Vårtegn

Tidligere i vinter, da jeg skulle ta inn en hest, så jeg at én av hestene i flokken hadde fått et stort, stygt sår på «hoften» over det ene bakbeinet («flanken» på rytterspråk). Vi sa fra til lærerne, men jeg fikk ikke spurt om hva det skyldtes, og slo meg bare til ro med at lærerne visste at hesten hadde fått et sår.

Men da tilsynelatende alle de andre hestene i flokken plutselig hadde fått akkurat samme type sår, da måtte jeg bare spørre hva som foregikk. «Det er et vårtegn», kunne læreren fortelle. «Når det våres, begynner hestene å herje, og da biter de hverandre». Jeg visste fra før av at hester sparket, og det var noen stygge tilfeller av hesteelever som ble sparket da jeg gikk Fjordane folkehøyskole, men at det skulle være en del av normalatferden deres å bite hverandre til blods var nytt for meg, og jeg skjønte enda klarere at hester ikke er tamme, koselige kjæledyr som hund og katt.

Så, senere en dag, fikk jeg faktisk se to hester herje. Har ikke bilder eller film av det, men kan lenke pent til denne bloggen her. Hestene jeg så på steilet ikke på hverandre, men det var en del knuffing og biting i bein. Hestene lenket liksom sammen forbeina, og så hugg de tak i hverandres bein med tennene og så ut til å kappes om å holde ut, og bite hardest til. Det var noe barnslig over dette også, som med veldig mye av det hestene gjør, men jeg jeg ser de stygge sårene dyrene driver og påfører hverandre og vet at det også er blodig alvor. Så i dag ble en ny unghest sluppet ut på beitet til flokken, og den ene av hestene i flokken tuktet henne så hardt at det var tøft å se på… og jeg kjenner at det ikke holder å si at jeg har «stor respekt» for dyrene. 
Jeg begynner å se på dem med æresfrykt.

Merker for alvor at det går mot vår nå. Den beinharde nord-trønderske vinteren viste seg å bli kort og intens, og akkurat nå ligger det spredte flekker med snø og «råtner» på bakken, mens dagene blir mildere og mildere. Det er kjipt at det ikke blir mer snø, i hvert fall ikke før vi stikker innom Alpene på skoleturen vår, men jeg kjenner også at det er deilig å ikke måtte kle seg som en polfarer hver gang du skal ut døren. Har for alvor lyst på årets første bøtte is, og da vi var i stallen i dag kjente jeg sola varme kinnene for første gang.

Også dyrene merker varmen godt. Da vi børstet hester for litt siden og en av klassekameratene begynte å samle all pelsen som falt av hesten «hennes» i en bøtte, og vi la store planer om å tove det og strikke genser, da visste vi at dyrene for alvor hadde begynt å røyte.

Og det er også et vårtegn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s