Natt på Instagram

Jeg gikk inn på NRK sin sak om det lukkede Instagram-nettverket for en tid tilbake. Jeg leste innledningen og bladde ned til bildene av de 15 jentene i nettverket som hadde tatt livet av seg. Så kvapp jeg. Ett av bildene var av en jente jeg hadde gått folkehøyskolen med, som tok sitt eget liv for bare to år siden. Sprudlende, strikkegale cheerleader-Merete som alltid oppmuntret og viste omsorg ovenfor dem rundt henne samme hvor tøft hun hadde det selv, som ville bli linedanser eller barnevernspedagog «når hun ble stor», som modig delte av livet sitt i media og i blogger, som strikket mange luer til kreftsyke barn på sykehus.

Og som dessverre hadde det utrolig tøft, og slet med å holde ut med indre demoner.

Jeg ble ikke sjokkert eller overrasket over noe annet av innholdet i NRK-saken. Jeg visste at nettverkene fantes, jeg hadde sett hva slags bilder som lå på Instagram med egne øyne, og jeg visste at en del av innholdet kunne være veldig destruktivt. Skulle jeg bli sjokkert over noe, måtte det blitt hvor mange fagfolk som ikke ante at disse miljøene på nett fantes.

Jeg husker da jeg var innom «miljø» som dette selv, da jeg slet som verst mens jeg var student i Sogndal. Jeg trykket liker på en del svart-hvitt-bilder med tekster eller beskrivelser jeg kjente meg igjen i, dels fordi jeg visste at andre brukere kunne se hvilke bilder jeg likte, og at jeg kunne bruke det for å kommunisere at jeg hadde det veldig tøft. Emneknagger gjør dem utrolig lette å finne. Med enkle søk får du alt fra bilder av arr og blod og tøffe historier om alt fra spiseforstyrrelser og oppkast til traumer og overgrep. Gruppene kan føre til mye godt — anonymiteten på nett kan hjelpe barn og unge å åpne seg for første gang om tøffe ting som har skjedd, de kan finne andre som har det som dem, og de kan utveksle erfaringer og oppmuntre hverandre. Så er det det at de som følger deg på Instagram ser hvilke bilder du liker, og jeg ville vel… jeg vet ikke, kommunisere at jeg hadde det tøft så folk skulle tenke på meg. Det er vel det folk kaller å «ville ha oppmerksomhet» når unge viser at de har det tøft på nett eller med selvskading.

Instagram er et ganske nytt fenomen, men jeg vet at ungdom har brukt nettet til terpai i flere tiår. Da jeg var innlagt mens vi bodde i USA rett etter tusenårsskiftet var det en jente i gruppen min som skrev på en side som het DeadJournal, et slags mørkere motsvar til en slags bloggportal som fantes da som het LiveJournal. Jeg skjønner utrolig godt at man søker til disse nettsidene og miljøene.

Dessverre kan gruppemedlemmene også påvirke hverandre veldig negativt. Har du det tøft, føles det godt når andre viser omsorg, så du blir indirekte oppmuntret til å legge ut dystert innhold så folk er der for deg. At du får omsorg er jo i og for seg positivt, men ulikt i støttegrupper i virkeligheten der en fagperson leder gruppen og passer på at fokuset er på bedring og positivitet, blir gruppene på nett lett en slags konkurranse der en må legge ut det tøffeste, tristeste, mest sjokkerende innholdet for å respons fra de andre. Begynner du å få det bedre, får du færre liker-klikk og kommentarer. Legger du ut bilder av blodige sår, får du gjerne støttende respons fra mange i gruppa, selv om de heller burde bedt deg slutte fordi selvskading er veldig smittsomt. Noen grupper har til og med ifølge NRK en slags streng taushetsplikt alle medlemmene må følge, som gjør at du ikke har lov til å fortelle noen om det som skjer i gruppa, om du så er bekymret for at noen skal skade seg eller ta sitt eget liv.

Gruppene er selvfølgelig et symptom vel så mye som de er selve problemet. De er en måte å håndtere et problem på, fra personer som kanskje får utilstrekkelig hjelp, eller ikke har mange nok i virkeligheten å henvende seg til. De er et redskap, på samme måte som alkohol, narkotiske stoffer eller selvskading. Vi trenger at fagfolk er klar over at ungdom bruker Instagram og andre sosiale medier på denne måten, og har gjort det i flere tiår, og at vi ikke kan hindre dem i å samles på denne måten, mer enn vi kan hindre at det skjer selvskading eller at noen utvikler spiseforstyrrelser. Ungdom vil alltid møtes på nett, enten det skjer på Instagram, lukkede Facebook-grupper, eller nye apper voksne ikke engang er klar over at eksisterer.

Jeg tror den beste løsningen er flere tilbud på nett som kan erstatte for eksempel mørke Instagram-grupper for i hvert fall noen av dem som sliter. Informer ungdom om ung.no og tilsvarende sider, og opprett nye tilbud om det er et behov. På samme måte som en ungdomsklubb er et trygt sted for unge å «henge» på fritiden, kan nettsider med trygge voksne erstatte mer skadelige nettsteder og nettverk.

Så er det også det faktum at siden nettsamfunn som dette er et symptom og et redskap, trenger vi så gode tilbud som mulig til unge som sliter. Noe som er bekymringsverdig nå i disse tider når tilbud til de svake og psyke i samfunnet absolutt skal nedskjæres.

 


Hvis du eller noen du er glad i trenger hjelp

Nødsituasjon: 113
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Flere hjelpetelefoner og nettsteder

Velg å leve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..