Pust.

Eget bilde

Når folk spør hvordan det går, har jeg en tendens til å svare at «det går bra», eller variasjoner av «nei, det går nå». Dette fordi jeg ikke vil at folk skal bekymre seg for meg, eller fordi jeg akkurat der og da ikke føler for å åpne meg for mye. Når du tilfeldigvis treffer noen på et kjøpesenter er det ikke så veldig kjekt å stå der å si at «jo takk, det går dritt, tusen takk for at du spør, og du da:3?», liksom.

Men jeg vet jo egentlig at dette ikke gjør dere noen tjenester, vet jo selv at jeg foretrekker når andre er åpne om det når de har det vondt, og jeg blir jo bekymra selv når jeg vet andre sliter og de bare sier at det går fint.

Så okei. Siden jeg er glad i dere så gjør jeg herved et forsøk:

Det går ikke bra.

Tror jeg gikk ut i permisjon i februar en gang. Siden da har jeg faktisk omtrent ikke gjort på noen ting, og plutselig gikk det opp for meg at det var gått to måneder siden jeg gikk ut i permisjon, uten at jeg hadde søkt på en eneste jobb.

Jeg har jobbet på kafeen omtrent en gang i uken, og merker at det gir meg utrolig mye. Og jeg har lagt til side 1000-2000 av studielånet hver måned siden jeg begynte å studere, så det er først nå jeg begynner å gå tom for penger.

Men – det går ikke bra. Kort fortalt: jeg spiser omtrent ikke (noe som er rimelig alarmerende i og med at jeg allerede før jeg gikk ut i permisjon var rimelig undervektig), sover dårlig, isolerer meg og er generelt tungsinnet, og med mesteparten av sosionomklassen i praksis har jeg heller ikke hatt et så stort støttenettverk rundt meg i utgangspunktet. Skyver planer og selv de enkleste gjøremål som å rydde frem i tid, og føler det blir for mye å se selv dager eller uker frem i tid akkurat nå.

Og jeg hater å ha det sånn. Jeg vil være aktiv og sosial, flittig student og engasjert, sprudlende og med 10 baller i luften. Altså typ sånn:


   This is what circus does to a soul.
   No one said it would be pretty.

Vurderer sterkt å si opp hybelen i Sogndal og flytte hjem i hvert fall frem til høsten, da slipper jeg å bekymre meg for å ha penger til husleie hver måned. På den annen side er det her i Sogndal jeg har nettverk, trivsel og behandler, så står ovenfor et aldri så lite dilemma her… prøver å ta en dag av gangen og fokusere på lyspunkter, heller enn bekymringer. Husker at jeg har vært ute i en vinternatt før, og jeg har venner som har vært gjennom verre enn meg og likevel har det bedre enn meg i dag – og jeg vet det blir bedre med tiden:).

Stå på!

PS: liker også at det virkelig laver ned ute:).


Så å si yndlingsmusikken min akkurat nå: Matilda – Beautiful

Advertisements

One thought on “Pust.

  1. Du er veldig flink og modig, og gav meg noko å tenke på no.

    Håpar inderleg at du vil få det betre! Eller, eg veit at du vil få det.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s