Hvorfor jeg ikke har skrevet mer om Life is Strange 2

Dette ble et ganske langt innlegg, men du får se på det som alle innleggene jeg kunne skrevet om Life is Strange 2 i ett 😛 .

For lenge siden forelsket jeg meg i et spill som het Life is Strange. Jeg endte opp med å like så mye med denne spillserien, og har skrevet en hel del blogginnlegg både om det første spillet og oppfølgeren Before the Storm. Spillene tok opp et bredt spekter av tema, og ga både meg og andre tøffe dilemma og masse å diskutere, reflektere over og lage teorier om.

En stund senere kom oppfølgeren Life is Strange 2, som skulle være et spill om en niåring og 17-åring som rømmer hjemmefra og må overleve på gaten etter å ha mistet faren sin. Spillet skulle være inspirert av amerikanske klassikere som Huckleberry Finn og Of Mice and Men. Å utforske tematikken rundt unge amerikanske «runaways» virket som et utrolig godt utgangspunkt for et spill som Life is Strange, så jeg hadde forhåpninger til Life is Strange 2 selv om det opprinnelige spillet hadde sine feil.

Roads (2)

Når jeg endte opp med å ikke skrive noe særlig om Life is Strange 2, er det dels fordi jeg ikke har en så veldig god datamaskin, så jeg følte skjermbildene jeg tok ikke var gode nok til å brukes i bloggen, men det er vel egentlig en unnskyldning.

Problemet er at jeg endte opp med å bli ganske skuffet over hele Life is Strange 2. Det er en del grunner til at jeg ikke likte spillet så godt, men det koker egentlig ned til to hovedgrunner, som jeg har lyst til å skrive litt om. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen i spillet.

 

1. spillet virker ikke som det kan så mye om hvordan det faktisk er å rømme hjemmefra.

Det finnes ikke så mange spill som Life is Strange der ute, men spillet har et søsterspill som heter Night in the Woods, som også handler om en tenåring med problemer i en liten amerikansk bygd hvor det skjer mystiske og kanskje overnaturlige ting.

Night in the Woods er et vakkert, sårt og nostalgisk spill som høstet veldig god kritikk dels fordi utviklerne hadde laget et spill om tema de helt tydelig hadde erfaringer og kunnskap om. Hovedpersonen Mae har sluttet på høyskolen og vil ikke si hvorfor, og hjembygden hennes er truet av fraflytting. De voksne innbyggerne mister jobbene sine, butikkene og spisestedene legges ned ett etter ett, kjøpesenteret er øde, og ungdommene i bygda drømmer bare om å «dø hvor som helst, bare ikke her». De andre hovedpersonene har også sine problemer, som jeg ikke vil røpe her, men som også skildres veldig ektefølt.

Fra begynnelse til slutt er alt fra psykiske problemer, ungdomsdrømmer, og den vriene overgangen fra barndommen til voksenlivet, til fattigdom, økonomisk usikkerhet og bygdepolitikk veldig realistisk fremstilt, og resultatet er at Night in the Woods på samme tid kan være både sårt og vondt, men også et vakkert spill du kan drømme deg bort i.

Life is Strange, på den andre siden, var plaget av at det ble veldig tydelig at det var skrevet av franskmenn i 30-årene som ikke ante hvordan tenåringer i Oregon i 2015 snakket eller oppførte seg, eller engang hvilke populærkulturting de var interessert i. En ting som forresten slår meg, og som jeg er litt flau over, er hvordan jeg skrev i anmeldelsen min at de hadde truffet amerikansk ungdomskultur så godt. Kanskje er det fordi jeg gikk på skole i USA i 2001-2004, og jeg dermed var som utviklerne, en mann i 20-30-årene som ikke hadde fulgt med på amerikansk ungdomskultur hadde utviklet seg?

I hvert fall. Da Life is Strange 2 kom ut, var håpet mitt om at det skulle være som Night in the Woods, altså at det skulle gi meg innsikt og få meg til å tenke. Dessverre skildrer første episode livet som hjemløs ganske overfladisk — hovedpersonene må slå leir i skogen, de blir kalde, de har begrenset med penger, mobilen går tom for strøm så Sean ikke får ringt bestevennen sin, de kjeder seg, og de møter fordommer fra flere av de voksne rundt seg, spesielt fordi de er minoriteter.

Det blir dessverre aldri så veldig mye dypere enn det, og jeg får følelsen av at en 10-åring som har «rømt hjemmefra» ved å gjemme seg i garasjen eller rusle rundt i nabolaget en halvtime kunne fortalt meg omtrent like mye om livet på gaten som Life is Strange 2. «Eh, du har ikke noe seng å sove i, du går tom for penger, du får ikke vasket klærne dine, og hvis det er kaldt ute blir du kald».

Da jeg var innom Life is Strange 2-wikien for å slå opp navnene til et par av karakterene, kunne den fortelle at utviklerne reiste rundt i Nordvest-USA hvor de tok bilder av naturen, sov ute i telt, og prøvde å komme i kontakt med forskjellige mennesker «på kanten av samfunnet», men jeg lurer på om de brukte så mye tid på å snakke med, eller lese om, ungdommer som hadde rømt hjemmefra og levde som «runaways» på gaten. Hvis de har det, merket jeg ikke mye til det da jeg spilte spillet. En ting jeg spesielt hadde likt hadde vært hvis Sean og Daniel kom i kontakt med andre «runaways» på samme alder som dem selv.

Roads7

Andre problemstillinger, som burde budt på store problemer for hovedpersonene, blir omtrent ignorert. Sean og Daniel får uten problemer hoppet på en turbuss som tar dem et godt stykke sørover, selv om de er etterlyst med navn og bilde over hele delstaten og det ifølge dem selv omtrent ikke er andre meksikanerne i Oregon, og selv om de går i akkurat de samme klærne som de hadde på seg da de rømte hjemmefra. Premisset med at de er hjemløse og etterlyst av politiet blir mer og mer et bakteppe, mens spillet begynner å fokusere på superkreftene til Daniel og forholdet deres til moren som forsvant for mange år tilbake, og situasjoner det hadde vært veldig spennende å få oppleve, som da brødrene snek seg rundt i en liten bygd i nattemørket på jakt etter mat, får du bare lese om i dagboknotatene til Sean.

Jeg tror det er litt derfor spillet føles så overfladisk — det er så lite av Life is Strange 2 som ender opp med å faktisk være et spill om to unge som har rømt hjemmefra.

 

2. spillet virker ikke som det klarer å bestemme seg for hva slags spill det egentlig vil være.

Life is Strange 2 solgte seg selv som et spill om to amerikanske ungdommer, eller okei, én ungdom og ett barn, på rømmen i Oregon, og reisen deres gjennom USA til Puerto Lobos, en bygd i Mexico. Som spiller forventer du gjerne en Huckleberry Finn-historie hvor Sean og Daniel konstant er på farten og historien handler om alle stedene de besøker og alt de opplever på hvert sted, og første episode virker som den gjør det den kan for å gi oss dette inntrykket: i journalen til Sean er det et stort kart som begynner i hjembygden og ender ved den meksikanske grensen, de snakker konstant om hvordan de skal ta seg til Puerto Lobos, og det er en veldig fin scene hvor de sitter bøyd over et kartet og prøver å resonnere seg frem til hvor de er havnet hen.

Du har også en veldig fin sekvens hvor de handler på en bensinstasjon som selger alt fra mat og snop til telt og campingutstyr, og du må prioritere beinhardt med de få pengene du har, samtidig som spillet utfordrer deg ved å gi deg muligheten til å prøve å naske matvarer eller til og med stjele campingutstyr. Bonuspoeng til spillet for at du lærer lillebroren din at at det er greit å stjele hvis du tar noe uten å betale for deg, og at dette påvirker handlingene hans senere i spillet.

Første episode, Roads, legger dermed et veldig spennende utgangspunkt: du spiller som en 17-åring på rømmen fra politiet, du har en niåring å beskytte og oppdra, og du har ikke ett, men to mål – å finne moren din og nå Puerto Lobos – som kan fungere som røde tråder og drive reisen og handlingen fremover. Underveis kan du finne souvenirer og henge dem på ryggsekken din, og flere steder kan du til og med ta frem journalen din og tegne omgivelsene rundt deg.

Etter første episode virker det dessverre som om utgiverne har gitt opp og bestemt seg for at Life is Strange 2 ikke skal handle om livet som runaways likevel, for hele andre episode finner sted hos guttenes besteforeldre, hvor Sean og Daniel blir kjent med  Charles, som er alkoholisert og ikke klarer å være en god far for sønnen Chris, som takler problemene hjemme ved å drømme seg bort i en fantasiverden, og som Daniel får til å tro at han har superkrefter på ordentlig. Nabokjerringa Claire er bekymret for dem og vurderer å kontakte barnevernet, men lojale Chris prøver så godt han kan å skjule problemene hjemme.

Hovedutfordringen til Sean og Daniel i denne episoden er at bestemor er streng, men du inviteres også til å la den 17 år gamle gutten du spiller som fungere som en slags sosialarbeider for Charles og Chris. Dette er ting som hadde passet halvveis godt som mindre historie-elementer i det opprinnelige Life is Strange, men som blir utrolig malplassert når de får ta opp en hel episode av en spillserie som egentlig skal fortelle historien om to unge som har rømt hjemmefra og er etterlyst av politiet.

Life is Strange 2 (9)

Det er også veldig problematisk at du forventes å la 17 år gamle Sean prøve å fikse så alvorlig og dype problemer som alkoholisme og omsorgssvikt, som sikkert har utviklet seg over mange år, ved å stille Charles de riktige spørsmålene og si de riktige tingene i løpet av noen få dager for å få ham til å skjønne at han trenger hjelp, mens nabokjerringa som har skjønt at Charles og Chris har problemer og prøver å hjelpe nærmest fremstilles som en trussel. Dette sender også et veldig feil signal til alle barna og ungdommene som selv lever med problemer i hjemmet, eller har venner som er i denne situasjonen, og som allerede i mange tilfeller instinktivt føler at det er deres ansvar å skjule eller «fikse» problemene, heller enn å søke hjelp hos voksne de har tillit til.

Innfallsvinkelen til spillet hadde fungert veldig godt hvis nabokjerringa eller noen andre på slutten av spillet hadde gitt Sean en forsikring om at det ikke var hans ansvar eller oppgave å hjelpe Chris og Charles, og at hun, besteforeldrene og barnevernet skulle ta over og være der for Chris og Charles, men spillet gir deg ikke noen sånn slutt. På slutten av episoden må guttene flykte, og for å strø salt i såret kan spillet la episoden ende med at Chris blir påkjørt av en bil fordi han tror han har superkrefter.

Omtrent hele fjerde episode, unnskyld at jeg røper handlingen, går med på å fortelle at Daniel plutselig har endt opp i et bedehusmiljø hvor han trives såpass godt at Sean må bryte seg inn i huset til ekteparet som driver bedehuset for å finne beviser på at de er hyklerske og manipulerende mennesker (for selvfølgelig er de det) så han får overbevist Daniel om å bli med ham. Før han kommer så langt kommer imidlertid moren gående ut av ingensteds så hun får fortalt ham hvorfor hun forvant. I hvert fall overbeviser Sean Daniel om å bli med ham, mens han blir banket opp av presten, mens kirken de står i tar fyr, og enden på visa blir en slags klein gjenforening mellom mor og barn høyt oppe på en klippe så de har utsikt til bedehuset som brenner ned til grunnen. Du føler heller ikke at noe står på spill under scenen, for du vet Daniel til slutt kommer til å bli med deg uansett, så han får vært med i neste episode.

Historien gir for så vidt et fint, lite innblikk i hvordan sekter opererer, og hvordan de mer manipulerende religiøse miljøene går etter sårbare barn og unge, og ja, jeg liker at spillet utforsker hvordan en gutt med superkrefter kan forstås som et mirakel, men handlingen jeg oppsummerte i ett avsnitt tar en hel flere timer lang episode å fortelle, og… hva var det dette spillet egentlig handlet om igjen?

Tredje episode er mer tematisk riktig og etter min mening den beste i serien, og du kunne sikkert bygd et helt spill rundt denne settingen og disse karakterene. Her har guttene fått innpass hos en gjeng hippier som bor i skogen og livnærer seg som sesongarbeidere på hasjplantasje (spillet bruker heldigvis en del tid på å problematisere at Daniel får jobb på en hasjplantasje i en alder av ni 😉 ). Sean får en variert og godt skrevet gjeng med karakterer på (nesten) sin egen alder å forholde seg til og får dermed endelig vært seg selv litt, og selv om jeg verken har jobbet på hasjplantasje eller bodd med hippier i skogen føles settingen mye mer ekte enn noe spillet har taklet før.

Det eneste problematiske med episoden er at 17 år gamle Sean ender opp i et romantisk/seksuelt forhold med en dame som ser ut som hun er 5-10 år eldre enn ham, uten at verken spillet eller noen av karakterene i spillet virker som de ser på dette som noe problem.

Episode fem husker jeg helt ærlig ikke så mye av, noe som er rart i og med at det er den siste jeg spilte. Det meste av episoden går med til den litt rare klimatiske avslutningen rundt flukten til Mexico, men du får overnatte i Grand Canyon og få et innblikk i livet til en liten gjeng alternative som bor i bobiler langt ute i ørkenen, og prøver å være mest mulig selvforsynt, og det er jo kjekt.

Life is Strange 2 (14)

Life is Strange 2 gjør mye riktig. Ideen med en superhelthistorie hvor du spiller som «sidekicket» til superhelten er utrolig lur, og styrkeforholdet mellom Sean, som er den nesten voksne, og Daniel, som har superkreftene, er utrolig interessant å utforske. Spillet lar deg «oppdra» Daniel, og hvordan han utvikler seg som karakter, og i hvor stor grad han lyer deg, har veldig mye å gjør med både hva du forteller ham, og hva du selv gjør. Spillet gir deg også et innblikk i alt fra hippiemiljøer og hasjplantasjer til religiøse sekter og rasistiske Trump-supportere som har påtatt seg å hjelpe til med å vokte grensemuren. Det er også veldig interessant hvordan de ulike karakterene du møter tolker superkreftene til Daniel, og hvordan Daniel selv sliter veldig med å forstå når og hvordan det er riktig å bruke dem.

Når spillet tør å handle om runaway-problematikken, og ikke bedehus og strenge bestemødre, gjør det som regel en knalljobb, og det er også sterkt å spille som en minoritetsungdom og møte rasistiske mennesker som behandler deg som dritt samme hvordan du ter deg ovenfor dem. Jeg sier ikke at det er et dårlig spill eller at det ikke fortjener å spilles, og det har også fått veldige gode kritikker. Det er bare synd at det sporer av såpass mye som det gjør, og ikke går mer i dybden på runaway-problematikken det egentlig skulle takle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..