Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, sannsynligvis maks 10-15 minutter inne i spillet.

 

Etter at alt er gått til helvete tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig, gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.

Reklamer

Natt i naturen i havgapet

Da har jeg endelig fått tatt turen til Hellesøy jeg har drømt om så lenge, etter å ha utsatt den flere ganger før jeg endelig kom meg av gårde. Sen oppdatering, men ting er som sagt litt «mye» akkurat nå, så har ikke hatt verdens største motivasjon for blogging.

Første tur til Hellesøy (2)

Kart over Hellesøy på ut.no.

Hellesøy ligger ytterst i Øygarden vest for Bergen, og den lange kjeden med øyer er forbundet med hverandre og fastlandet med broer, og nå som Hordaland har fått nytt sonekart går det plutselig an å dra dit fra Bergen sentrum med vanlig periodekort, så jeg bestemte meg for at tiden var inne for å dra 🙂 .

Dro med bussen som gikk rundt 19:00, og som ifølge ruten skulle bruke rundt halvannen time ut til Hellesøy. Skjønte etter hvert at den brukte ganske mye mer tid enn det, så det var rundt midnatt og mørkt da jeg kom frem og skulle orientere meg og dra ut i naturen og finne leirplass 😀 .

Lesson learned: når du skal til et ukjent sted, ta en tidlig buss så det ikke er mørkt når du når frem!

Klarte først å gå feil så jeg endte opp ute på Hellesøyne, en mye mindre øy enn den skulle til, og selv om jeg fant en egentlig godt egnet leirplass på en slags «klippe» med havutsikt, stakk jeg fort derfra igjen da jeg så det krydde av små biller der. Var óg en diger edderkopp jeg angret på at jeg ikke tok bilde av, tror den var rundt 3-4 cm. Egentlig veldig synd, for det hadde vært et fint sted å overnatte.

Gikk inn i et lite skogholt hvor jeg sank dypt ned i mosen og jeg hørte et lite dyr løpe vekk i mørket. Prøvde å finne et sted å henge opp treteltet, men fant ingenting, så stakk tilbake til landhandleren. Var faktisk litt creepy å være ute på Hellesøy om natten, tror det var fordi naturen var såpass «vill» siden det var helt ute i havgapet. Prøvde å ta noen bilder, men det var bare for mørkt.

Kom meg i hvert fall ut til Førehjelmo til slutt, og fulgte Sprengsnesetveien til jeg gikk opp på en knaus og fant ut at den var et fint sted å rulle ut fjellduken. Hoppet over å lage mat med stormkjøkkenet fordi det var blitt skikkelig sent på natta.

Første tur til Hellesøy (5)

Holdt meg god og varm i fjellduken og hadde Jessica Watson på lydbok som selskap, hun fortalte om da hun seilte jorda rundt som 16-åring.

Ble ikke mye søvn den natten, og bestemte meg for å stå opp ganske tidlig, og prøvde ut panorama-funksjonen til den nye mobilen min 😉 .

Første tur til Hellesøy (6)

Var en helt annen opplevelse å være på øya på dagtid. Fulgte den idylliske smale veien gjennom naturen, og fant en sti som jeg fulgte et stykke og som gikk utover mot et fyr. Skal nok tilbake til Hellesøy, og da er stien høyt på ønskelisten.

Var ganske sulten og trøtt etter overnattingen, så bestemte meg faktisk for å ta første buss hjem. Landhandelen åpent dessverre ikke før 10, så får ha den til gode óg 🙂 .

En ting er sikkert, det er utrolig fint på Hellesøy 🙂 . Var også fint nedover mot Bergen igjen:

Siste stopp i ekspedisjonen ble Baker Brun på Bystasjnen, hvor jeg spiste en sunn eventyrerfrokost bestående av kaffe og bolle 🙂 .

Trollebolle.jpg

Bloggtekst-spotlight 6

Noen ganger kommer jeg over blogginnlegg som er så spesielle, eller fine, eller tankevekkende, at jeg får lyst å dele dem med andre. Har vært en stund siden siste spotlight nå, så her kommer nummer seks 🙂 .

 

Mange bruker nettet til å dele sine historier om mobbing, meg selv inkludert, men jeg vet ikke om jeg har sett noen klare å være så nøktern, åpen og ærlig som Ida i denne teksten. Dette er tøff lesing,  spesielt hvis du tidligere har lest den opprinnelige teksten, og et tankekors om hvor viktig det er å se alle saker fra begge sider, og tenke seg om før en henger ut andre på nett. Hvis du ikke har lest noen av dem, så ta den opprinnlege først. Kjenn på hvordan den får deg til å føle deg før du leser tekst nummer to.

 

Gode refleksjoner om en viktig film om ære og maktfaktorer i minoritetssamfunn fra en blogger som så filmen, med spørsmålsrunde med regissøren. Fikk enda mer lyst til å se «Hva vil folk si» etter å ha lest denne teksten.

 

Innsiktsfullt blogginnlegg om Hjorts bok «Arv og miljø» og norsk æreskultur (ja, norsk) rundt incest innad i familier.

 

En klassiker om curlingforeldre og hvor lett enkelte foreldre blir støtt, til glede for nye lesere. Han har også lagt ut en del to hvor han nyanserer litt fordi enkelte foreldre ble støtt.

You Left Me — et vakkert spill om sorg og ensomhet

TW: selvmordstematikk

Uleftmetitle.png

Ville bare anbefale dette flotte, søte lille spillet. YOU LEFT ME av Angela He er et kort gratis spill «basert på virkeligheten og dissosiativ amnesi», og handler om sorg, depresjon, ensomhet og forvirring etter et tap, muligens etter et selvmord. Hovedpersonen strever med å få livet til å gi mening, og hun føler at hun har glemt noe viktig. Hun har 12 timer på seg til å huske og rømme fra den nye verdenen hun befinner seg i, før det er for sent.

 

Du kan snakke med katten din, ta metroen «til hvor som helst», dra på jobb selv om du pleier å ta denne dagen fri, du kan dra til en klinikk hvor du kan snakke om masken din som er i ferd med å sprekke, og du kan reagere på forskjellige måter på omgivelsene, menneskene og inntrykkene rundt deg.

Du må flere ganger velge om du vil «gjenforenes» med personen du har mistet, eller om du vil stå på, holde ut og fortsette å leve.

Stemningen i spillet sitter fra første sekund. Grafikken er søt og surrealistisk, og musikken er fantastisk. Fremstillingen fremhever en verden som ikke gir mening, og tanker som ikke slipper taket. Du er «i en annen verden» og bare det å ha en vanlig samtale med kollegene på jobben føles som et ork.

 

Angela He er ifølge nettsiden hennes bare 19 år gammel, noe som gjør dette spillet enda mer imponerende, i og med at det ser så profesjonelt ut. Utseendet gjør virkelig hele spillet, og alle tegningene må ha tatt betydelig tid å lage, for ikke å snakke om all symbolismen gjennom hele spillet. Spillet viser også en dyp innsikt i temaet det omhandler, noe som er grunnen til at jeg anbefaler det her.

uleftme7.png

Kjente meg faktisk igjen i den delen om at hun tar metroen «hvor som helst» fordi hun vil bort fra hjemmet sitt, og går av på vilkårige stopp. Har faktisk gjort det akkurat samme med bussen her i Bergen flere ganger i det siste, når jeg ikke har hatt en jobb å gå til og dagene har blitt lange. Bare ta en buss jeg ikke helt vet hvor skal, gå av på et hvilket som helst stopp, og se hvor jeg havner hen.

Anbefaler YOU LEFT ME hvis du er interessert i et spill som gir innsikt i liv med psykiske lidelser, og som i tillegg er utrolig kreativt og vakkert.

uleftme10.png

Angela He har også et knippe andre spill som ser omtrent like interessante ut.

YouTube-kanalen hennes er forresten her. Hun har en timelapse fra når hun tegnet og programmerte spillet, noe som tok henne bare to døgn (!).

Her finner du hjelpetjenester hvis du har det tøft. Velg å leve.

Anbefaling: Too Good to Go

Hater å skrive innlegg som er rene reklameinnlegg, men må bare anbefale denne appen, spesielt til de som måtte ha litt trang økonomi. Dette er et unntak, kommer ikke til å skrive så mange sånne innlegg i fremtiden #notsponsored 😛

Så jeg har hørt om en app som heter Too Good to Go, som lar kafeer, butikker, og andre som selger eller serverer mat avertere for mat de ikke får solgt i løpet av dagen, som folk så kan hente til redusert pris innen et visst tidsrom.

Har hatt lyst å teste ut appen en stund, men den berømte mobilen min har vært veldig teit på å laste ned apper, men fikk til å laste den ned forleden og bestemte meg for å bestille en «forundringspose» fra Baker Brun i Olav Kyrres gate.

Grunnen til at de selger «forundringsposer» er at de lyser ut porsjoner tidlig på døgnet, og så er meningen at folk reserverer poser med mat i løpet av dagen frem til hentetid. Det er derfor litt vanskelig for spisestedene eller forbruker å vite nøyaktig hvor mye mat de vil ha å gi ut, eller nøyaktig hva slags matvarer de vil sitte igjen med.

Bestilte en pose, betale 39 kroner med kort via appen, og fikk en kvittering på mobilen jeg fremviste på kafeen. Fikk en pose med to baguetter, en scone, og tre boller. Tror alt dette må koste kanskje oppunder 200 kroner i virkeligheten.

Har lest litt om appen, og hørt at det varierer hva du får fra sted til sted, og selvfølgelig også fra dag til dag, men vil tro det jevner seg ut over flere kjøp, og er uansett storfornøyd med det jeg fikk idag. Baksten var ikke tørr eller hard engang, men føltes fersk, tror den var bakt samme dag.

Det første minuset med TGtG med den er at du hos flere utsalg har et veldig kort tidsvindu til å hente maten du har bestilt, hos Baker Brun var det bare 10 minutter fra 18:00, så tror det er en fordel å være ute i god tid. Troppet opp rundt seks og så at tre-fire andre ivrige sjeler allerede var på vei ut døra med hver sin pose. Mange utsalgssteder har også, naturlig nok, hentetider som er veldig sent på kveld, noen så sent som klokka 22 eller enda senere.

Et annet problem er at selv med alle utsalgsstedene i Bergen, blir mange steder utsolgt allerede på formiddagen, så du må være litt «på hugget» for å sikre deg mat fra yndlingsstedet ditt.

Liker dog utvalget av steder, i hvert fall her i storbyen, ser jeg kan bestille mat hos alt fra kiosker og butikker til hotellbuffeter og spisesteder.

Føler personlig at dette er en «win-win situation» for alle involverte, hvor spisesteder tjener ekstra penger og slipper å kaste mat, mens folk som ikke har råd til å spise så ofte på kafé og restaurant kan sikre oss noen billige godbiter i ny og ne. Så at flere av de som var på Baker Brun den dagen var i studentalder.

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

 

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Den hemmelige verdenen under AdO

Opplevde noe litt utenom det vanlige idag. Svømmeanlegget Alexander Dale Oen arena i Bergen tilbyr gratis omvisninger i ventilasjons- og renseanlegget under bassengene sine nå i helgen, og siden jeg alltid har hatt lyst til å være under et svømmebasseng og se alt av rør og pumper og alt annet som måtte være der nede. Vet dette er noe ikke alle ville bli like begeistret over, men jeg er kjempeglad for at jeg hev meg på, og anbefaler omvisningen om du måtte være i Bergen sentrum imorgen 🙂 .

Fikk se masse pumper og rør, men også en del spennende og kule ting jeg ikke ante fantes.

Det kuleste tror jeg er «soft landing»-systemet de bruker når stupere trener på ting de ikke kan fra stor høyde og risikerer magaplask. Går ut på at de har trykkluft i tanker under bassenget, og trykkluften kan slippes ut i bassenget så stuperen lander i en slags boblesky istedenfor hardt vann. Stupetreneren kan styre systemet med en Ipad, og man kan bestemme hvor lenge «skyen» varer. Søkte opp «soft landing» på YouTube, og det ser like kult ut som det høres ut.

Fikk óg se et UV-system for vannresning, som gikk ut på at vannet i røret gikk gjennom noe som så ut som en selvlysende skive, og den visstnok drepte alt av mikrober i vannet, til og med inkludert klor (!), så rett etter skiven ble det tilsatt mer klor i vannet. Så var det de store tankene med sand og kull som du kunne se inn i, og et ganske stort ventilasjonsrom hvor du hadde én meter tykke rør med viftet som blåste luft ut i selve rommet, og så gikk luften inn i andre rør igjen. Var ganske heftig «vind» når du sto foran utslippsrørene.

Så var det at bassenget visstnok ble varmet opp med varmen fra søppelforbrenningsanlegget i Rådalen i Fana, 13 kilometer unna.

Så var det rommet hvor de hadde en svær kanne med svovelsyre, som de tilsatte i vannet så det skulle irritere øynene mindre (!). Logikken var at vannet da fikk samme pH-verdi som øynene, men koser meg med ironien i å tilsette syre i rent drikkevann for å gjøre det mindre irriterende 😀 .

Så var det opplevelsen med å være under så store basseng med så ubegripelig mange liter vann. Mesteparten av tiden hadde vi strengt tatt ikke basseng rett over oss, men når vi hadde det var det en ganske spesiell opplevelse 🙂 .

Alt i alt: er du i Bergen imorgen, så stikk innom AdO Arena klokken 10, 12 eller 14!