Natt i naturen i havgapet

Da har jeg endelig fått tatt turen til Hellesøy jeg har drømt om så lenge, etter å ha utsatt den flere ganger før jeg endelig kom meg av gårde. Sen oppdatering, men ting er som sagt litt «mye» akkurat nå, så har ikke hatt verdens største motivasjon for blogging.

Første tur til Hellesøy (2)

Kart over Hellesøy på ut.no.

Hellesøy ligger ytterst i Øygarden vest for Bergen, og den lange kjeden med øyer er forbundet med hverandre og fastlandet med broer, og nå som Hordaland har fått nytt sonekart går det plutselig an å dra dit fra Bergen sentrum med vanlig periodekort, så jeg bestemte meg for at tiden var inne for å dra 🙂 .

Dro med bussen som gikk rundt 19:00, og som ifølge ruten skulle bruke rundt halvannen time ut til Hellesøy. Skjønte etter hvert at den brukte ganske mye mer tid enn det, så det var rundt midnatt og mørkt da jeg kom frem og skulle orientere meg og dra ut i naturen og finne leirplass 😀 .

Lesson learned: når du skal til et ukjent sted, ta en tidlig buss så det ikke er mørkt når du når frem!

Klarte først å gå feil så jeg endte opp ute på Hellesøyne, en mye mindre øy enn den skulle til, og selv om jeg fant en egentlig godt egnet leirplass på en slags «klippe» med havutsikt, stakk jeg fort derfra igjen da jeg så det krydde av små biller der. Var óg en diger edderkopp jeg angret på at jeg ikke tok bilde av, tror den var rundt 3-4 cm. Egentlig veldig synd, for det hadde vært et fint sted å overnatte.

Gikk inn i et lite skogholt hvor jeg sank dypt ned i mosen og jeg hørte et lite dyr løpe vekk i mørket. Prøvde å finne et sted å henge opp treteltet, men fant ingenting, så stakk tilbake til landhandleren. Var faktisk litt creepy å være ute på Hellesøy om natten, tror det var fordi naturen var såpass «vill» siden det var helt ute i havgapet. Prøvde å ta noen bilder, men det var bare for mørkt.

Kom meg i hvert fall ut til Førehjelmo til slutt, og fulgte Sprengsnesetveien til jeg gikk opp på en knaus og fant ut at den var et fint sted å rulle ut fjellduken. Hoppet over å lage mat med stormkjøkkenet fordi det var blitt skikkelig sent på natta.

Første tur til Hellesøy (5)

Holdt meg god og varm i fjellduken og hadde Jessica Watson på lydbok som selskap, hun fortalte om da hun seilte jorda rundt som 16-åring.

Ble ikke mye søvn den natten, og bestemte meg for å stå opp ganske tidlig, og prøvde ut panorama-funksjonen til den nye mobilen min 😉 .

Første tur til Hellesøy (6)

Var en helt annen opplevelse å være på øya på dagtid. Fulgte den idylliske smale veien gjennom naturen, og fant en sti som jeg fulgte et stykke og som gikk utover mot et fyr. Skal nok tilbake til Hellesøy, og da er stien høyt på ønskelisten.

Var ganske sulten og trøtt etter overnattingen, så bestemte meg faktisk for å ta første buss hjem. Landhandelen åpent dessverre ikke før 10, så får ha den til gode óg 🙂 .

En ting er sikkert, det er utrolig fint på Hellesøy 🙂 . Var også fint nedover mot Bergen igjen:

Siste stopp i ekspedisjonen ble Baker Brun på Bystasjnen, hvor jeg spiste en sunn eventyrerfrokost bestående av kaffe og bolle 🙂 .

Trollebolle.jpg

Reklamer

Gråt, elskede skog

Oppdatert 10. september med et par flere før-og-etter-bilder side om side.

Munkebotn bålkos

Har vært i Munkebotn igjen med en god venn for første gang etter at demningen brast.
Munkebotn har jo vært et yndet leir- og tursted for meg og vennene jeg går tur med, så det var vemodig å følge med på nettavisene etter at demningen brast, spesielt da jeg fikk melding fra en venn som bor i nærheten om at flodbølgen hadde gått rett gjennom leirstedet hvor gjengen hadde tilbrakt flere fine kvelder og netter.

Regnet med at selve leirstedet vårt var intakt, i og med at det lå relativt høyt over vann, men fant fort ut at Never, den lille bjørkehytten som lå ved bekken, hadde blitt tatt av flommen. Har hatt lyst til å dra opp dit for å se på skadene, men har dels ikke orket fordi det som skjedde er så trist, og dels vært usikker på hvilke veier som egentlig var åpne.

Torsdag bestemte jeg meg endelig for å å ta turen opp, og jeg sendte melding til en i gjengen, som bestemte seg for å bli med.

På veien opp var det tydelig hvor bølgen hadde gått. Veien hadde blitt røsket opp og asfalten feid ned en skrent. Vannet hadde heldigvis for det meste fulgt en elv mot Eidsvåg, og det begrenset sikkert skader på både vegetasjon og bygninger, men likevel var det selvfølgelig skader på trær oppover mot Munkebotn-vannet, og dt kommer nok til å ta en stund før naturen «tar tilbake» breddene av elven, for der var all vegetasjon skylt bort på begge sider, og det var lagt igjen masse grus og småstein.

Den lille broen vi noen ganger har brukt for å komme oss opp fjellet hadde tålt vannmassene, men blitt sperret av, sikkert fordi den hadde fått seg en trøkk, og Munkebotn-vannet var helt brunt av jord.

På vei til leirplassen vår møtte vi på følgende sørgerlige syn. Never ligger og dupper på andre siden av vannet fra der den ble «røsket opp med rota».

Vi måtte også forsere en stri liten elv som ikke hadde vært der før, eller, i hvert fall ikke som mer enn en liten bekk. Det var tydelig at det fremdeles var mye vann på avveie, sikkert fordi flodbølgen hadde lagd nye elve- og bekkeleier. På vei tilbake, da vi gikk på veien, så vi også vann fosse opp av et avløp fra et oversvømt rør under bakken.

Leirplassen av OK, i hvert fall den siden hvor vi hadde tent bål og teltet, men det var tydelig at vannet hadde nådd høyere enn jeg trodde. Gresset lå flatt mot bakken etter vekten av vannmassene, masse jord var skyld bort, og bakken var dekket av leire og sand. Utrolig nok hadde bare ett tre falt, de andre så faktisk intakte ut.

Leirstedet vårt før og etter:

Lyngen hvor jeg hang opp teltet, før og etter (forskjellige vinkler)

Den andre siden, derimot, så ut som et katastrofeområde. Bølgen hadde tatt veien ned «dalføret» ned mot vannet, hvor det egentlig bare går en liten bekk. Hele hytten og lekonstruksjonen hadde blitt tatt av vannet, og bare noen betongfundamenter lå igjen. Utrolig nok sto omtrent alle trærne, og til med stenen rundt bålplassen lå fint omtrent som før. Har en teori om at hytten har blitt løftet opp som en båt fordi den var full av luft, og så «slitt seg» og blitt tatt av strømmen.

Bare 50-100 meter lenge oppe så det ut som det hadde vært storm eller orkan, eller kanskje til og med en hel flodbølge, som kompisen min påpekte 😉 . Bakken var dekket av småstein, grus, og hele trær som hadde blitt tatt av flommen, pluss plank og andre ting som hadde blitt tatt av flommen. Det lå til og med en hel trillebår nesten helt nede ved «Never»-leirplassen. Utrolig nok hadde de nye gapahukene tålt flommen.

De som skal rydde opp i dette og sette området i stand igjen har en norm oppgave foran seg, for ikke å snakke om all tiden det vil ta for plantene å dekke over alle skadene, hvis de i det hele tatt får det til.

Har lyst til å ta turen opp dit en kveld for å «ta tilbake» leirplassen vår, men akkurat nå orker jeg ikke, er bare for trist å være der. Pluss at jeg ikke vet om trærne fremdeles tåler tretelter, de kan jo ha fått skader vi ikke ser med det blotte øye. Kanskje røttene er svekket av alt vannet eller noe. Vi tenker uansett å finne en ny leirplass som kanskje også er litt borte fra folk.

Var i alle fall godt å få vite nøyaktig hvordan det så ut der oppe. Tar nok turen igjen snart for å se litt mer på skadene og kanskje lete etter leirsted.

Et lite PS: må huske å ta med plastpose hver gang vi er i Munkebotn. Det er utrolig hvor lite finke folk er til å med boss, dopapir, tørkeservietter og til og med, i ett tilfelle torsdag, egen avføring, rett ved siden av en sti. Fy ****.

Slutt å vanne ut mobbebegrepet

Mammatilmichelle.PNG

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.

Om blodmåne, astrofysikere og skyer

Jeg som alle andre var på månejakt i forigårs, men selvfølgelig var det overskyet så vi ikke så snurten av noen måne, verken blodig eller ei. Ikke at vi hadde sett noe uansett selv om vi omtrent småløp opp til toppen av et fjell, for den sto jo så lavt på horisonten (noe jeg ikke helt vet om mediene skrev så mye om i dagene før), det slo meg hvordan det virker som det så ofte er overskyet når sånne ting skal skje, til og med nå som det hadde vært klar himmel så utrolig lenge.

En venn tipset meg heldigvis om denne dokumentaren som forklarer alt. Vi er blitt lurt trill rundt.

Du må ikke sove

Leste A-Magasinets samling av hatpost og drapstrusler mot de som overlevde Utøya nå nettopp. Har du ikke Aftenposten-abonnement, så er det verdt å skaffe seg en gratis prøveperiode bare for dekningen av disse meldingene.

Redigert 24. juli: også oppfølgingsartikkelen hvor Aftenposten tar kontakt med trollene for å få forklaringer på hvorfor de oppfører seg som de gjør er vel verdt å lese. Bergens Tidende har en tekst med samme overskrift, i tilfelle du har abonnent på dem istedenfor AP.

 

Bare å si «dødstrusler mot Utøya-overlevende» er jo absurd. Psykiske ettervirkninger etter traumatiske hendelser kan være tøffe nok i seg selv for de som sliter med det, og at noen skal hate noen sterkt nok til å sende dem drapstrusler når de vet hva de allerede har gjennomgått, er rett og slett vanskelig å fatte. Skjønner at folk tyr til forklaringer som at disse menneskene må være «syke», selv om det nok dessverre blir litt for enkelt å avfeie dem på den måten.

Artikkelen påpeker at de verste skrevne truslene gjerne kommer fra mennesker med den vakreste, mest sirlige håndskriften, noe som passer oppfatningen min av at det er de eldste som er verst. 24.7: Aftenpostens artikkel bekrefter at snittalder er rundt 50. De som gjerne har vokst opp med bare hvite nordmenn rundt seg, og nå ser så mange skumle utlendinger de ikke forstår, og kanskje hører litt for mye på Nettavisen, Listhaug, og de som gjør det de kan for å spre frykt — Resett, Document.no, lukkede Facebook-grupper. Så er Internett gjerne også nytt for dem, så de ikke er klar over hvor mange som egentlig leser det de skriver, samtidig som de gjerne ikke har lært å være kritiske mot det de ser på nett.

Ekkokamre er vel også en forklaring. Virker som mange på Facebook som hater «utlendinger» ikke har satt seg så altfor godt inn i ting. Det er greit å være kritisk til innvandring, det er helt OK og sikkert nødvendig å være engasjert i god integrering og fornufting innvandringspolitikk, og være åpen om også de negative konsekvensene av innvandring. Men drapstruslene og hatmeldingene som hagler inn på Facebook og i andre kanaler, og som faktisk også gjør det vanskeligere for spesielt kvinner og minoriteter å ytre seg, den finnes det bare ingen unnskyldning for.

Mange som kommer med sånne ytringer hører gjerne ikke seg selv, eller skjønner ikke hvor alvorlig det de sier faktisk er. Da trenger de at folk korrigere dem og tar tak i ytringene deres og får dem ned på jorda igjen. Har du venner som er rasister eller kommer med hatprat, så si ifra på en saklig måte. Tar noen feil om skumle utlendinger på nett, så rett på dem på en høflig og saklig måte. Kanskje du bare får tilbake noe usaklig eller noe om «msm media», men da har du i det minste prøvd.

Vet det føles som å slukke skogbrann med vannglass, men dette er et problem vi må ta tak i.

Anbefaler for øvrig sterkt denne teksten fra Flyktninghjelpen som stikker hull på 10 myter og feiloppfatninger om flyktninger 🙂 .

Bloggtekst-spotlight 6

Noen ganger kommer jeg over blogginnlegg som er så spesielle, eller fine, eller tankevekkende, at jeg får lyst å dele dem med andre. Har vært en stund siden siste spotlight nå, så her kommer nummer seks 🙂 .

 

Mange bruker nettet til å dele sine historier om mobbing, meg selv inkludert, men jeg vet ikke om jeg har sett noen klare å være så nøktern, åpen og ærlig som Ida i denne teksten. Dette er tøff lesing,  spesielt hvis du tidligere har lest den opprinnelige teksten, og et tankekors om hvor viktig det er å se alle saker fra begge sider, og tenke seg om før en henger ut andre på nett. Hvis du ikke har lest noen av dem, så ta den opprinnlege først. Kjenn på hvordan den får deg til å føle deg før du leser tekst nummer to.

 

Gode refleksjoner om en viktig film om ære og maktfaktorer i minoritetssamfunn fra en blogger som så filmen, med spørsmålsrunde med regissøren. Fikk enda mer lyst til å se «Hva vil folk si» etter å ha lest denne teksten.

 

Innsiktsfullt blogginnlegg om Hjorts bok «Arv og miljø» og norsk æreskultur (ja, norsk) rundt incest innad i familier.

 

En klassiker om curlingforeldre og hvor lett enkelte foreldre blir støtt, til glede for nye lesere. Han har også lagt ut en del to hvor han nyanserer litt fordi enkelte foreldre ble støtt.