Gråt, elskede skog

Oppdatert 10. september med et par flere før-og-etter-bilder side om side.

Munkebotn bålkos

Har vært i Munkebotn igjen med en god venn for første gang etter at demningen brast.
Munkebotn har jo vært et yndet leir- og tursted for meg og vennene jeg går tur med, så det var vemodig å følge med på nettavisene etter at demningen brast, spesielt da jeg fikk melding fra en venn som bor i nærheten om at flodbølgen hadde gått rett gjennom leirstedet hvor gjengen hadde tilbrakt flere fine kvelder og netter.

Regnet med at selve leirstedet vårt var intakt, i og med at det lå relativt høyt over vann, men fant fort ut at Never, den lille bjørkehytten som lå ved bekken, hadde blitt tatt av flommen. Har hatt lyst til å dra opp dit for å se på skadene, men har dels ikke orket fordi det som skjedde er så trist, og dels vært usikker på hvilke veier som egentlig var åpne.

Torsdag bestemte jeg meg endelig for å å ta turen opp, og jeg sendte melding til en i gjengen, som bestemte seg for å bli med.

På veien opp var det tydelig hvor bølgen hadde gått. Veien hadde blitt røsket opp og asfalten feid ned en skrent. Vannet hadde heldigvis for det meste fulgt en elv mot Eidsvåg, og det begrenset sikkert skader på både vegetasjon og bygninger, men likevel var det selvfølgelig skader på trær oppover mot Munkebotn-vannet, og dt kommer nok til å ta en stund før naturen «tar tilbake» breddene av elven, for der var all vegetasjon skylt bort på begge sider, og det var lagt igjen masse grus og småstein.

Den lille broen vi noen ganger har brukt for å komme oss opp fjellet hadde tålt vannmassene, men blitt sperret av, sikkert fordi den hadde fått seg en trøkk, og Munkebotn-vannet var helt brunt av jord.

På vei til leirplassen vår møtte vi på følgende sørgerlige syn. Never ligger og dupper på andre siden av vannet fra der den ble «røsket opp med rota».

Vi måtte også forsere en stri liten elv som ikke hadde vært der før, eller, i hvert fall ikke som mer enn en liten bekk. Det var tydelig at det fremdeles var mye vann på avveie, sikkert fordi flodbølgen hadde lagd nye elve- og bekkeleier. På vei tilbake, da vi gikk på veien, så vi også vann fosse opp av et avløp fra et oversvømt rør under bakken.

Leirplassen av OK, i hvert fall den siden hvor vi hadde tent bål og teltet, men det var tydelig at vannet hadde nådd høyere enn jeg trodde. Gresset lå flatt mot bakken etter vekten av vannmassene, masse jord var skyld bort, og bakken var dekket av leire og sand. Utrolig nok hadde bare ett tre falt, de andre så faktisk intakte ut.

Leirstedet vårt før og etter:

Lyngen hvor jeg hang opp teltet, før og etter (forskjellige vinkler)

Den andre siden, derimot, så ut som et katastrofeområde. Bølgen hadde tatt veien ned «dalføret» ned mot vannet, hvor det egentlig bare går en liten bekk. Hele hytten og lekonstruksjonen hadde blitt tatt av vannet, og bare noen betongfundamenter lå igjen. Utrolig nok sto omtrent alle trærne, og til med stenen rundt bålplassen lå fint omtrent som før. Har en teori om at hytten har blitt løftet opp som en båt fordi den var full av luft, og så «slitt seg» og blitt tatt av strømmen.

Bare 50-100 meter lenge oppe så det ut som det hadde vært storm eller orkan, eller kanskje til og med en hel flodbølge, som kompisen min påpekte 😉 . Bakken var dekket av småstein, grus, og hele trær som hadde blitt tatt av flommen, pluss plank og andre ting som hadde blitt tatt av flommen. Det lå til og med en hel trillebår nesten helt nede ved «Never»-leirplassen. Utrolig nok hadde de nye gapahukene tålt flommen.

De som skal rydde opp i dette og sette området i stand igjen har en norm oppgave foran seg, for ikke å snakke om all tiden det vil ta for plantene å dekke over alle skadene, hvis de i det hele tatt får det til.

Har lyst til å ta turen opp dit en kveld for å «ta tilbake» leirplassen vår, men akkurat nå orker jeg ikke, er bare for trist å være der. Pluss at jeg ikke vet om trærne fremdeles tåler tretelter, de kan jo ha fått skader vi ikke ser med det blotte øye. Kanskje røttene er svekket av alt vannet eller noe. Vi tenker uansett å finne en ny leirplass som kanskje også er litt borte fra folk.

Var i alle fall godt å få vite nøyaktig hvordan det så ut der oppe. Tar nok turen igjen snart for å se litt mer på skadene og kanskje lete etter leirsted.

Et lite PS: må huske å ta med plastpose hver gang vi er i Munkebotn. Det er utrolig hvor lite finke folk er til å med boss, dopapir, tørkeservietter og til og med, i ett tilfelle torsdag, egen avføring, rett ved siden av en sti. Fy ****.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s