Ensomhet

Foto: Arief Rahman Saan
Wikimedia Common

Så at denne ukas P3-dokumentar har å gjøre med ensomhet, og fikk motivasjon til å begynne å skrive på et innlegg jeg har tenkt på lenge, dels fordi jeg selv har vært langt nede og veldig ensom, og dels fordi jeg ikke liker hvordan mange tenker og snakker om ensomhet og folk som «havner utenfor» og blir gående alene.

Jeg vet det er lett for at vi ikke «ser» ensomhet. Jeg har vært i flere klasser hvor lærerne har skrytt over hvor godt miljø og samhold det har vært, mens én eller flere elever har følt at de ikke har tilhørt fellesskapet i det hele tatt, eller til og med følt seg frosset ut av klassen. Ikke all ensomhet er like synlig for alle.

Problemet er at når vi først ser at noen blir gåene alene eller trekker seg unna, er det lett å rasjonalisere og tenke at «han liker sikkert å være for seg selv» eller «hun kan jo bare ta kontakt hvis hun vil være med oss», men det er alltid grunner til at folk gjør som de gjør.

Greit nok at mange faktisk trives i sitt eget selskap og «er så sosiale som de vil være», men hvis du for eksempel sliter, kan det være at du ikke orker eller tør å være utadvendt, selv om du innerst inne vil være med de andre, og hvis du går alene fordi du føler deg utstøtt, og opplever det som at de andre ikke trenger deg eller ikke vil være med deg, kommer du ikke plutselig til å begynne å være kontaktsøkende ovenfor dem. Det er også mange som «tar på seg en maske» og later som de har det bra fordi det å være ensom og utenfor, eller å ha det tøft generelt, er så tabubelagt som det er. Uansett er er det ingen som går rundt og er ensomme fordi de vil ha det sånn.

Da jeg gikk mitt første år på folkehøyskole, gikk jeg veldig mye for meg selv. Når timene var over, gikk jeg bare for meg selv mens de andre i klassen satt og snakket, og jeg tilbrakte veldig mye av fritiden ellers på rommet mitt. Men, jeg gjorde det fordi jeg hadde et veldig dårlig selvbilde og var utrolig usikker, både på meg selv og de rundt meg, og det hadde faktisk hjulpet meg veldig at andre tok kontakt eller dro meg med på ting.

Det hang en plakat på folkehøyskolen jeg ikk i fjor hvor det sto noe sånt som «Hvis en du kjenner plutselig blir stille, har vedkommende gjerne behov for å snakke». Hvis du ser noen gå for seg selv, eller trekke seg unna, så ikke vær redd for å dra igang en samtale. Hvis du vet noen har det tøft, så tør vise at du bryr deg. I aller beste fall får du en venn for livet.

Se óg: Vinteromsorg

Advertisements

4 thoughts on “Ensomhet

  1. Viktig tema! Det er så uendelig vondt å føle seg ensom.
    Jeg følte meg aldri ensom på skolen etc. Da hadde jeg alltid mange venner. Det som er så rart er at jeg, ei oppegående jente på 25 år, aldri har følt meg så ensom som akkurat nå.

    Likt av 1 person

  2. Har vært på «begge sider» selv, både vært den som trakk seg unna og samtidig desperat trengte kontakt, og den som så at andre gikk for seg selv uten å «strekke ut en hånd». Blir lett for at du lager unnskyldninger for deg selv når du gjør sistnevnte, tror jeg, men likevel, det skal som du sier så lite til noen ganger…

    Lik

  3. Så flott og viktig innlegg, det er så lite som skal til for å strekke ut ei hånd og la andre føle seg inkludert. Jeg har selv en tendens til å trekke meg vekk og sliter da med å være med andre mennesker, men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på ensomheten for hadde jeg ikke slitt med mine ting hadde jeg vært sosial, så ensomhetsfølelse er kjempe vondt ❤ klem

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s