Lever ennå

Jeesus, no e det lenge siden sist. Prøver denne bloggreia fra mobilen igjen, så får jeg skrive mer utfyllende når jeg får laptopen tilbake fra reparasjon.

Siden sist, kort oppsummert:

• har fått meg jobb på et spisested, og merker det er uendelig godt å ha noe å gjøre på.

• har mistet en nær venn/mer enn en venn, og vi har knapt nok snakket til hverandre over SMS siden november. Ikke kjekt.

• har testet ut sånne linser du fester til mobiltelefonen din og blir skikkelig overrasket over hvor godt de funker, spesielt telelinsen. Litt overrasket over at de ikke er enda mer populære.

• har lagd meg nyttårsforsetter jeg kan dele og kanskje, kanskje ikke kommer til å følge.

• har fantastiske venner og er supertakknemlig for dem.

• har det ikke så bra, egentlig, og håper det nye året blir bedre.

^^kommer til å skrive mer om tingene over så fort jeg kan.

Reklamer

Til deg som gruer deg til jul

Okei, kan legge ut ett kort innlegg selv om jeg er på mobil. Ingeborg Senneset, journalist og utdannet sykepleier, har skrevet et vakkert og nyttig innlegg til dem som gruer seg til jul, og til pårørende. Tenkte jeg skulle dele det her til du/dere som trenger det 🙂.

https://t.co/xsep8vNsWl?amp=1

Stille

Har veldig lyst å blogge og en del ting å blogge om, men laptopen starter ikke som den skal og må til reparasjon, så det har vært stille her i det siste. Kanskje jeg kjøper et lite tastatur til mobilen så lenge 😉.

Hår på å få blogget igjen så fort som mulig!

Nattevandring

Har fått en ny «hobby» — å gå turer rundt i gamlebyen over sentrum sent på kveld. Da jeg først flyttet til byen var jeg omtrent redd for å gå ut om natten, men har til slutt erkjent at Bergen er en trygg by om natten, i hvert fall for oss gutta, og i hvert fall blant de hvite trehusene i bakkene oppover mot Skansen og Fløyen.

Bergen e så vakker om natten, både trehusene og utsikten over sentrum og bydelene rundt. Var spesielt stemningsfullt nylig da det var tåke og fullmåne.

Så er det alle de små detaljene du legger merke til når du kan gå alene og i ditt eget tempo. Grafitti, små pynteting, julepynt, og noen som liker baderingen sin så godt at de henger den opp på veggen, fullt oppblåst.

Så er det dette trefortet jeg elsker å gå forbi. Du trenger ikke noe stort tre for å lage fort, det holder visst med et lite tre og en bratt skråning.

Så er det denne bilen som har kjørt gjennom hele Russland til Norge, fra øst til vest.

Syns generelt vinterkvelder er koselige. Mørket og alle lysene i byen, juledekorasjonene, ungene som går på skøyter på vannreservoirdammen til gamle Skansen brannstasjon, og bare det å kjenne på den friske, kalde luften og glede seg til det blir snø.

Tilflukt

Det e så deilig å ha et «fristed» når livet byr deg imot, et sted du kan dra til når du har en drittdag og bare trenger å koble av. For meg er det leirplassene mine ute i naturen, eller den lille familiehytta.

Idag gikk turen til gapahuken jeg besøker innimellom, og jeg kjente alt sinne og frustrasjon forsvinne med en gang jeg kom dit og fikk pakket ut og gjort opp ild. Det er litt creepy å være her ute om natten, og når bålet brenner ser jeg absolutt ingen ting ut av gapahuken, bare kølsvart mørke, men det har jeg vent meg til. Sjansen for at det skulle være noen her midt på natten, midt i uka er omtrent null uansett.

Du trenger ikke gå langt ut i skogen før du føler deg så fjern fra alle problemer i hverdagen. Så er det litt rart at jeg kan føle meg skikkelig ensom hjemme i leiligheten min, men aldri ute i naturen. Ikke kjedet jeg meg heller, men så har jeg ikke vært på så veldig lange turer heller.

Trengte dette nå. Å bare ligge i fjellduken og nyte lyset og lydene fra bålet. Pluss at jeg kan krysse av en natt i naturen for oktober måned, bare litt sent. Herlig.

Et knippe serie- og filmanbefalinger

Har vært på trondhjemstur, og siden det ble lange bussturer til og fra, leide jeg noen filmer via Google Play som jeg kunne se på bussen. Tenkte jeg skulle dele inntrykkene og gi dere noen anbefalinger.

 

BombCity.jpgBomb City

Bomb City er en film jeg sikkert aldri ville sett om jeg ikke fikk den anbefalt for meg, for har ingen interesse for punkere og punkermiljøet. Imidlertid er jeg glad jeg fikk den anbefalt, for filmen fenger fra første sekund og forteller en gripende og viktig historie.

Bomb City handler om punkermiljøet i Armarillo i Texas sent på 90-tallet. De anarkistiske og rotløse ungdommene føler ingen tilhørighet med hjembygden, og valgene deres fører dem ut i konflikt både med bygdas særdeles voldelige politistyrke og en gjeng tenåringer, med et knippe football-spillere i spissen, som hater dem.

Filmen gir deg et innblikk i et veldig annerledes miljø, og også en tøff, sann historie om fordommer, utenforskap, og en rask eskalerende konflikt. Det er én av filmene som kan gjøre deg utrolig sint, i hvert fall hvis du som meg hater makt-overgrep. Føler samtidig filmen fremstiller punkerne som sympatiske og varme, uten å rosemale handlingene deres.

Av anbefalingen i innlegget tror jeg det er Bomb City jeg anbefaler mest. Kjøp, lei eller lån denne filmen.

 

SoloStarWarsStory.pngHan Solo: A Star Wars Story

Han Solo føles som et godt gammeldags Star Wars-eventyr. Tenk tilbake på A New Hope og Empire Strikes Back hvor Han og gjengen var på flukt fra Imperiet med Millenium Falcon. Han Solo: A Star Wars-story gjenskaper denne stemningen, og gir deg også en spennende historie som også dekker flere av hendelsene som det referes til i den første trilogien. Litt mørkere enn de andre Star Wars-filmene, men føler at det er lov å gå litt bort fra «Star Wars-formelen» når du lager en spin-off, og jeg syntes filmen fungerte bra.

 

Interstellar

Insterstellar

Interstellar er et romeventyr hvor et lite knippe mennesker drar gjennom et «wormhole» til en annen galakse hvor de har funnet tre mulige planeter å kolonisere for menneskene, siden Jorda holder på å bli ubeboelig. Vil røpe så lite som mulig av handlingen her, så sier bare at dette er en lang og god film som rommer mye handling, og akkurat passe mye mystisk. Enig med andre i at den blir litt «rar» helt mot slutten, men alt i alt en veldig god film.

 

 

ReadyPlayerOne.jpgReady Player One

Ready Player One får minus for å ha ha den minst kreative og troverdige historien jeg har sett på film, og er dynget ned med altfor mange referanser fra 80- og 90-tallet, men på samme tid er ikke dette en film du skal ta på alvor. Tenk på andre filmer du har sett som ikke har hatt de mest utbroderte og seriøse plottene, men hvor du bare skal bare lene deg tilbake og la for eksempel actionscenene og stemningen underholde deg. Hvis du er typen som ikke trenger gode plott for å like en film, kan du gi denne en sjanse.

Filmen handler om en dystopisk fremtid hvor alle er gått ett skritt frem fra å stirre i mobilskjermene sine hele dagen til å ha på VR-briller hele dagen, og favoritten deres er MMO-serveren Oasis, hvor du i tillegg til å ha det kjekt med venner og drepe andre spillere for å ta de elektroniske pengene deres, kan dra på skattejakt og finne tre nøkler som lar deg arve hele Oasis-serveren og flere trillioner dollar.

PS: har ikke lest boken enda, men den har visstnok en mye bedre historie, og er veldig annerledes fra filmen, så hvis du har lest boka vil ha den gjenskapt som film, blir du gjerne skuffet over filmatiseringen.

 

 

Lovleg.jpg

Hiver inn denne her også, ikke bare fordi serien er kjempemorsom og tar opp viktige tema, men fordi den har en langt dypere og mer troverdig hovedperson enn de fleste andre serier som har en usikker, «awkward» hovedperson.

Lovleg handler om Gunnhild, 15, som flytter hjemmefra «for første gang» til et hybelkollektiv, hvor hun får den litt eldre Sara som bestevenn og «storesøster». Jeg liker Gunnhild fordi hun ikke er noen enkel ensidet nerde-karikatur, men en troverdig jente med troverdige problemer, og selv om jeg ikke har bodd i noe kollektiv fullt av unge tenåringer, opplever jeg serien som realistisk, om enn satt på spissen for komediens skyld. Jeg liker også veldig godt hvordan både Gunnhild og Sara utvikler seg i løpet av serien, og hvordan figurene i serien har andre sider av seg som ikke kommer frem før langt ute i serien.

Lovleg ligger på tv.nrk.no, og på lovleg.p3.no får du se korte klipp og for eksempel tekstmeldinger karakterene sender hverandre.

Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, gjerne maks 10-15 minutter inne i spillet.

Etter at alt er gått til helvete, etter en god del lenger enn 10-15 minutter, tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.