Minner fra ett år tilbake

I dag for et år siden husker jeg at jeg lå på en madrass i loftstuen sammen med hunden og laptopen min. Husker ikke hva jeg drev med, om jeg spilte spill eller var på nettet, nyheter kan det i hvert fall ikke ha vært. Men foreldrene mine kom i alle fall hjem, og det første moren min spurte meg om var om jeg hadde sett nyhetene.

Bombe i Oslo for en halvtime siden. To ord som bare ikke hører sammen. Helt absurd. Husker at Facebook ble fylt med norske flagg. Husker da nyhetene kom via jungeltelegrafen om at noen var blitt skutt på en øy jeg aldri hadde hørt om. Det var visstnok to som var døde, og flere sårede.

Fulgte nyhetene og Face tett utover kvelden. Utpå natten var det noen på Facebook som påstod at 80 var døde på Utøya. Syntes det var en vel drøy ting å «trolle» om, men bestemte meg for å stikke over til nrk.no bare for å være helt sikker på at det ikke var sant, så jeg kunne dra tilbake til Face og skjelle dem ut etterpå.
Toppnyheten, med svære typer og et svært bilde, var at politiet hadde talt 80 døde på Utøya.
I Oslo var enda flere døde.

De neste dagene gikk i ett. Var inne på nyheter konstant, på kjøkkenet sto TV-en på hele dagen. NRK, nyheter, bilder fra regjeringskvartalet og Utøya.
Den blå stenen, dekket av roser og lys. Så mange flagg på halv stang. Landesorg. Nabolandene som var med oss i sorgen, det stille minuttet som hvor hele Norden stoppet opp. Rosetog. Kjærlighet og ikkevold. En verden som så Norge med en blanding av undring og respekt.

Postkort, Utvika camping

Dagene etter 22/7 gikk i ett. Dagene bestod av nyheter og følelser rundt det som var skjedd. Må jo ha gjort andre ting og, spist middag og spilt spill og gått på tur med hunden, men det eneste jeg husker har å gjøre med 22. juli. Kom ikke ut av dem før under en uke senere dro til Sarpsborg og jobbet som frivillig hos Cirkus Xanti. Minnet om alle fra Sarpsborg som kom innom, i en av byene som hadde mistet liv denne tragiske fredagen, er en trøst for meg. Det føles godt innimellom alle de vonde følelsene og minnene at sirkuset fikk brakt glede og virkelighetsflukt i løpet av denne tunge tiden, at jeg faktisk fikk være med på å hjelpe.

Første fotballkamp høstsemesteret, Sogndal-Start.
Norske flagg på halv stang.

Husker flaggene ennå var på halv stang til godt inne i skoleåret. Husker det tause minuttet for Hanne Fridtun, som var student ved høyskolen min, og som ble drept den 22. juli. Hanne, som holdt en tale om eldreomsorg, en engasjert og veltalende jente med kampparole om at hun ville leve lenge og godt. Husker lærerne som var i sorg. Husker hvor nært allting fremdeles var. Husker da vi hadde forelesning om post-traumatisk stresslidelse, og rammen for forelesningen var 22. juli. For tidlig?

I dag, for ett år siden, mistet vi 77 uskyldige mennesker. Ingen jeg kjente, men like fult mange nok til at jeg kjenner så mange som har mistet noen. Det er ufattelig at dette har skjedd, at én person kan forårsake så mye lidelse og fysisk ødeleggelse og sette et folk så til de grader på hodet, og av en så forskrudd grunn. Det sitter fremedeles i meg, det at ingen av mine ble tatt fra meg. Tenker på de nærmeste vennene mine og på hvor ubeskrivelig det ville vært om jeg plutselig fikk beskjed om at noen av dem hadde blitt myrdet i en massakre.
Tenker på alle som må ha det uutholdelig i dag.
Måtte vi fortsette å stå like klippestøtt som nasjon 
som vi har gjort året som er gått. 
 
 
Stå på, Norge.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s