Hverdagsliv, piknik og en kodebrikketyv

Da var hverdagen og regnet tilbake.

Har som jeg sikkert har sagt vært hjemme hos foreldrene mine og passet hus og katt over påskeferien, og med unntak av at bankkodebrikken forsvant sporløst og jeg ble mer og mer redd for at den hadde falt ut av lommen min og blitt borte på en av turene jeg gikk har det vært en flott ferie. Katten satte pris på å ha noen hjemme hos seg, og siden det var påske skjemte jeg henne bort med våtfôr på boks og masse kos.

Til og med de første dagene etter påsken var positivte, fikk truffet igjen en venn jeg ikke har vært med på en stund da hun inviterte meg på piknik i byparken, og vi ble sittende ved Lille Lungegårdsvann å spise Smash og skravle i det fine været en stund. Ellers gikk dagene med på å gå en av turene fra påsken om igjen, i håp om å finne kodebrikken, og å besøke det lokale lensmannskontoret og hittegodskontoret til busselskapet, uten hell. Måtte óg innom banken for å få betalt strømregning og studielån, men der var selvfølgelig nettverket nede, så jeg småstresset og hadde egentlig avfunnet meg med at jeg også ville måttet bestille ny kodebrikke til slutt, pluss at jeg ikke ville fått sendt inn meldekort til helga siden jeg ikke ville kunne logge meg på Nav.

Mio.jpg
Ingen tegn på dårlig samvittighet.

Fant endelig kodebrikken igjen til slutt, for det viste seg at pus, som for øvrig også stakk av med en blyant jeg trengte for kort tid tilbake, hadde brukt den som leketøy og lagt den fra seg bak noen bilder i trappegangen.

Det er takken man får.

 

PS: har lært en lekse, og skal hekte et lite navneskilt med telefonnummeret mitt på kodebrikken. Hjelper ikke hvis katten knabber den igjen, men det betyr nok at jeg får den igjen om jeg mister den på tur 😀 .

Reklamer

Har noe løsnet?

Det er en god stund siden jeg blogget regelmessig, men de siste dagene har jeg plutselig lagt ut noe hver dag. Det er akkurat som om noe har løsnet og jeg har gjenoppdaget blogge-gleden. Tror det er påsken som gjorde meg godt, som jeg skrev litt om, trengte vel en forandring i rutinene og litt ekstra kos.

Har skrevet en del om dette før, om at jeg ikke har jobb for øyeblikket og dagene blir veldig like, og at jeg havner i en ond sirkel hvor jeg får mindre tiltakslyst fordi dagene blir så like, at jeg ikke får i meg nok mat, som gjør at jeg fungerer dårligere og glemmer hvor jeg legger ting, osv. Jeg syns åpenhet er viktig, og har ikke noe imot å skrive om problemer her, men tror ikke ting blir bedre av at jeg skriver enda et sånt innlegg nå.

Får prøve å utnytte energien jeg fikk av påskeferien og fortsette å være aktiv. Gleder meg også til norsktreningen begynner igjen i Røde Kors-huset.

Får sette meg noen mål så jeg har opplevelser å fortelle om, og fortsette å skrive om ting som opptar meg.

Stå på!

Blogg-spotlight: friluftsliv

Påskeferie 2019 6

Tenkte jeg kunne hatt en «spotlight»-innlegg til, og prøve å skrive med tema denne gangen. Har blitt veldig glad i å være ute i naturen, så her er et innlegg om flotte bloggtekster om natur og friluftsliv!

 

Tur-spotlight Grensedagwer.PNGGrensedager

Elin og Kristina går Norge på langs, i etapper, og legger ut både blogginnlegg og joviale YouTube-videoer fra turene sine på kanalene Fenre og humbo92. Spesielt YouTube-serien på 11 episoder på Fenre-kanalen er verdt å se 🙂 .

 

 

Tur-spotlight Tursøstre.jpgTursøstre

To hengekøyefrelste eventyrere som skriver mye bra om turlivet. Kanskje det mest aktuelle innlegget deres akkurat nå som det er så tørt handler om hvordan du kan lage deg mat i naturen uten bål eller stormkjøkken.

 

Tur-spotlight Blomseth

Tonje Blomseth

For de litt mer avanserte anbefaler jeg bloggen til den kjente eventyreren Tonje Blomseth. Bloggen er spesielt lærerik for de som har lyst å legge ut på litt mer ambisiøse turer, men jeg som er ganske fersk som turgåer liker også de mer nyanserte og ærlige innleggene hennes, som dette om å være åpen om sårbarhet.

 

Tur-spotlight Lene sin.jpgLene sin!

En innholdsrik og variert blogg med alt fra fjellturer til padling, med innhold mange år bakover i tid.

 

 

 

 

Tur-spotlight Pilegrimer.png

Pilegrimsleden 2015

Dette er en YouTube-video, ikke en blogg, men den fortjener å tas med. To unge  pilegrimer med godt humør går pilegrimsled på godt over 60 mil til Trondheim og Nidarosdomen. Skikkelig koselig og inspirerende turvideo.

Påske-«ferie»

Da har jeg hatt påske-«ferie», og det har vært godt å slappe av. Har vært på tre turer også, inkludert turen til Austevoll som jeg nettopp skrev om.

Sier «ferie» i hermetegn fordi jeg er mellom jobber/praksisplasser, så har jo på en måte ufrivillig fri døgnet rundt, syv dager i uken. Praksisplassen som jeg tror jeg så vidt har nevnt, den på det spisestedet, viste seg å bli ganske kortvarig, og jeg syntes både flere av de ansatte der og hun som eide stedet og egentlig skulle følge meg opp var veldig uprofesjonelle og useriøse. Skal ikke nevne navnet til stedet eller utbrodere noe særlig, men håper i hvert fall de ikke får flere fra NAV dit på praksisplass, følte meg ganske utnyttet, for fikk et veldig sterkt inntrykk av at de tok meg inn bare for å få tilskudd fra Nav.

Men i alle fall. Det har vært godt å ha påskeferie selv om jeg ikke har noe å ta meg til. Det høres kanskje rart ut å snakke om ferie i det hele tatt når jeg ikke gjør på noe, bortsett fra å være norsktrener for Røde Kors én eller to ganger i uka, men føler at jeg i påskeferien har «lov til» å slappe av og kose meg, fordi alle andre også har ferie da, mens jeg resten av tiden bare har en slags skam- og skyldfølelse for at jeg ikke får bidratt til samfunnet jeg er en del av, selv om det egentlig ikke er min skyld.

I feel like my life is in a permanent state of under construction

Har uansett unnet meg å ha en kjempefin påske, med selskap av en koselig og snakkesalig kattepus. Jeg har fråtset i påskesnop, gått fine turer og sovet i telt for første gang i år, riktignok i hagen. Føler meg «ladet opp» til å ta fatt på hverdagen igjen, og får håpe jeg klarer å være så produktiv og aktiv som mulig og holde motet oppe.

Teltsesong.jpg

Stå på alle sammen.

Gjensyn med Austevoll

Første tur Austevoll 12Da jeg var liten hadde familien vår en seilbåt som vi dro sørover med hver sommer. Jeg syns å huske vi kunne være borte i ukesvis, og jeg har så utrolig mange gode minner fra steder som Bekkjarvik på Austevoll, Leirvik, Haugesund og Skudeneshavn, og øde holmer hvor vi la til og hadde helt for oss selv, perfekte eventyrland for lekne smågutter.

Har ikke vært sørover etter turene med seilbåten, bortsett fra når jeg har dratt til Stavanger med buss for å besøke en venn der, så jeg har faktisk ikke vært tilbake til Austevoll siden jeg var barn.

Har imidlertid hatt lyst veldig lenge, og nå nylig ble det gratis for fotgjengere å ta ferga fra Krokeide, et stykke sør for Bergen, så igår pakket jeg like godt sekken og tok turen 🙂 .

Tar ferge altfor sjeldent óg, så bare fergeturen med fjordutsikt og koselig kafé med overpriset mat og drikke var ganske deilig å få oppleve igjen. Etter en flott overfart i sola forbi skjær og holmer sto jeg i Hufthamar, med beina på Austevollsk jord.

Austevoll minner meg litt om Øygarden. Øygruppa har den samme litt spredte bebyggelsen, og det samme kuperte terrenget og hardføre vegetasjonen. Og selvfølgelig, den samme deilig salte sjølukten.

Kom til et lite «sentrum» med en Extra-butikk og et bygg med blant annet en kafé, som selvfølgelig nettopp hadde stengt, og etter å ha snopet og kjøpt iskaffe fortsatte jeg over to broer. Målet var utsikt til havet.

Angret på at jeg ikke tok med teltet og et pledd, så kunne jeg bare overnattet på Austevoll. Vendte snuten hjemover etter å ha nytt utsikten, og etter å ha plukket en del plast, flasker og bokser langs veien satte jeg opp tempoet for å nå første ferge hjem. Følte at turen tilbake gikk atskillig fortere enn turen utover, pleier å være sånn når jeg utforsker et nytt sted.

Skal i hvert fall tilbake til Austevoll igjen, og skal passe på å få med teltet neste gang 🙂 .

Går gjennom gamle innlegg igjen

Gir bloggen enda en liten overhaling. Har gått gjennom alle kommentarene og fjernet alt av «tilbaketråkk», som er kommentarer under innlegg som viser hvilke innlegg som lenker til dem. Syntes bare de ble vel rotete etter hvert, spesielt under innleggene som har mange innlegg som lenker til dem.

Jeg har også lagd en ny emneknagg som heter «Psykisk helse», og driver og leter gjennom innleggene mine etter tekster som passer. Bruker den litt løst, så tekstene så langt er alt fra faktainnlegg til anmeldelser av spill, til personlige innlegg som kanskje kan være interessante for andre å lese. Har også en god del innlegg å gå gjennom, så dette er en pågående prosess.

Tror også jeg lager emneknaggen «seksuelle overgrep» etter hvert, siden det også er et tema jeg er veldig engasjert i. Hvis noen har forslag til andre knagger er det bare å hyle ut i kommentarfeltet.

Har ikke skrevet så mange personlige innlegg nylig, fordi det (fremdeles) ikke skjer all verden i livet mitt for tiden, men vi får se hva som skjer.

Slutt å rosemale diagnoser

Har hatt lyst til å skrive et innlegg om dette en lang stund, men jeg er ganske redd for å bli misforstått, så har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle formulere ting. Ble imidlertidig oppmuntret blant annet av en tekst jeg nylig leste på NRK Ytring, og en diskusjon på Facebook, så prøver på nytt. Skal også prøve å ikke skrive et innlegg som blir altfor langt, selv om jeg har en del på hjertet.

Ytring glorifisering.png

Var inne på en Facebookside om psykisk helse for en stund siden, og leste kommentarene til et innlegg hvor en jente fortalte om problemene sine med angst. En av kommentarene var et «vær glad vi er forskjellige»-innlegg, som endte med «tenk hvor kjedelig verden hadde vært om alle var A4!». Vet selvfølgelig ikke helt hvordan hun mente det, men min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke trodde livet mitt ville blitt så veldig mye kjedeligere om de av vennene mine som slet veldig med angst hadde blitt bedre, tror faktisk både jeg og dem hadde opplevd det som ganske positivt. Det er sant at verden hadde blitt litt kjedelig om alle var like, men mennesker med forskjellige tilstander og diagnoser er jo ikke akkurat til for andres underholdning.

Jeg sliter og har slitt en del psykisk, og har opptil flere diagnoser jeg må leve med, så i utgangspunktet er jeg selvfølgelig veldig glad for at det blir mer og mer åpenhet og forståelse rundt forskjellige diagnoser og tilstander som ikke ble forstått for bare noen tiår siden. I det siste har jeg derimot kjent mer og mer på at pendelen kanskje er svingt litt for langt i retning positivitet, for jeg har sett en trend i det siste hvor diagnoser, kanskje spesielt de vi ikke forstår så godt, som ADHD, autisme og tvangslidelser, og tilstander som psykisk utviklingshemning, av enkelte omtrent forsøkes fremstilt som noe udelt positivt, og jeg syns faktisk det kan gjøre med skade enn nytte, spesielt for dem som virkelig sliter.

NRK Ytring-innlegget jeg nevnte over het «Slutt å glorifisere» og handlet om at OCD, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, ble fremstilt som bare en trang til å ha det ryddig og strukturert rundt seg, og at lidelsen handler om så mye mer enn det, men at den som mange andre diagnoser og tilstander reduseres til en stereotyp av underholdningsserier og populærkultur, og «OCD» blir et uttrykk folk brukes i vitser og dagligtale. Noe som igjen betyr at de som faktisk har lidelsen ikke skjønner at det er OCD de har.

Den andre teksten jeg snublet over var et innlegg på Facebook om at en sykepleier skal ha sagt at det fantes to typer mennesker, de som var født til å være jegere, og de som var født til å være bønder. Barn med ADHD var egentlig bare «jegere», med ekstra mye energi og alltid på hugget. Det var ingenting i veien med dem, det var bare at samfunnet var lagt til rette for bønder.

Innlegget fikk en del kritiske svar, ikke bare fra jegerne som påpekte at det de kanskje gjorde mest var å sitte stille på post i mange timer av gangen, men også fra foresatte til barn med ADHD, og de som hadde diagnosen selv, om at den handlet om mye mer, og er langt mer komplisert enn å bare «ha litt mer energi enn andre». For eksempel var det en forelder som beskrev hvordan hun kunne sitte oppe om natten og holde rundt sønnen sin som gråt fordi han ikke fikk sove, fordi spenningene i kroppen ga ham fysiske smerter.

Har også sett flere i det siste som har skrevet ting som at autisme bare innebærer at «du tenker litt annerledes», eller at det «bare er noe ekstra du er født med som gjør livet ditt mer spennende». Jeg vet at de fleste med autisme har det i liten nok grad til at det ikke påvirker livene deres nevneverdig, og at en del ser på diagnosen sin som noe positivt. Imidlertid jeg reagerer på at de, og de det måtte gjelde av venner, pårørende og andre, nærmest definerer diagnosen sånn for alle, uten tanke på at den for veldig mange faktisk er langt mer omfattende enn det, og det å prøve å rosemale en sånn diagnose kan være veldig bagatelliserende og urettferdig for de som faktisk lever veldig tøffe liv, enten det er synlig for andre eller de er flinke til å kamuflere for andre hvordan de har det, og lider i stillhet. Jeg hørte en gang et godt ordtak som sa at «mennesker med ME spiller ikke syke, de spiller friske», og dette gjelder også mange med andre «usynlige sykdommer» (jeg vet at autisme ikke er en sykdom, derfor «hermetegnene»).

Dette blir kanskje litt «satt på spissen» fordi det handler jo om ganske alvorlige tilfeller, men jeg jobbet i to år på 4H-besøksgården på Garnes utenfor Bergen, og en av tingene vi gjorde mest var å ta imot mennesker med psykisk utviklingshemning, alvorlig autisme, og andre utfordringer til aktivitetsdager og terapiridning. Noen av dem var definitivt de lykkelige, søte og alltid smilende «vi trenger psykisk utviklingshemmede, for de gir så mye»-stereotypene du ser på Trangerudbakken, men det var også de, og det var flere av dem enn jeg tror enkelte tenker over, som ikke hadde det bra. De som aldri ville fått være med i Trangerudbakken-serien, fordi de ville ødelagt glansbildet.

Gutten som nærmet seg tenårene og var besatt av de små flaggene til Lions-klubben som sto utstilt i kafeen, og som fikk «meltdowns» hver gang han ble nektet å ta dem med seg, noe som kunne skje opptil flere ganger hvert gårdsbesøk, og som var tøft for de som måtte holde ham nede siden han var såpass gammel som han var og begynte å bli sterk. De som var frustrerte eller demotiverte over at de ikke fikk til ting som de selvfølgelig ville mestre, og som «alle andre» rundt dem klarte helt fint. De som sørget over at de antakelig aldri ville få seg kjæreste, sertifikat, ordentlig jobb eller andre ting de fleste «normale mennesker» tar helt for gitt.

Tenker ofte på en veldig ærlig og usminket dokumentar av Louis Thoreaux, som jeg forresten anbefaler sterkt, om barn og unge med autisme og asperger. En av tingene de viste var barn som fikk «meltdowns» og måtte holdes nede av foresatte eller lærere. Moren til et av barna bemerket at det var noen som ikke ville at slike scener skulle vises, men at hun mente det var viktig å få frem hvordan det artet seg.

Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, for jeg tenker at de som har det sånn selvfølgelig må bli hørt og ikke glemt eller gjemt bort. Jeg vil at folk skal ha et balansert og realistisk syn på forskjellige tilstander og diagnoser, på samme måte som vi kan snakke objektivt om diagnoser vi forstår bedre, som depresjon og traumer, som noe som på den ene siden for noen innebærer ting som utenforskap, isolasjon og motløshet, selvskading, innleggelser på psykiatrisk og selvmord, men på den andre siden også kan være milde og gå fort over, og at sterkere eller mer langvarige perioder med psykiske sykdom kan gi personen som kjemper seg gjennom dem veldig mye liversfaring og klokskap, perspektiv på ting og en styrke til å komme seg gjennom tøffe perioder i fremtiden.

Å for bagatellisere autisme/asperger som at «du bare tenker litt annerledes», tvangslidelser som at «du bare vil ha det ryddig hos deg», og ADHD som at «du bare har litt ekstra energi», gir bare samfunnet vrangforestillinger den andre veien igjen, som ikke hjelper verken pårørende eller de som sliter, mer enn mytene eller generaliseringene i den negative enden av skalaen som at «psykotiske mennesker er farlige», «de med den og den diagnosen aldri vil komme ut i jobb» eller «blir du voldtatt, er du ødelagt for resten av livet».

Som Mathilde så fint skrev om sin diagnose i kronikken på Ytring:

«Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.»