Varme, vær min venn

Kjenner jeg er blitt skikkelig varmekjær. Ganske sikker på at det dels har å gjøre med at det er blitt skikkelig kaldt og det er kommet pluss minus en halv meter snø, men òg fordi jeg har hatt et par nærkontakter med snø og kulde siste ti’a. Det begynte da vi hadde valgfag naturvandring og jeg hadde bestemt meg for å ikke kle på meg så mye som vanlig fordi vi bare skulle på en kort tur, og læreren klarte å kjøre fast bussen i den dype snøen på en smal skogsvei — en skogsvei vi begikk oss oppover med buss for å slippe å gå de femti meterne til bålplassen 😉

Etter å ha brukt sikkert godt over et kvarter-tjue minutter på å grave snø og dytte buss om hverandre, fikk vi endelig bussen løs sånn at den kunne prøve på en dårlig gjennomtenkt snumanøver og kjøre seg fast igjen. Etter en ny omgang dytting og måking fikk vi kjøretøyet løst igjen, begikk vi oss til fots tilbake mot sivilisasjonen, med bussen ryggende bak. Den kom seg nesten helt frem før den kjørte i grøfta og ble stående og tippe faretruende så vi ikke torde flytte på den, og der sto vi i en time til vi fikk traktorhjelp til å dra bussen fri.

Fikk så min andre «nærkontakt med norsk vinternatur»-opplevelse i dag. Har fått litt lite søvn de siste dagene, og hadde festkveld og «liksombryllup» (en folkehøyskoletradisjon) på lørdag, så i dag har jeg stått opp klokka to om ettermiddagen og hatt daffedag. Skulle bare rett innom dusjen før jeg slo meg til ro for kvelden da jeg plutselig fikk telefon fra en i klassen som kunne fortelle at vaktmesteren på skolen skulle ta oss med på overraskelseskveldssnøskutertur, og da var det bare å hive på seg varme klær og begi seg ut i vintermørket igjen.

Vel fremme på gården hektet han en tilhenger bakpå snøskuteren, og så dro vi ut på jordene under nordlyset, med to hesteelever bakpå skuteren og fire til (inkl. meg) baklengs på tilhengeren.
Både lyden av motoren, lukten av diesel, og måten vi humpet og spratt gjennom landskapet på ga meg en følelse av å sitte i en motorbåt i full fart over en fjord, bare med store mengder snø som sprutet opp og dynket oss istedenfor vann. Så var det å hekte av hengeren og «råne» rundt på avsidesliggende jorder med vaktmester som sjåfør, og én og én elev bakpå. Var utrolig gøy, og var overraskende lett å holde seg fast (skuteren hadde håndtak til den som satt bakpå), er faktisk langt verre å sitte på en galopperende hest😉. Fikk dessverre ikke tatt bilder, for det var bekmørkt, men vi skal mest sannsynlig på flere turer, og får sett hva det blir til da 😉.

Da hengeren var hektet på og vi bare skulle ta noen runder før vi begikk oss hjem, klarte vi imidlertid, selvfølgelig, å kjøre oss fast i snøen – og da var det bare å hoppe av og ta en ny runde med graving av snø og dytting kjøretøy, denne gangen med et atskillig mindre fremkomstmiddel, men til gjengjeld over en meter dyp snø. Men vi kom oss hjem til slutt, og tror ikke noen av oss akkurat tok skrekken av kulda, for det første vi gjorde da vi kom av bussen var å løpe rett til de store brøytefonnene og kose oss som små unger i snøen vi hadde lengtet etter hele semesteret.

Så nå sitter jeg tjukt påkledt på det kalde rommet mitt, med min andre kopp varm drikke og en ovn som nekter å bli varm, og kjenner det er godt å få varmen i seg. God trening til det blir 30 minusgrader🙂.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s