Tanker om nye Life is Strange (uten spoilers)

Spilte nylig endelig ferdig Life is Strange: Before the Storm, og long story short er jeg minst like imponert og klar for mer som jeg var da jeg hadde spilt ferdig første episode av den opprinnelige serien. Kan ikke skrive for mye her fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen i spillet, for føler det er et spill du bør kjøpe og spille selv, men kan skrive litt om inntrykket mitt generelt her 🙂 .

Skjermbilder fra forrige serie

Life is Strange er en serie «point-and-click-rollespill» litt i samme sjanger som Walking Dead og de andre nyere spillenee til Telltale. Life is Strange-spillene utmerket seg ved å problematisere virkelige problemer og tematikk, og hadde en spennende og tøff historie krydet med noen overnaturlige fenomener som gjorde det mer mystisk og spennende.

 

Before the Storm finner sted før handlingen i den opprinnelige serien og forteller forhistorien til Chloe Price, en venneløs tenåringsjente som bor i en liten amerikansk bygd og som sørger over tapet av faren sin, som døde i en bilulykke. Max, hovedpersonen i den opprinnelige serien og Chloes barndomsvenn, har flyttet til storbyen med familien sin og gradvis sluttet å svare på meldinger og oppringninger fra Chloe.

Chloe føler seg forlatt og takler sorgen og sinnet over å ha mistet en forelder og en bestevenn ved å trekke seg unna de rundt seg, selsmedisinere med hasj, være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk, og bruke tusjpennen sin på alle nakne overflater hun kommer over, om det så er veggen på sitt eget rom, røykehjørnet på skolen, eller en bobil som står parkert et «sketchy» sted hun er på konsert. Med andre ord er hun en karakter det er ganske lett å dømme og stemple som problembarn, men spillet klarte også å gi meg sympati for Chloe, og du får heldigvis selv valget om hvor diplomatisk du vil være med autoritetspersoner og andre rundt deg.

Føler generelt at de har klart å gi Chloe en god karakter med flere sider som det er lett å bli glad i. Hun er ikke like tøff som i den første serien, men mye mer uerfaren og usikker, så selv om hun prøver å holde fasaden oppe ved å være tøff i trynet og frekk mot de rundt seg, kan hun også veldig lett bli satt ut og «vippet av pinnen» hvis noen faktisk ypper tilbake, eller når hun havner på tomannshånd med den kule medeleven hun liker. Bak fasaden er hun i likhet med Max ikke spesielt trygg på folk ryndt seg, så hun bruker tøffheten som skjold der Max hev på seg høretelefonene og «gjemte seg bak kameraet sitt».

Before the Storm (13)

Before the Storm er en ganske rolig episode, på samme måte som den første episoden i Life is Strange, men den er fremdeles sår, spennende, underholdende og variert, og legger et solid grunnlag og setter igang en historie som jeg gleder meg til å se utspille seg. Spillmessig føles også spillet mye bedre enn den første serien. Det er lettere å bevege seg rundt i spillverdenen og velge ting og folk å samhandle med, og animasjonene og replikkene i spillet føles også mye mer virkelige og naturlige.

Before the Storm 18

Liker spesielt godt at Life is Strange-serien tar for seg så mange virkelige tema og problemer — ting som dødsfall, sorg og sorgreaksjoner, «problembarn» og stoffmisbruk — både fordi det gjør historiene lettere å leve seg inn i enn de som finner sted i zombie-apokalypseunivers, og fordi jeg føler det gjør dem litt «viktigere» når de tar opp virkelige sosiale problemer. Kjente meg faktisk litt igjen i måten Chloe «driver» bort fra skolen fordi livet hennes er tøft, selv om hun virker som en person som egentlig bryr seg om skolegangen sin, og måten du kan sørge over en venn du driver bort ifra, eller som gradvis slutter å svare på meldingene dine etter å ha flyttet til et annet sted.

Er ikke like begeistret over alle de andre karakterene, David for eksempel virker omtrent like todimensjonalt som i den opprinnelige serien, men helhetsinntrykket er bra, og stemningen er der fra omtrent første øyeblikk. Gleder meg allerede til neste episode.

Ifølge Steam har jeg en uke på meg til å stålsette meg:

Before the Storm stålsett deg

Reklamer

LiS Before the Storm: Førsteinntrykk

Before the Storm (9)

Så forløperen til Life is Strange, LiS: Before the Storm kom nylig ut, og igår fikk jeg det faktisk også til å virke på PC-en min (!), så har spilt i til sammen to timer nå og elsker det.

Life is Strange-spillene er i samme sjanger som The Walking Dead og de andre Telltale-spillene, hvor du spiller gjennom en historie og handlingen og mulighetene dine formes av valgene du gjør, men de føles mye mer jordnære og meningsfulle fordi handlingen er lagt til den virkelige verden. Istedenfor overlevelse i en verden full av zombier handler Before the Storm så langt om sorgreaksjoner, konflikter med autoriteter, rolleforvirring og selvmedisinering med narkotika.

Du spiller som Chloe, som sliter med å takle at faren er død etter en bilulykke og at hun føler seg forlatt etter at barndomsvenninnen Max har flyttet til Seattle og gradvis sluttet å svare på meldingene hennes. Hun håndterer sorgen over de to tapene ved å «henge med feil folk», skulke skolen og kjøpe hasj som hun selv føler hjelper henne med å holde hodet over vannet. Hun er tøff i trynet og uredd alt fra rektor på skolen til de som er dobbelt så store og sterke som henne, og bruker dette til å snakke seg ut av skumle situasjoner og få folk til å gjøre som hun vil.

Before the Storm-stemningen så langt er både fengende og sår, og selv om historien ikke har tatt helt av ennå virker dette like lovende som det opprinnelige Life is Strange-spillet. Synes óg replikkene er skrevet bedre, spesielt de kjappe svarene til Chloe, og at handlingen generelt har en bedre flyt. Spillet fikser óg Life is Stranges fine blanding av rolige, stille øyeblikk og de mer alvorlige scenene, du kan for eksempel hive deg med på en kort runde Dungeons&Dragons, som fort blir hylende morsomt takket være personligheten og humoren til Chloe.

Bryr meg allerede virkelig om Chloe, som fremstår som tøff i trynet utad, men sårbar og trist på innsiden, og liker at spillet lar deg velge når du vil være diplomatisk og når du vil være aggressiv — hvis du har spilt Night in the Woods, hvor du også spiller som en opprørsk tenåringsjente, er det kjærkomment at du kan velge å være mer høflig og ærlig mot for eksempel moren din når hun uttrykker bekymring for deg, mens du i Night in the Woods omtrent bare hadde frekke og destruktive replikker å svare med. Chloe har både en tøff og myk side, og du kan for eksempel først velge om du vil stjele en stor sum penger under en fest, og så bestemme deg for om du vil betale gjelden til langeren din med dem eller snike dem opp i vesken til moren din fordi du vet hun sliter økonomisk.

Gledegruer meg alltid til å spille Life is Strange-episoder, fordi spillserien er veldig lite redd for å ta opp tøffe tema, og jeg antar at Before the Storm blir like sterk som det opprinnelige spillet 😉 — men det hadde ikke vært Life is Strange uten en uredd vilje til å diskutere de tøffe temaene. Innimmellom de tøffe scenene får du nyte en del humor, vakker musikk, god bruk av kameravinkler og håndmalt grafikk for å skape en minneverdig stemning.

Skal nok skrive mer om spillet når jeg får spilt mer, ikke minst hvordan jeg på flere måter kjenner meg igjen i Chloe, men akkurat nå er det eneste jeg kan si at jeg helhjertet anbefaler både det og Life is Strange.

 

Anbefaling: Kedi

Tror alle går inn på kattevideoer på YouTube, men hva med å ta den helt ut og se en hel halvannen times dokumentarfilm om katter? Så Kedi med en gårdskollega igår, og ville bare anbefale den som en utrolig koselig film du bare kan slappe helt av og kose deg med. Handler om løskatter i Istanbul og de som lever side om side med dem. Dette er et tema som en lett kunne laget en alvorlig og dyster film om, men Kedi er bare en kosefilm for dyreelskere. Noen ganger trenger du ikke mer enn det 🙂 .

Konseptet høres kanskje litt kjedelig ut, men hele filmen er fantastisk filmet fra start til slutt, og jeg var storfornøyd da jeg gikk ut av kinosalen.

Også plusspoeng for at noen har laget en sånn film som finner sted i Tyrkia akkurat nå. Med alt styret om uro i Tyrkia, og frykt for «de andre» og fundamentalistisk islam, er det deilig å se en film som fremstiller «vanlige tyrkere» og Istanbuls hverdagsliv.

Hvis du har en dårlig dag, eller bare trenger å koble av og nyte en fin og koselig film — se Kedi. Bare ta med klesrulle i tilfelle filmen røyter.

Bloggpost-spotlight 4

Det er lenge siden jeg har hatt et av disse innleggene nå, så er på høy tid med et nytt «spotlight». Dette er blogginnlegg og tekster jeg har lest ellers på nettet som er spesielt viktige for meg. Går litt tid mellom hvert av disse, dels fordi det litt tar tid å samle blogginnlegg som jeg føler er virkelig spesielle, gode og meningsfulle.

 

Det er mange grunner til at jeg liker denne novellen, men først og fremst er den velskrevet, og forteller en veldig god og sår historie om å være ung og uskyldig og havne i en mer «tøff» verden. Vil ikke sitere noe fra den, for føler at noveller er bedre jo mindre du vet om dem før du begynner å lese 😉 .

 

«Alle andre er så voksne. De på min alder, en alder jeg ikke har lyst å nevne. Det er ikke bare det at de har barn, stasjonsvogn og hus. Men de er så voksne, som i væremåte og tankegang. Det virker så fremmed for meg. Totalt. De ser voksne ut også, men sannsynligvis ser jeg også sånn ut. Eldre. Voksen. Gammel.»

Denne traff. Lise er en fantastisk tusenkunstner av en blogger, og skriver om følelser og opplevelser jeg kjenner meg veldig igjen i, og ikke nødvendigvis tør uttrykke selv. Om å ikke ha like mange «voksenpoeng» som de rundt deg fordi du har vært opptatt med sykdom og «krig».

 

«…og jeg håper så inderlig, at hvis jeg noen gang vurderer feil,  så vil foreldrene forstå at jeg gjorde det fordi jeg bryr meg om nettopp deres barn.

Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til å bli ferdig med utdannelsen min, for det er et enormt ansvar. Det er nok et av de største ansvarene jeg noen gang vil ha i livet mitt.

Og da får det bare være, at folk kommer til å hate meg, ønske meg død og sende drapstrusler. Folk får bare demonstrere og kalle meg «barnetyv», for det er ingenting dere kan si, som får meg til å tvile på at barnevern er en nødvendighet, det er ingenting dere kan gjøre for å få meg til å tvile.

For jeg har sett konsekvensene for dem som ikke hadde noen, og det er for dem jeg gjør dette.»

Har gått sosialt arbeid, med fantastiske mennesker som jeg tror gjør en veldig god jobb som barnevernspedagoger, sosialarbeidere og vernepleiere idag. Har også fått med meg alt det regelrette hatet mot barnevernet, og «ekkokamrene» på Facebook hvor sinte mennesker pisker hverandre opp med ensidede historier. Barnevernet gjør nok absolutt feil, og Norge har en mangel på kvalifiserte utdannede, men jeg er bekymret og frustrert over alle de som ikke klarer å se mer enn et svart-hvitt-bilde hvor barnevernet er en slags ond organisasjon som bare vil ta barn fra foreldrene sine for pengenes skyld.

 

«Men det aller merkeligste er at mange av de som deler sakene her (og blir meget imponerte over den flotte ungdommen som forbarmer seg over krøplingen), er i stor grad de samme folka som preiker om at handikappede er normale mennesker de også.  Jeg mener, hvordan i svarte skal vi få levd et normalt liv hvis dere skal oppføre dere som om det er en føkkings sensasjon hver gang vi bli behandlet normalt?»

Har alltid sett på clickbait-saker om «snille folk som forbarmer seg over hun stakkars med Downs» som rimelig teite, og her kommer endelig et innlegg som setter ord på magefølelsen min.

Brettspillanmedelse: Battlestar Galactica

Strategi, rollespill, samarbeidspill • 3-6 spillere; helst 5-6, fra 14 år • spilletid 2-3 timer

Er veldig glad i å spille brettspill med slekt og venner, og én av favorittene er Battlestar Galactica, som er på overflaten er et «kom deg fra Punkt A til Punkt B uten å bli drept eller gå tom for ressurser»-spill, som FTL og Oregon Trail, hvor spillerne må prioritere de begrensede ressursene de har, takle forskjellige kriser, og sloss for å holde seg ett skritt foran de militært overlegne cylon-robotene, som har gjort opprør og jager menneskene. Haken er at én eller flere av spillerne i hemmelighet kan være cylons i forkledning, som jobber for å få de andre spillerne til å tape.

 

Har du spilt FTL, kan du si at Battlestar Galactica er relativt likt, bare at mens førstnevnte er et spill for én person som styrer alle besetningsmedlemmene selv, lar Galactica spillerne velge én karakter hver. For eksempel kan du være jagerflypilot og tilbringe store deler av spillet i rommet i en «viper», eller du kan spille som en militær leder og ta rollen som admiral, som har tilgang til skipets to atombomber og bestemmer bestemmelsessted hver gang skipet hopper. Du trekker også «lojalitetskort» i begynnelsen av spillet, og midt i spillet, og disse forteller deg om du er et menneske eller en cylon.

pict0605

Du bemanner som i FTL forskjellige stasjoner på skipet, reparerer skader, og slåss mot roboter som border skipet. Spillerne trekker også hver tur «ferdighetskort» som lar dem gjøre ting som å kaste en terning om igjen, se på det øverste kortet i en bunke, eller til og med avanserte ting som å gi turen din til en annen spiller, og kortene er fargekodet etter hvilken klasse du spiller som. For eksempel har ikke politiske ledere tilgang til de mer «militære» kortene. Jeg liker rollespillfølelsen dette klassesystemet gir, og det gjør også spillet mye mer dynamisk og spennende at spillerne er veldig avhengige av hverandre, fordi rollene er så spesialiserte.

Dette gjør selvfølgelig også cylon-aspektet med spillet enda mer spennende, spesielt når det er de viktige karakterene, som admiralen eller den som er best til å utføre reparasjoner, som oppfører seg mistenkelig. I motsetning til i Mafia kan ikke spillerne drepe hverandre, men de kan gjennom å ofre mange nok ferdighetskort hive mistenkte spillere i briggen, noe som reduserer hvor mye skade de kan gjøre og også gjør at de må gi fra seg admiral- eller president-titlene sine, til de eventuelt klarer å overbevise de andre spillerne om at de er uskyldige så de blir sluppet fri.

Cylon-spillere kan når som helst røpe at de er cylons, noe som lar dem flytte karakteren sin til Cylonenes territorium og gjøre forskjellige ting for å ødelegge for spillerne, men hovedmåten deres å ødelegge for Galactica på er å sno seg unna å hjelpe til og sabotere «skill checks». Skal ikke beskrive alle delene av spillet i detalj, men må skrive litt detaljert om kriser og «skill checks» fordi de er en så sentral del av spillet.

På slutten av hver tur trekker du et «krisekort», som driver handlingen i spillet fremover. De kan gå ut på at du må plassere fiendeskip på brettet, at Galactica går ett trinn nærmere å kunne hoppe til neste sektor, at fiendeskipene på brettet blir «aktivert» og får bevege seg eller angripe en tur, og så videre. Som oftest involverer de også små scenarier som matmangel, slitne jagerflypiloter, eller en bombe gjemt på skipet, hvor spillere må gjøre en «skill check» hvor de må ofre et tilstrekkelig antall kort med en eller flere bestemte farger for å unngå at du mister for mange ressurser eller noe annet fælt skjer, eller for å få en eller annen fordel, som å få tilbake ressurser, la skipet hoppe tidligere, eller at for eksempel admiralen får se lojalitetskortet til en annen spiller.

pict0601

Hvert ferdighetskort har en tilfeldig poengsum, som brukes under kriser. Én spiller av gangen legger ut kort, med bildesiden ned, og det blir også lagt ut to «jokerkort» fra en egen bunke med kort fra alle de andre bunkene. Så blir kortene stokket og lagt ut med bildesiden opp, og poengene telles opp. Dette betyr at cylonspillere kan slippe unna ved å sabotere ved å legge ut kort med feil farge, som trekker fra poengsummen, så lenge det er mindre enn tre «dårlige» kort totalt. Selv når det er mer enn tre gale kort, kan en slu cylon sno seg ut av mistanke hvis det er mer enn én spiller med tilgang til kort med den fargen. På den andre siden kan cylonen selvfølgelig også velge å legge ut mange «dårlige» kort, og ikke bry seg om at de andre spillerne gjerne skjønner at hen er en cylon, fordi hen har en sjanse til å gjøre alvorlig nok skade.

Det øker også spenningen i spillet at spillerne er veldig begrenset i hva de kan fortelle hverandre om kortene sine. Det er for eksempel ikke lov å fortelle andre spillere hvilke kort du har, og du kan bare si ting som «jeg kan hjelpe litt» før en «skill check», og når admiralen velger hvor skipet skal dra når det hopper til et nytt sted, ved å trekke to «stedskort» fra en bunke og velge ett av dem, har hen ikke lov til å fortelle hva som står på noen av kortene, og må legge vekk kortet hen ikke velger uten å vise det til de andre. Selvfølgelig er det også lov å lyve, noe som egentlig kan hjelpe både menneske- og cylonspillere.

Det største minuset med helhetsopplevelsen er at det tar ganske lang tid å spille, og at tempoet kan være litt ujevnt, i og med at det er tilfeldig stokkede kort som styrer utviklingen i spillet. Når du har hoppet til et nytt sted, kan det gå en stund før du trekker et kort som plasserer fiendeskip på brettet, men du kan også oppleve å bli overveldet av flere og flere fiendeskip når du trekker flere sånne kort tett etter hverandre. Dette kan selvfølgelig også være bra, fordi stille perioder gir menneskene pusterom til å komme seg etter et angrep, og hektiske situasjoner kan være en gøy utfordring, men periodene kan også oppleves som litt ubalanserte eller kjedelige. Det er gitt ut en utvidelse som bedrer dette ved å la cylonskipene angripe i et mer jevnt tempo, men i selve basisspillet kan dette ødelegge litt.

 

Battlestar Galactica er et av yndlingsspillene mine, sikkert mest fordi det er så unikt og det er gøy med et spill hvor du jobber sammen med de andre spillerne, istedenfor at bare én kan vinne. Pluss at jeg føler spillet rett og slett fungerer veldig bra. Det har en fin flyt, det er balansert sånn at du gjerne akkurat vinner eller taper, og det har en fin vri med at én eller flere av spillerne kan være «Cylons» som i hemmelighet jobber for at de andre spillerne skal tape.

Eventyrjenter, sesong to

Skrev tidligere om NRK-serien Eventyrjenter, som jeg falt pladask for både fordi det var en serie med kule folk og flotte turskildringer, men også fordi den skildret redsel, ensomhet og usikkerhet i tillegg til sukseene, noe som gjorde eventyrerne, som jeg føler de fortjener å kalles alle sammen, mer «menneskelige» og gjorde at de inspirerte meg sånn til å dra på tur.

Nå er de første tre episodene av sesong to ute, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke begynte å se den nye sesongen tidligere. En skikkelig hyggelig og koselig serie om tur, som fokuserer på nettopp det — tur og villmark. Konseptet er så enkelt og genialt, bare å gi hovedpersonene hvert sitt GoPro-kamera og hive dem ut på tur, og så ikke gjøre noe utover det. Ingen distraherende «reality»-konsept med arrangerte konkurranser, drama og deltakere som må sendes hjem, bare en super serie om flotte turer og mestring.

I sesong to møter vi både erfarne turgåere, som Tonje Blomseth fra sesong én, men også 16 år gamle Guro, som skal ut i villmarka alene for første gang. Men også de erfarne vet å gi seg selv utfordringer de kan bryne seg på. Tonje stikker for eksempel til Alaska, hvor hun lærer å skyte med pistol og er redd for angrep fra bjørn, og kjenner på ensomheten langt ute i villmarka selv som erfaren eventyrer.

Eventyr1.png

Fikk spesielt sansen for Else, som var student, men som koste seg i en hytte i skogen hvor hun trivdes i sitt eget selskap, og syklet opp for å bade i en innsjø hver morgen før skolen. Hadde likt veldig godt å bo i en sånn koselig liten hytte selv, med akkurat nok plass til alt jeg trengte og en følelse av å være på hyttetur hele tiden.

Hun virket ganske relfektert, og likte det hun sa med at hun følte hun ikke strakk til blant andre mennesker, fordi det er så mange som er så «vellykkede», så det hun likte best med å være ute i naturen var at det ikke fantes andre mennesker å sammenligne seg med — og at hun ikke likte å bruke ordet «alene» om å være i naturen, fordi det var et negativt ladet ord som hun heller brukte på å være blant mennesker og ikke passe inn, mens det i naturen bare var koselig og befriende.

Er veldig mye av det samme jeg kjenner på, at når jeg er ute i naturen, med eller uten hund, har jeg liksom «fri» fra alt. Ingen press, inge. Det kan selvfølgelig være kjekt å gå tur sammen med andre også, men det gir en ekstra «frihet» å gå alene 🙂 .

Har bare sett én episode så langt, men gleder meg veldig til å se resten av serien, bli bedre kjent med hovedpersonene og se storslått norsk og amerikansk natur, for det virker veldig bra så langt, og jeg kjenner allerede at jeg kribler etter å komme meg ut i villmarka! Anbefales!

Serien kan du se her! Kos deg!

Endelig tilbake i «silken»

E fremdeles stiv og støl etter tirsdag. Har endelig funnet et sted jeg kan trene sirkus i Bergen, så troppet opp på prøvetime hos Motus Studio igår. Timen ble ledet av to erfarne instruktørerer, og i løpet av halvannen time fikk de tid til oppvarming, å stå på hodet, masse tissu, og tøying.

Først var det altså oppvarming, som fikk meg til å innse hvor ute av trening jeg virkelig var, kjente virkelig at det var fem år siden jeg gikk sirkuslinja 😀 . Vel varmet opp var det opp i «silken», som de kalte tøyet, og det føltes så deilig og riktig å være igang igjen når jeg klatret opp og ned for første gang på mange år.

Klassen var delt opp i to så én instruktør ledet de som ikke hadde drevet med tissu før, mens vi som hadde tidligere erfaring fikk gå rett på sak og repetere figurer. Det var som sagt utrolig kjekt å være igang igjen, og jeg skulle ønske jeg tok masse bilder, eller i hvert fall fikk andre til å ta dem for meg, skal prøve å være flinkere neste gang. Dere får stikke innom bildene på Insta-siden deres istedenfor 😉 .

Motus Studio (@motusstudio) * Instagram photos and videos

Selv om figurene og seriene vi skulle gjøre var forholdsvis enkle, merket jeg fort at jeg ikke hadde vært på tissu-workshop siden jeg jobbet på Sirkus Xanti i 2011. De hadde også en type tøy som var veldig god å klatre i, men som også gjorde at jeg kjente det utrolig godt i fingrene etter veldig kort tid. Går sikkert også på at jeg er ute av trening, siden jeg også ble veldig fort sliten. Men det er jo óg én av de gode tingene med luftakrobatikk, at de er utrolig effektive treningsøkter 🙂 .

Merket også at ting jeg kunne godt før ikke «satt» lenger, og de fikk oss også til å gjøre ting med hender og føtter vi ikke brukte til vanlig, så jeg måtte for eksempel slå fotknute rundt høyre fot for kanskje første gang noen sinne 😀 . Var heldigvis også ting som fremdeles gikk, og å lære og bli bedre er jo halve poenget og gøyen med gå sirkus.

Vet ikke hvor ofte jeg kan gå der i og med at jeg skal jobbe annenhver tirsdag på gården fremover, men er utrolig glad for å ha tilbudet. Både klassekamerater og instruktører var kjempehyggelige, og det var en fin blanding av erfarne og nye i klassen. Kjøpte et semester hos dem og gleder meg til neste trening, selv om jeg tror jeg må trene en del tøying, håndstående, og andre sirkuskunster utenom timene for å få kroppen i «sirkusmodus» igjen 😉 .