Når kan man gå videre?

Vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive om første folkenåret igjen.

Har fortalt dere for en lang stund siden at jeg ble behandlet som dritt av én av de som var der, og at flere i klassen ikke brød seg, og alt hun fikk av dem var skryt, ros, takknemlighet og lovord. De skrev til og med et takkekort til henne hvor de takket henne for å ha «holdt kustus på klassen» — og hun gjorde og sa virkelig drøye ting. Hun var ikke bare utålmodig, hun gikk inn for å tyne oss, og kjefte og være nedlatende når ting ikke ble gjort riktig, eller raskt nok for henne.

Problemet er ikke at det skjedde, at et voksent menneske som attpåtil hadde som jobb å jobbe med mennesker oppførte seg sånn, men at det året fremdeles kan gjøre meg ordentlig sint. Og det føles veldig feil, for dette skjedde for syv år siden og jeg trenger aldri se igjen verken personen som behandlet meg grusomt eller noen av de som gjorde disse tingene mot meg, og at de jeg har rundt meg nå er fantastisk gode venner jeg er kjempetakknemlig for at jeg har.

Er vel bare det at det er vanskelig å skjønne og bearbeide en sånn ting i første omgang. Mobbing er én ting, men at de rundt deg ikke bare ikke tør gripe inn, men virkelig gir uttrykk for at de ikke bryr seg, som om det personen gjør mot deg «ikke tells», eller at de til og med virker som at de setter pris på at hun er en drittsekk, det er faktisk vanskelig å takle. Kanskje litt som overgrepsutsatte som fint har jobbet seg gjennom selve mishandlingen, men sliter med hvordan de ble behandlet av rettsvesenet, eller at venner de stolte på vendte dem ryggen.

Kanskje en litt drøy sammenligning, men tror det er samme tankegangen. Mennesker er flokkdyr som skal støtte og «passe på» hverandre, enten «flokken» er en familie, vennegjeng eller skoleklasse, og når noen gjør noe mot deg og andre i flokken du tilhører ikke bryr seg, da gjør det noe med deg, spesielt når du sliter med å forstå hvorfor — og faktisk endte jeg jo opp med å kjenne på at jeg ikke var en del av klassen, men mer som om jeg skulle vært en tilskuer eller på besøk i klassen som satt og så fellesskapet utenfra. Hadde det også veldig tøft på den tiden, og var veldig usikker både på meg selv og andre mennesker rundt meg, og hadde også tøffe ting å bearbeide, og jeg tror begge de tingene spiller inn også.

Vet jeg kunne kontaktet dem i klassen det gjaldt og fortalt dem hvordan jeg har hatt det og hva jeg syntes om dem, men de er folk jeg absolutt ikke har lyst til å ha mer kontakt med, og jeg har ikke særlig lyst å sende melding til dem for å fortelle dem hva jeg føler rundt det de gjorde, for vet ikke hvor godt det ville føltes å få et svar hvor de ikke erkjente at de hadde gjort noe galt, eller ikke ville forklare hvorfor de gjorde som de gjorde. Tror det bare hadde gjort meg enda sintere. Så føles det óg selvfølgelig ganske teit å sende melding om noe sånt syv år etter at det skjedde. Er ikke engang sikker på det er verdt å skrive om her, og om jeg ikke bare kommer til å slette dette innlegget etter en stund.

Så hva gjør du når noen har gjort noe mot deg for syv år siden og du fortsatt er skikkelig sint, og det bare føles teit fordi det er så lenge siden? Hvorfor skriver jeg i det hele tatt om det her. Skulle vært og gått en tur i skogen i lyset fra soloppgangen, kjøpt en is og kost meg. Istedenfor sitter jeg her og gremmes over noe som skjedde for en fjerdedeles liv siden.

Kanskje det er cluet. Når jeg kjenner sinnet over «Hilde» og gjengen hennes, så stikker jeg ut på tur og får meg en fin naturopplevelse, eller sender melding til en god venn og finner på noe gøy, eller distraherer tankene på en annen måte. Så snur jeg «Hilde» og sinnet mot henne til noe positivt. Har på en måte lyst å skrive mer om henne her, men føles jo litt som om jeg ikke har «lov» til det nå som det er gått syv år.

Det er vel også en greie. Å akseptere at det var så ille, og at jeg har lov til å ha det tøft, samtidig som at jeg holder fast på at det vil bli bedre?

Kanskje jeg tenker ekstra mye på det nå fordi en i klassen gikk bort i høst og fordi jeg tilfeldigvis passert en fra klassen på gaten i Bergen for litt siden. Kanskje det vil hjelpe en del å få alt dette «ned på papiret».

Ble en del «kanskjer» i dette innlegget.

Reklamer

Gratulerer med dagen!

Renate norsk flagg

Da har jeg feiret min første 17. mai i Bergen sentrum, og jeg kunne vel ikke hatt en stort bedre dag 🙂 . Sto opp rundt kvart på 10 og stakk bort til togstasjonen for å møte en venn og tidligere gårdskollega jeg ikke har sett på en lang stund, og som hadde farget sidecuten sin som et norsk flagg i anledning dagen 😉 .

Siden vi regnet med at det ville vært vanvittig mange folk i byen, hadde vi planlagt å stikke opp i høyden og følge med på festlighetene derfra, så etter å ha kokt noen pølser og hatt dem i en matthermos, og pakket sekken full av 17. mai-godt, stakk vi oppover bakkene.

Stakk bortom Bryggen og prøvde å få et glimt av toget gjennom alle som sto langs veien før vi dro forbi Fløibanestasjonen og forbi Skansen brannstasjon. Vi hadde egentlig en plan om å dra helt opp til et fint utkikkspunkt jeg vet om, men det ble litt varmt for turfølget å gå fjelltur med bunad, så det endte med at vi satte oss i skyggen ved Fjellveien-stoppet og fråtset pølse med brød og snakket om stort og smått.

Stakk etter hvert nedover igjen en annen vei og beundret utsikten og tok noen selfies før vi stakk ned igjen i byen og kjøpte obligatorisk 17. mai-is by togstasjonen 🙂 .

Vandret litt rundt alene i byen etter at hun var dratt med toget, og kom blant annet over KNM Hitra, et tre-krigsskip fra andre verdenskrig vi fikk gå ombord i, men tok det generelt mest med ro resten av dagen, bortsett fra å lage meg risgrøt til middag i anledning dagen.

Været var fantastisk den 17., selv om det var meldt regn i flere uker, og da gjorde det ingen ting at det også blåste kaldt. Det var sykt mange folk, som forventet på 17. mai med så fint vær, og kan tenke meg at alle turistene som var her denne dagen fikk seg en opplevelse for livet 🙂 !

17. mai-panorama.png

Endte dagen med å dra hjem til Mio katt, som jeg passer over helgen, og hadde litt dårlig samvittighet ovenfor fordi hun måtte feire dagen alene (kjøpte reker til henne idag så hun skulle tilgi meg).

Har alt i alt hatt den beste 17. mai-en på lenge — fint vær, god stemning, og traff endelig igjen en gammel venn 😉 .

 

PS: og seriøst, til dem det gjelder, drit i å sutre om utenlandske flagg i toget (som uansett så å si aldri skjer i virkeligheten), homoflagg i toget (som så å si uansett aldri skjer i virkeligheten), skumle mørkhudede mennesker som ikke vil feire 17. mai, skumle mørkhudede mennesker som feirer 17. mai, og skumle mørkhudede mennesker som feirer 17. mai og får være programledere på NRK. 17. mai er en fantastisk og unik festdag, og én av tingene vi feirer denne dagen er .  Dere som er redde for alle som er annerledes kan kanskje heller markere dette 9. april. Peace 🙂 .

Begynner å bli venn med treteltet mitt

Dro på en litt spontan tur ikveld for å se etter steder i nærområder hvor jeg kan henge opp teltet mitt. På veien innover mot en sti jeg planla å ta opp fjellet tenkte jeg at jeg kunne ta en avstikker inn under et veltet tre i en mosedekket «trollskog» hvor mange døde og døende trær sto tett sammen. Forventet ikke å finne noen lysning der, men jammen var det tre trær som sto rimelig langt fra hverandre, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, og endte opp med å ha teltet hengende i en trollsk lysning med rotvelter, mosekledde stubber, og veltede trær.

Utfordringen med å henge opp treteltet er at du må finne en slags likevekt for teltet mellom trærne ved at du å stramme og slakke stroppene til alle langsidene av teltet er like stramme og ingen av sidene «henger» sånn at du faller ned i en grop når du er inne i teltet. Så du må beregne så best du kan, henge opp teltet, og så ta knutene opp igjen og justere basert på hvilken side som er slakk. Knotete forklaring, men i hvert fall, det er tricky og jeg har egentlig bare opplevd det som frustrerende frem til idag.

Akkurat ikveld var det imidlertid noe som «løsnet», og jeg så bare på det som en utfordring, på en god måte. Tror det er fordi jeg endelig begynner å få skikkelig taket på «slipsknuten» du må bruke når du knyter stroppene til teltet, så nå kan jeg fokusere på å faktisk henge opp teltet riktig, og ikke bruke opptil et minutt eller mer på hver knute 😛 .

Er glad jeg kom meg av gårde på tur selv om dagen egentlig var litt meningsløs og kjip. Glad det er sommer og varmt og jeg gikk med shorts og t-skjorte for første gang i år. Glad jeg begynner å få teken på treteltet. Glad for at jeg har spist is i det fine været idag.

Jeg er også glad for at jeg fikk en stund i et telt i en koselig trollskog, og at jeg har et nytt sted å henge opp teltet.

Anbefaling: Too Good to Go

Hater å skrive innlegg som er rene reklameinnlegg, men må bare anbefale denne appen, spesielt til de som måtte ha litt trang økonomi. Dette er et unntak, kommer ikke til å skrive så mange sånne innlegg i fremtiden #notsponsored 😛

Så jeg har hørt om en app som heter Too Good to Go, som lar kafeer, butikker, og andre som selger eller serverer mat avertere for mat de ikke får solgt i løpet av dagen, som folk så kan hente til redusert pris innen et visst tidsrom.

Har hatt lyst å teste ut appen en stund, men den berømte mobilen min har vært veldig teit på å laste ned apper, men fikk til å laste den ned forleden og bestemte meg for å bestille en «forundringspose» fra Baker Brun i Olav Kyrres gate.

Grunnen til at de selger «forundringsposer» er at de lyser ut porsjoner tidlig på døgnet, og så er meningen at folk reserverer poser med mat i løpet av dagen frem til hentetid. Det er derfor litt vanskelig for spisestedene eller forbruker å vite nøyaktig hvor mye mat de vil ha å gi ut, eller nøyaktig hva slags matvarer de vil sitte igjen med.

Bestilte en pose, betale 39 kroner med kort via appen, og fikk en kvittering på mobilen jeg fremviste på kafeen. Fikk en pose med to baguetter, en scone, og tre boller. Tror alt dette må koste kanskje oppunder 200 kroner i virkeligheten.

Har lest litt om appen, og hørt at det varierer hva du får fra sted til sted, og selvfølgelig også fra dag til dag, men vil tro det jevner seg ut over flere kjøp, og er uansett storfornøyd med det jeg fikk idag. Baksten var ikke tørr eller hard engang, men føltes fersk, tror den var bakt samme dag.

Det første minuset med TGtG med den er at du hos flere utsalg har et veldig kort tidsvindu til å hente maten du har bestilt, hos Baker Brun var det bare 10 minutter fra 18:00, så tror det er en fordel å være ute i god tid. Troppet opp rundt seks og så at tre-fire andre ivrige sjeler allerede var på vei ut døra med hver sin pose. Mange utsalgssteder har også, naturlig nok, hentetider som er veldig sent på kveld, noen så sent som klokka 22 eller enda senere.

Et annet problem er at selv med alle utsalgsstedene i Bergen, blir mange steder utsolgt allerede på formiddagen, så du må være litt «på hugget» for å sikre deg mat fra yndlingsstedet ditt.

Liker dog utvalget av steder, i hvert fall her i storbyen, ser jeg kan bestille mat hos alt fra kiosker og butikker til hotellbuffeter og spisesteder.

Føler personlig at dette er en «win-win situation» for alle involverte, hvor spisesteder tjener ekstra penger og slipper å kaste mat, mens folk som ikke har råd til å spise så ofte på kafé og restaurant kan sikre oss noen billige godbiter i ny og ne. Så at flere av de som var på Baker Brun den dagen var i studentalder.

Gjesteinnlegg fra Molnar fjordhest

Gorm bursdagstur (3)

Hei bloggen, Nes Molnar her, har fått låne dataen til Øyvind så jeg kan skrive til dere!

Hadde bursdag fredag, og menneskene husket dagen min og bestemte seg for å feire meg! Øyvind lot oss snuse på bursdagskaken da han gikk forbi innheningen, og du kan tro den luktet godt! Jeg var selvfølgelig ivrigst etter å få smake, for jeg skjønte jo at den var til meg! Gledet meg stort til feiringen av dagen min, og jeg ble til og med feiret en dag på forskudd! Vårtinn dølahest og ponnitrollene var GRØNNE av misunnelige 😀 !

Men menneskene var dessverre skikkelig vimsete og håpløse, selv om jeg hadde bursdag! Først brukte de en eeeevighet på å børste og dille med meg, enda så gira jeg var for tur! De tok ikke hintet samme hvor mye jeg la på ørene og skrapte i bakken med hoven! De la ut om gjørme og røyting og om hvor deilig det ville bli for meg å få av vinterpelsen, men milde himmel, sånt kan man da gjøre ETTERPÅ!

Og da jeg omsider kom på tur var jeg ikke kommet lenger enn til enden av parkeringsplassen før det ble skummelt å være fjordhest! Som skrevet tidligere på bloggen oppfatter jeg fare fortere enn de trege menneskene, og idag var jeg helt sikker på at det ikke var trygt å gå på tur. Det løp fuglehunder løs nær der vi gikk, og det var noen mennesker som kalles «russ» på parkeringsplassen på den andre siden av jordet, og i hvert fall bestemte jeg meg for å beingalloppere tilbake mot innhengningen. Tok et lite hopp og snudde meg fort for at mennesket skulle dette av, men han hang irriterende nok på og drev og begynte å mase om at jeg skulle tilbake til parkeringsplassen. Han sa dog at han kjente det godt i lårene fordi han måtte klemme til så hardt da jeg plutselig bykset til og la på sprang. Til pass for ham 😀 !

(Og det var ikke bare noe jeg innbilte meg heller, som menneskene er frekke nok til å pleie å påstå når jeg redder dem fra ymse farer, for Blues lyngshest gikk også på naturstien og han var også skvetten og redd den dagen, så DET såh!)

Ble i hvert fall ikke noe trening med trav og gallopp på meg, bortsett fra at mennesket insisterte på å få meg til å gå rundt Kyrreparken hvor sauene og lammene bor, og sa noe om «eksponering», «miljøtrening» og å «måtte møte frykten sin». Men jeg mener jeg ikke fikk noe ut av runden bortsett fra å bli bjeffet på av en teit liten hund!

Men kort tur betød jo i det minste kortere tid til KAKE! Bortsett fra at igjen skulle menneskene være håpløse! ENDELIG kom det ene mennesket med kaken, men da skulle plutselig det andre mennesket «sende melding» med «mobilen» sin, hva nå det er for noe, når hun skulle filme at jeg fikk kake! Jeg fikk ikke engang kake da jeg ba pent ved å bukke med hodet, enda jeg bukket KJEMPEDYPT, nesten så mulen tok nedi bakken! På nytt måtte jeg legge med ørene og krafse i bakken med hoven av ren FRUSTRASJON!

Molnarhull
Når jeg har gravd et SÅ stort hull, DA er menneskene håpløse, da!

Fikk endelig kake, da, og du kan tro den var god! Menneskene hadde laget en egen HESTEKAKE med masse godt vi hester elsker! Skulle ønske jeg hadde bursdag HVER DAG!

Det gjorde meg ikke engang noe å måtte dele den med de tobeinte og de andre hestene i flokken, for har jo skjønt at det er sånn det er når man har bursdag. Og det betyr jo bare at jeg får kake når de andre har bursdag om ikke lenge 😉 ! Jeg gleder meg sånn!

Hestekake 1

Vurderer å forlate Facebook

For en stund tilbake sletta jeg Instagram. Angrer litt på det og kommer nok til å legge det inn igjen, men det er bare fordi Instagram har et fantastisk bilderedigeringsverktøy og det alene er verdt nedlastingen. Ikke fordi jeg savner å legge ut bilder, eller bruke evigheter på å scrolle gjennom alt som ble lagt ut der.

Jeg elsket Instagram i sin tid. Er jo glad i å ta bilder, så det var utrolig kjekt å legge dem ut på Insta og få likes og kommentarer på omtrent hvert eneste ett, og det var alltid en utrolig god følelse å åpne men jeg mistet bare gradvis lysten til å legge ut ting der, og selv når jeg la ut ting og fikk likes fikk jeg mindre og mindre glede ut av det.

Pluss det faktum at Facebook tok over Instagram til slutt, noe som gir meg en sterk uvilje til å delta der fordi jeg ikke føler for å gi Facebook enda mer informasjon om meg selv som de kan analysere og selge. Pluss at både Instagram og Facebook som kjent er programmert for å manipulere deg til å sjekke dem ofte, bli der så lenge som mulig, og dele så mye som mulig om deg selv.

Hovedgrunnen til at jeg personlig sikkert kommer til å slette Face snart er at det eneste argumentet jeg har mot å gjøre det er at det er så lett å kommunisere med vennene mine over Messenger, spesielt i gruppesamtaler — men jeg har jo SMS. Jeg kan ringe folk. Kommer jo ikke akkurat til å miste hele vennekretsen min om jeg forlater Face.

Husker for bare et tiår eller to tilbake, da alle var på forumtjenester rundt omkring. Forum som ikke manipulerte deg til å bli der så lenge som mulig, som ikke brukte algoritmer til å lære masse om deg som du kanskje ikke visste selv engang, og som ikke solgte informasjon om deg til andre selskaper. Vi var ikke samlet på ett sted som vi er på Facebook, men hvorfor skulle vi trenge å være det? Én av tingene jeg misliker med Face er jo faktisk at alt du legger ut kan havne på feeden til andre brukere, så med mindre du er i lukkede grupper har du liksom ikke noe privatliv, og alt du legger ut blir jo lagt ut med det fulle navnet ditt.

Håper egentlig at Face og andre tjenester som dem dør en snarlig død og vi går over til tjenester som ikke utnytter oss. Vet det er vel mye å håpe på, men det ville gjort verden til et bedre sted.

Er vel viktig å huske på at smarttelefoner og sosiale medier er ny teknologi, som vi kanskje ikke er så vant til enda, og vi blir vel gjerne flinkere til å legge dem fra oss med tiden, og mer kritiske til hvilke tjenester vi hiver oss på, og at vi driver mer mot «snillere» tjenester som ikke utnytter oss.

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

 

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Du bør egentlig spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.