Hvordan du ikke snakker om selvskading

Klikk på bildet for full størrelse

Liseliten skrev nylig om viktigheten ved å se de som skader seg selv i et blogginnlegg som ble delt veldig mange ganger på Facebook og iherdig kommentert, og selv om det meste av responsen var positiv, var det òg flere som svarte med frekke innlegg, både på bloggen og rundt om hvor innlegget ble delt. En del av det var nok bevisst ondsinnet trolling, men selvskading er òg et tema veldig mange vet veldig lite om, og jeg tror mange av kommentarene ville sett veldig annerledes ut om de som skrev dem bare visste mer om emnet, så etter å ha blitt inspirert av kommentarer som den ovenfor har jeg samlet en håndfull råd om hva du bør se opp for når du skriver eller snakker om selvskading🙂.

1. dømmende eller bedrevitende holdning
Ingen skader seg selv for oppmerksomhet eller for å tøffe seg, og ingen vet bedre at det er utrolig destruktivt enn vi som sliter eller har slitt med det selv. Det kan bryte deg ned psykisk og skremme vettet av deg, det er farlig smittsomt og vanedannende, og det er faktisk traumatiserende. Tenk deg siste gang du var så rasende, fortvilt eller redd at du gjorde noe du angret på etterpå. Det kan være at du kranglet med kjæresten over mobil, og kylte den så hardt i veggen at den ble ødelagt, eller at en venn virkelig såret deg, og du svarte med å si ting du ikke mente og slette vedkommende fra vennelisten din på Facebook, for så å sitte der og angre deg etterpå

Selvskading kan oppleves sånn. Du blir overveldet av hva det nå er du plages av, og du skader deg selv. Så føler du deg gjerne enda mer jævlig, så blir det gjerne en ond sirkel. Noe som er grunn til at det er veldig viktig at folk som skader seg selv blir sett og får forståelse og støtte. Det er ingen som later som selvskading er en rasjonell og veloverveid handling, så formaninger, moralisering og «pekefinger-holdning» har absolutt ingenting for seg og virker veldig lett mot sin hensikt, og blir like meningsløst som om du skulle sagt til en person med anoreksi at vedkommende er «lite dum som kaster opp maten du spiser, du kommer til å bli sykelig undervektig til slutt».

Det er også veldig mange som skader seg selv som gjør alt de kan for å skjule det for omgivelsene, dels på grunn av skyld- og skamfølelse, men også fordi de er redde for reaksjoner fra sine egne venner eller familie om de oppdager selvskadingen. Tenk på hvor mange som skader seg i skjul i Norge, og at du godt mulig kjenner opptil flere selv. Gjør du det lettere for disse å åpne seg om problemene sine og få hjelp hvis du slenger om deg med hånlige kommentarer og dømmer dem nord og ned?

2. «triggende» bilder eller detaljer

Det går fint an å skrive om selvskading uten å vise grove bilder av åpne, blødende sår, eller skrive detaljerte skildringer om hvordan selvskading kan utarte seg. Jeg forstår at folk kjenner et behov for å illustrere tekster om selvskading på samme måte som alt annet som skrives, men slike bilder og detaljer kan være utrolig ubehagelig å snuble over, spesielt for andre som skader seg selv, og kan til og med utløse selvskadingsepisoder i og med at selvskading kan være utrolig «smittsomt». Vis respekt og hensyn.

3. «instrukser» for selvskading
Denne sier vel egentlig seg selv, men ikke skriv om hvilke redskaper som kan brukes, hvordan det er farligst å kutte seg, og så videre. Dette er farlig, på samme måte som når «anoreksioppskrifter» deles blant folk med spiseforstyrrelser. Selvskading ødelegger nok som den gjør, du trenger ikke fortelle de som sliter med det hvordan de skal gjøre det enda verre. I aller verste fall risikerer du å få et liv på samvittigheten.

4. bagatallisering og «rangering» av selvskading
Selvskading i seg selv er alvorlig, uansett hvor «mildt» noen skader seg. Selv det å ha påført seg overfladiske risp kan være dramatisk og skremmende, samme hvor alvorlig andre skader seg, så møt dette med respekt og omsorg selv som du vet det alltid finnes andre som har påført seg verre skader. Lises innlegg jeg lenket til i begynnelsen av dette innlegget er en god illustrasjon på hvor viktig det er å se alle som skader seg. Både fordi selvskading kan vokse seg mye større over tid, og fordi du faktisk gjerne har et behov for trøst, forståelse og omsorg når du har skadet deg. Det er også veldig uheldig når media omtaler tema og skriver ting som «Norges verste selvskader». Når noen sliter med selvskading, er han eller hun gjerne allerede altfor «flink» til å sammenligne sårene og arrene sine med andres, og det å omtale selvskading på en slik måte kan «oppfordre» enkelte til å skade seg enda mer alvorlig.

Mange som skader seg selv får også høre at de gjør det bare for oppmerksomhet, eller at de sikkert bare har «i-landsproblem» de ikke er sterke nok til å takle. Selvskading kan skyldes alt fra depresjon til overgrep, og slike kommentarer viser bare at du ikke har forstått dette. Har lyst til å dele et personlig og sterkt innlegg fra Aftenpostens Si;D, fordi hen som skriver beskriver akkurat dette så utrolig godt: Ikke undervurder min smerte av en ungdom på 16 år.

Hvordan være der for noen som skader seg
Har lyst til å også skrive noen ord om dette også, dels for å balansere et helt innlegg om hva du ikke bør gjøre😉. Har ikke mye å si, for Liseliten har allerede skrevet fint om dette og jeg ikke har så mye å legge til hennes råd, og det er vanskelig å gi genrelle råd fordi mennesker er så forskjellige. Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med en side som ung.no, eller for eksempel helsesøster om du går skole, hvis en venn eller et familiemedlem skader seg og du trenger råd (men vil du konkret skaffe hjelp til noen, er det gjerne like lurt å gjøre det sammen med den personen, evt. si det til ham eller henne før du gjør det). Husk òg å ta vare på deg selv som pårørende, for det kan være tøft å være der for andre som har det tøft.

Det jeg dog vil si, er: tør å være der, og tør å være ærlig om det hvis du ikke vet hva du skal si eller hva du kan gjøre for den du er der for. Være deg selv, og vær en støtte. For mange er det nok å ha noen å «komme ut av skapet» til, noen som bare vet om selvskadingen og bryr seg.

Se også: alt du vet er feil  — om fordommer mot psykisk syke 
Trenger du å snakke med noen, ring Hjelpetelefonen: 116 123.

Advertisements

5 thoughts on “Hvordan du ikke snakker om selvskading

  1. Utrolig fint skrevet. Mange som ikke helt vet hvordan de skal snakke om selvskading, men de får nok bedre peiling etter å ha lest dette.

    (Som en sidenote, så du spurte på uperfekte om å si ifra når jeg vet hva jeg vil studere. Skal studere tverrfaglige kjønnsstudier! Og blogger nå på wordpress igjen, så bare å stikke innom så prates vi:) )

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s