Vi må tåle å høre

Etter «Dark Room»-saken har media i Norge hatt en serie saker om overgrep mot barn. Sist ut er Aftenpostens artikkel «overgriperen kan være den kule treneren alle liker», som handler om hvordan Redd Barna jobber for å forebygge overgrep innen treninger, blant annet ved å bevisstgjøre oss om at det aldri finnes en garanti for at noen ikke er en overgriper.

– Redd Barna vil ha bort den naiviteten som ligger der, og den lojaliteten som er mellom voksne. Overgrep forekommer, og overgriperen kan være den hyggelige damen eller mannen du kjenner. Vi må få voksne til å erkjenne at de har et ansvar, og det gjelder også trenere og ledere i idretten, sier Elin Langli.

Vi trenger som fagfolkene sier å få bukt med naïviteten, denne troen på at overgrep er noe som skjer med «alle andre», at han koselige gamle karen som er som en bestefar for ungene han trener kan være en overgriper. Vi lukker øynene, vil ikke være «hysteriske», og ignorerer rop om hjelp fordi «barn dikter opp ting hele tiden». Det er utallige historier om barn som prøvde å be om hjelp, enten indirekte eller direkte, og enten ikke ble tatt på alvor, eller ikke trodd. Vi hører mye om barna som tier i x antall år, men mindre om de som prøvde å si fra, med skolestiler, tegninger, eller spede bønner om at «jeg vil ikke bli hentet, for pappa er slem», uten at voksne turte eller klarte å ta dem på alvor og stille oppfølgende spørsmål.

Det er så utrolig viktig å opplyse om tegn på overgrep, og få folk ut av «boblen» så de tar dette på alvor. Likevel kommenterte folk på denne måten på Facebook:

Klipp1.PNG

En av dem innrømte etterpå at hun hadde overreagert, men uansett er disse kommentarene så gode eksempler på reaksjoner som kommer altfor ofte når fagpersoner og utsatte prøver å ta opp dette temaet.

Vi må tåle å få høre fakta. Jeg er lei av å høre at opplysning for eksempel «stigmatiserer menn», eller at det gjør at «folk kan bli redde for å bli trenere». Eller, for den saks skyld, motstanden mot å varsle når du mistenker overgrep eller omsorgsvikt, fordi du vet det vil bli tøft for foreldrene til barnet om de er uskyldige.

Vi må ut med informasjon om at et er ekstremt sjeldent at barn lyver om overgrep, påminnelser om at også helt vanlige mennesker vi er veldig glad i kan gjøre forferdelige ting mot barn, og fakta generelt som gjør at folk klarer å se og ta tak i blant annet overgrep. Fordi overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Vi voksne har et ansvar for å tåle. Vi har selvfølgelig «smertegrenser», men vi bør gjøre vårt beste for å oppsøke denne informasjonen, og tåle å lytte når andre snakker om overgrep, så vi står rustet om det en dag blir én av oss som står ovenfor et barn som viser tegn til å ha opplevd det utenkelige.


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

Her er et sammendrag av et veldig godt foredrag jeg var på i regi av SMISO.

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter.

«Pandy’s» er en stor støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s