Forakten for de uføre, del 3

Når enkelte tenker på dem som ikke er i jobb eller skole og får uføretrygd, får de gjerne et bilde i hodet av en person, gjerne ung, som har helg hele uka, ingen forpliktelser, og frihet til å gjøre akkurat hva hen vil. Jeg tror de sammenligner det med pensjonistene som kan stå opp når de vil, stikke ned på kjøpesenteret og kjøpe kaffe og vaffel og snakke med venner, og realisere prosjektene og drømmene de ikke fikk tid til mens de var yrkesaktive. Jeg skjønner at det må være en forlokkende tanke når du selv må ut i regnet klokka seks om morgenen.

Eller kanskje det er lett for noen å bli misunnelig på de som ikke jobber selv når de vet de er syke eller har skader, på samme måte som når barn blir misunnelig på en syk bror eller søster som får være hjemme fra skolen, får cola og sykepresang, og blir dullet masse med av mamma og pappa, selv om de vet at hen har feber eller omgangssyke og sikkert hadde foretrukket å være frisk.

Helg hele uka

For i likhet med lillesøster med omgangssyke, eller for den saks skyld alle som ble permittert da samfunnet måtte stenge, har de aller færreste som får uføretrygd valgt livssituasjonen sin selv, i og med at det er rimelig få som bestemmer seg for å få en hjertesykdom, psykisk lidelse, eller yrkesskade.

Hvis du er heldig nok til å være frisk nok til å ende opp som delvis ufør, er sjansene høyere for at du beholder nettverket ditt, pluss at du fremdeles har mestringsfølelsen fra å være i skole eller jobb, men mange av dem som får 100% uføretrygd ender opp med få, om noen venner å være med regelmessig, og også en stor grad av kjedsomhet og meningsløshet. Noe som gjerne igjen fører til at de blir enda dårligere, fordi vi mennesker trenger å være i aktivitet og å føle tilhørighet og mestringsfølelse.

Serikkesykut venn-diagram

Uføretrygd innebærer at inntekten din blir redusert til en tredjedel, om du var og hadde en inntekt til å begynne med. Det innebærer også at Nav ikke kan gjøre mer for deg, i hvert fall ikke der og da. Mens du er i tiltak og de har en plan for deg mens du får arbeidsavklaringspenger, kan uføretrygd oppfattes som «veis ende». På samme måte som folk flest i Norge kvier seg og utsetter i det lengste å gå til Nav, opplever mange som får innvilget uføretrygd en sorgreaksjon og følelse av skam og mislykkethet. Selvfølgelig kan uføretrygd like mye gi deg frihet til å fokusere på behandling, eller bare å hvile og la kroppen bli bedre så du til slutt kan jobbe igjen. Men selv da kan det oppleves som et nederlag.

Mange jobber så hardt for å mestre skolen eller arbeidslivet som «alle andre» at de bruker opp kreftene sine og kræsjer, gjerne gjentatte ganger, og gjerne blir sykere og sykere for hver gang. Jeg kjenner flere, både gjennom blogger og i virkeligheten, som har gjort denne feilen, og jeg har strengt tatt også vært der selv.

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

–Lise Hetland, fra tekstamlingen «Med blodsmak i munnen»

Det hjelper heller ikke at langt fra alle arbeidsgivere er villige til å tilrettelegge for arbeidstakere som ikke er «A4», spesielt ikke når funksjonsfriske mennesker som ikke trenger tilrettelegging står i kø for de samme jobbene, eller at en del av de praksisplassene som finnes for oss som prøver å komme oss ut i arbeidslivet er ren utnyttelse, som med glede lar en ekstra person eller to trå til i julestria eller verste turistsesongen i bytte mot tilskudd fra Nav, for så plutselig å fortelle dem at «æh, nei, dessverre, vi kan visst ikke ta inn noen fast nå» når de ikke har bruk for dem mer.

Jeg er sikker på at mange som idag sitter på uføretrygd hadde vært ute i hvert fall i deltidsjobb, eller klart å ta en høyere stillingsprosent, hvis bare flere arbeidsgiverne hadde vært villige til å ansette og støtte dem som ikke passer perfekt inn i A4-boksen.

Konklusjon

På tross av at folk flest kvier seg til å gå til Nav, at Nav selv sier at svært få av de som oppsøker dem er «navere» som ikke gidder å jobbe, og at det må en lang og tøff prosess til for å «bli ufør» i Norge, er det fremdeles en inngrodd oppfatning av at velferdsstaten er truet av en horde trygdebeist som ikke gidder gjøre en innsats for samfunnet, og at selv de som er syke på ordentlig skal piske seg selv ut i jobb.

Det har tatt tid for alle disse fordommene og feiloppfatningene å utvikle seg, og det vil ta tid å bli kvitt dem igjen. Jeg vet ikke hva som er best medisin, men folkeopplysning er nok et veldig viktig første steg. Les deg opp, hør på de som faktisk sliter med skadene og sykdommene det er snakk om, si fra til politikere og andre som maler et skrekkbilde av late uføre som ikke gidder jobbe.

Og jo, kanskje jeg har et slags råd. Hjelp andre til å se på «de uføre» som individer, ikke som en dehumanisert masse, og minn dem på at antall uføre i de fleste aldersgrupper går jevnt nedover, og at det gjerne er konkrete grunner i samfunnet til at flere unge ender opp på uføretrygd.

Når folk tenker på «innlagte på sykehus», tenker de beinbrudd, kreft, diabetes, lupus og hjerteproblemer, i alle aldre, etnisiteter og samfunnsklasser. Jeg håper at når folk tenker på «mottakere av uføretrygd» i fremtiden, vil de tenke på veldig forskjellige mennesker, med vidt forskjellige behov, utfordringer og fremtidsutsikter. Og, som Ragnhild Holmås sier, kommer folk forhåpentligvis til å glade på en mor med ME sine vegne når de ser henne i akebakken med ungene en lørdag, istedenfor å erge seg over at hun ikke er i jobb.

Jeg runder av med et sitat fra dette leserinnlegget fra kloke Sandra Gundersen, som jeg har fulgt bloggen og Instagrammen til i lang tid:

Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt.

Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått.

Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.

Stå på.

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..