Vi må snakke om 22. juli

«Vi kan ikke late som 22. juli ikke har hendt. Det er den største forbrytelsen å glemme den dagen. Derfor er det viktig å fortelle de historiene.» –Pål Sletaune

Jeg husker hvor jeg var den 22. juli og jeg husker hvor jeg var den 11. september.

Jeg husker at jeg var i første time og noen bad læreren om å skru på TVen i klasserommet fordi to fly, det ene etter det andre, krasjet inn i WTC, og de trodde det var en terrorhandling.

Jeg husker hele klassen se tårnene rase direkte på TV. Jeg husker jeg gikk fra første time mens rektor melde på høyttaleranlegget om angrepet alle sikkert hadde fått med seg, og at skoledagen ville fortsette, selv om han selvfølgelig visste undervisningen ikke ville gå som vanlig. Husker at vi gikk fra time til time, men bare satt foran TV-apparatene i klasserommene og fulgte med på dekningen av angrepene. Jeg husker alle som bad fremmede elever om penger til mynttelefonene på skolen i «storefri» så de kunne ringe hjem. Jeg husker hvordan det ble færre og færre elever i klasserommene etter hvert som dagen gikk. I siste time var klasserommet nesten tomt.

Jeg husker da jeg satt et år etter i «the commons», the store åpne rommet hvor vi spiste lunsj i storefri og hadde «study lab» som var en time hvor vi kunne jobbe med egenarbeid, og det var ett minutts stillhet fordi det første flyet traff tårnet akkurat på det tidspunktet ett år tidligere. Hun som satt ved samme bord som meg gjemte ansiktet i hendene. Jeg spurte om det gikk bra, og hun svarte at «yes, I’m just so mad right now. My best friend was on that plane».

 

Ble inspirert til å skrive dette innlegget da jeg leste at NRK jobber med en dramaserie om ettervirkningene etter 22. juli-angrepene — vi må snakke om 22. juli. Merker jeg ikke er så komfortabel med å skrive blogginnlegg som dette, men har lyst å reflektere siden jeg har opplevd 11. september og amerikanernes håndtering av angrepene på den måten jeg har.

Amerikanerne, kanskje fordi de har langt mer erfaring med terror enn oss, har ingen problemer med å snakke om 11. september. Det er en viktig historisk hendelse, og det var fælt for oss som bodde i USA å oppleve, så vi snakker om det, fordi det er det vi gjør med vonde hendelser. Du kan ikke begrave og gjemme bort fæle ting som skjer, fordi de må reflekteres over, snakkes om, og dermed «ufarliggjøres». Blir det et tabu, blir det som «elefanten i rommet», eller som trollmennene og heksene i Harry Potter som ikke engang tør å si navnet til Voldemort. Litt som vi sier «ABB» eller «terroristen» istedenfor navnet til Breivik, forresten.

Jeg vet at 22. juli er fælt. Jeg vet det er tøft for de utsatte og etterlatte å få rippet opp i disse sårene. Det var faktisk tøft for meg å skrive teksten over, selv om det er 16 år siden 11. september. Men dette gjelder veldig mange ting som også er ille og som også rammer langt flere. Det foregår også for tiden en diskusjon om at vi må bli flinkere til å snakke om selvmord og seksuelle overgrep mot barn. Tema vi ikke snakker om, preges gjerne av uvitenhet, feiloppfatninger og myter.

Det er av samme grunn utrolig i mine øyne at 22. juli fremdeles ikke er pensum i norsk skole. Det bør i det minste være en debatt om dette, om hvordan angrepene skal omhandles i læreplanene. Seksåringene som begynner på skole i høst var knapt nok født da angrepene skjedde. De må både få lære om selve angrepene og sammenhengen, og kunne reflektere over dem.

Er også uenig i at Anders Behring Breivik ikke «fortjener» å være med i noen dramaserie. Vi må kunne lage serier om ham på samme måte som vi må lage dokumentarer og dramaserier og -filmer om andre mennesker som har gjort grusomme ting. Satt på spissen: hvor mange serier og filmer har vi om Adolf Hitler? Hjelper de oss ikke å forstå?

Liker heller ikke argumentet om at vi ikke må gi ham oppmerksomhet, fordi det er det han vil. Mitt inntrykk av Breivik er veldig likt inntrykket mitt av Donald Trump: begge er ignorante og virkelighetsfjerne, utpreget forfengelige og besatt av positiv oppmerksomhet og bekreftelser. Tror ikke Breivik ville blitt fornøyd over en dramaserie som nøkternt fremstilte ham som den virkelighetsfjerne, utstøtte massemorderen han er, mer enn han var fornøyd med analysene av ham rett etter 22. juli.

Jeg personlig er veldig glad det er NRK som lager serien. Tror det betyr at vi får en nøktern, «voksen» serie, uten «teite» virkemidler eller masse historieomskriving for dramatikkens skyld. Tror ikke den vil lide under at Breivik ikke er med, siden den handler om pårørende og andre involverte, men hadde ikke hatt noe imot en dramaserie om Anders Breivik og tiden før 22. juli heller.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s