Eventyrjenter, sesong to

Skrev tidligere om NRK-serien Eventyrjenter, som jeg falt pladask for både fordi det var en serie med kule folk og flotte turskildringer, men også fordi den skildret redsel, ensomhet og usikkerhet i tillegg til sukseene, noe som gjorde eventyrerne, som jeg føler de fortjener å kalles alle sammen, mer «menneskelige» og gjorde at de inspirerte meg sånn til å dra på tur.

Nå er de første tre episodene av sesong to ute, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke begynte å se den nye sesongen tidligere. En skikkelig hyggelig og koselig serie om tur, som fokuserer på nettopp det — tur og villmark. Konseptet er så enkelt og genialt, bare å gi hovedpersonene hvert sitt GoPro-kamera og hive dem ut på tur, og så ikke gjøre noe utover det. Ingen distraherende «reality»-konsept med arrangerte konkurranser, drama og deltakere som må sendes hjem, bare en super serie om flotte turer og mestring.

I sesong to møter vi både erfarne turgåere, som Tonje Blomseth fra sesong én, men også 16 år gamle Guro, som skal ut i villmarka alene for første gang. Men også de erfarne vet å gi seg selv utfordringer de kan bryne seg på. Tonje stikker for eksempel til Alaska, hvor hun lærer å skyte med pistol og er redd for angrep fra bjørn, og kjenner på ensomheten langt ute i villmarka selv som erfaren eventyrer.

Eventyr1.png

Fikk spesielt sansen for Else, som var student, men som koste seg i en hytte i skogen hvor hun trivdes i sitt eget selskap, og syklet opp for å bade i en innsjø hver morgen før skolen. Hadde likt veldig godt å bo i en sånn koselig liten hytte selv, med akkurat nok plass til alt jeg trengte og en følelse av å være på hyttetur hele tiden.

Hun virket ganske relfektert, og likte det hun sa med at hun følte hun ikke strakk til blant andre mennesker, fordi det er så mange som er så «vellykkede», så det hun likte best med å være ute i naturen var at det ikke fantes andre mennesker å sammenligne seg med — og at hun ikke likte å bruke ordet «alene» om å være i naturen, fordi det var et negativt ladet ord som hun heller brukte på å være blant mennesker og ikke passe inn, mens det i naturen bare var koselig og befriende.

Er veldig mye av det samme jeg kjenner på, at når jeg er ute i naturen, med eller uten hund, har jeg liksom «fri» fra alt. Ingen press, inge. Det kan selvfølgelig være kjekt å gå tur sammen med andre også, men det gir en ekstra «frihet» å gå alene 🙂 .

Har bare sett én episode så langt, men gleder meg veldig til å se resten av serien, bli bedre kjent med hovedpersonene og se storslått norsk og amerikansk natur, for det virker veldig bra så langt, og jeg kjenner allerede at jeg kribler etter å komme meg ut i villmarka! Anbefales!

Serien kan du se her! Kos deg!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s