare ta en buss jeg ikke helt vet hvor skal, gå av på et hvilket som helst stopp, og se hvor jeg havner hen.

Anbefaler YOU LEFT ME hvis du er interessert i et spill som gir innsikt i liv med psykiske lidelser, og som i tillegg er utrolig kreativt og vakkert.

uleftme10.png

Angela He har også et knippe andre spill som ser omtrent like interessante ut.

YouTube-kanalen hennes er forresten her. Hun har en timelapse fra når hun tegnet og programmerte spillet, noe som tok henne bare to døgn (!).

Her finner du hjelpetjenester hvis du har det tøft. Velg å leve.

Anbefaling: Too Good to Go

Hater å skrive innlegg som er rene reklameinnlegg, men må bare anbefale denne appen, spesielt til de som måtte ha litt trang økonomi. Dette er et unntak, kommer ikke til å skrive så mange sånne innlegg i fremtiden #notsponsored 😛

Så jeg har hørt om en app som heter Too Good to Go, som lar kafeer, butikker, og andre som selger eller serverer mat avertere for mat de ikke får solgt i løpet av dagen, som folk så kan hente til redusert pris innen et visst tidsrom.

Har hatt lyst å teste ut appen en stund, men den berømte mobilen min har vært veldig teit på å laste ned apper, men fikk til å laste den ned forleden og bestemte meg for å bestille en «forundringspose» fra Baker Brun i Olav Kyrres gate.

Grunnen til at de selger «forundringsposer» er at de lyser ut porsjoner tidlig på døgnet, og så er meningen at folk reserverer poser med mat i løpet av dagen frem til hentetid. Det er derfor litt vanskelig for spisestedene eller forbruker å vite nøyaktig hvor mye mat de vil ha å gi ut, eller nøyaktig hva slags matvarer de vil sitte igjen med.

Bestilte en pose, betale 39 kroner med kort via appen, og fikk en kvittering på mobilen jeg fremviste på kafeen. Fikk en pose med to baguetter, en scone, og tre boller. Tror alt dette må koste kanskje oppunder 200 kroner i virkeligheten.

Har lest litt om appen, og hørt at det varierer hva du får fra sted til sted, og selvfølgelig også fra dag til dag, men vil tro det jevner seg ut over flere kjøp, og er uansett storfornøyd med det jeg fikk idag. Baksten var ikke tørr eller hard engang, men føltes fersk, tror den var bakt samme dag.

Det første minuset med TGtG med den er at du hos flere utsalg har et veldig kort tidsvindu til å hente maten du har bestilt, hos Baker Brun var det bare 10 minutter fra 18:00, så tror det er en fordel å være ute i god tid. Troppet opp rundt seks og så at tre-fire andre ivrige sjeler allerede var på vei ut døra med hver sin pose. Mange utsalgssteder har også, naturlig nok, hentetider som er veldig sent på kveld, noen så sent som klokka 22 eller enda senere.

Et annet problem er at selv med alle utsalgsstedene i Bergen, blir mange steder utsolgt allerede på formiddagen, så du må være litt «på hugget» for å sikre deg mat fra yndlingsstedet ditt.

Liker dog utvalget av steder, i hvert fall her i storbyen, ser jeg kan bestille mat hos alt fra kiosker og butikker til hotellbuffeter og spisesteder.

Føler personlig at dette er en «win-win situation» for alle involverte, hvor spisesteder tjener ekstra penger og slipper å kaste mat, mens folk som ikke har råd til å spise så ofte på kafé og restaurant kan sikre oss noen billige godbiter i ny og ne. Så at flere av de som var på Baker Brun den dagen var i studentalder.

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Den hemmelige verdenen under AdO

Opplevde noe litt utenom det vanlige idag. Svømmeanlegget Alexander Dale Oen arena i Bergen tilbyr gratis omvisninger i ventilasjons- og renseanlegget under bassengene sine nå i helgen, og siden jeg alltid har hatt lyst til å være under et svømmebasseng og se alt av rør og pumper og alt annet som måtte være der nede. Vet dette er noe ikke alle ville bli like begeistret over, men jeg er kjempeglad for at jeg hev meg på, og anbefaler omvisningen om du måtte være i Bergen sentrum imorgen 🙂 .

Fikk se masse pumper og rør, men også en del spennende og kule ting jeg ikke ante fantes.

Det kuleste tror jeg er «soft landing»-systemet de bruker når stupere trener på ting de ikke kan fra stor høyde og risikerer magaplask. Går ut på at de har trykkluft i tanker under bassenget, og trykkluften kan slippes ut i bassenget så stuperen lander i en slags boblesky istedenfor hardt vann. Stupetreneren kan styre systemet med en Ipad, og man kan bestemme hvor lenge «skyen» varer. Søkte opp «soft landing» på YouTube, og det ser like kult ut som det høres ut.

Fikk óg se et UV-system for vannresning, som gikk ut på at vannet i røret gikk gjennom noe som så ut som en selvlysende skive, og den visstnok drepte alt av mikrober i vannet, til og med inkludert klor (!), så rett etter skiven ble det tilsatt mer klor i vannet. Så var det de store tankene med sand og kull som du kunne se inn i, og et ganske stort ventilasjonsrom hvor du hadde én meter tykke rør med viftet som blåste luft ut i selve rommet, og så gikk luften inn i andre rør igjen. Var ganske heftig «vind» når du sto foran utslippsrørene.

Så var det at bassenget visstnok ble varmet opp med varmen fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen i Fana, 13 kilometer unna.

Så var det rommet hvor de hadde en svær kanne med svovelsyre, som de tilsatte i vannet så det skulle irritere øynene mindre (!). Logikken var at vannet da fikk samme pH-verdi som øynene, men koser meg med ironien i å tilsette syre i rent drikkevann for å gjøre det mindre irriterende 😀 .

Så var det opplevelsen med å være under så store basseng med så ubegripelig mange liter vann. Mesteparten av tiden hadde vi strengt tatt ikke basseng rett over oss, men når vi hadde det var det en ganske spesiell opplevelse 🙂 .

Alt i alt: er du i Bergen imorgen, så stikk innom AdO Arena klokken 10, 12 eller 14!

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så dramatiske eller spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.