Å elske en gammel hund

PICT0095Dette er noe jeg ikke liker å tenke på, men som mer og mer blir umulig å komme unna, og ikke tenke på. Verdens godeste Sasha begynner å bli gammel.

Forleden så jeg at hun sto hun utenfor den lukkede døren til soverommet mitt, og jeg ropte på henne for at hun skulle høre at jeg sto bak henne. Hun må ha hørt at jeg ropte, flere ganger, men hun kan ikke ha skjønt at at lyden kom fra bak henne, for hun snudde seg ikke.

Hun virker som hun ser helt fint, men hun har fått påvist grønn stær.

Vi har sett henne snuble når hun går i trapper, og dyrlegen påviste leddsmerter som hun får tabletter for. I det siste har hun begynt å slite merkbart opp trappene. Hun har villet gå dem selv, men hun tar dem saktere og det er tydelig at hun ikke synes det er noe gøy.

Idag bar jeg henne opp, for hun sto i bunnen og ville ikke gå opp selv, på grunn av leddene.

Hun er fremdeles sprek, og jeg kan fremdeles ta henne med på timelange fjellturer og oppleve at hun drar i båndet oppover bakkene. Hun er den samme livsglade hunden som er superkosete, glad i skog og mark, og spiser som en hest. Men jeg må se an dagsformen hennes når jeg skal på tur med henne. Noen dager vil hun ikke være med opp på fjellet. Og selv om hun fremdeles er sterk og sta som få og kan dra i båndet på vei opp fjellet, eller for den saks skyld når det er noe hun vil snuse på eller hvis jeg vil en annen vei enn henne, blir hun ofte også hengende etter hvis jeg går for fort i nedoverbakke. Da er det jeg som må være tålmodig, og huske at hun er en gammel hund, og at hun trenger at jeg  tar det rolig.

Jeg blir mer og mer takknemlig for henne for hver dag som går, og det har begynt å føles veldig feil å tenke på hvordan den neste hunden skal være, fordi du ikke vil tenke på at det kommer en dag hun ikke er her mer.

Mistet nylig en ponni jeg hadde utviklet et veldig godt bånd med, og vet ikke om jeg er klar for å miste en hund jeg har hatt i 12 år også. En blir kanskje aldri virkelig «klar» for det, men føler likevel at hun får mange flere gode stunder ilag med oss, i beste fall flere år, og har som nyttårsforsett å gjøre mitt aller beste med henne. Ta henne med på skikkelige turer, skjemme henne bort med kos og oppmerksomhet, og generelt dulle med henne det keg kan.

En dag er hun ikke med oss mer. Da vil jeg se tilbake på den siste tiden vår sammen, og huske hvordan jeg behandlet henne. Hvor mye jeg ga. Hvor tålmodig og rettferdig jeg var, hvor mye jeg tok meg tid til å leke og kose, hvor lange turer jeg gikk, og hvor mye tid jeg ga henne til å snuse, se på utsikten og generelt være hund i naturen. Vet allerede å verdsette hver gode stund jeg har med henne, for jeg vet at det er et begrenset antall igjen.

Og hun er virkelig verdens beste hund.

13460768_10157067505755422_582969354_o

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s