Janteloven

©Lise Myhre

Leste nylig en artikkel i Bergens Tidende med tittelen «Sprekeste damen i Bergen». Den handlet om en bergenser som ble bitt av løpebasillen og endte opp med å sette rekord for flest løpeturer på fjellene rundt byen. BT kjørte så en artikkel om henne der de sier hun har logget et halvt tusen løpeturer siden 22. juni i fjor. «Jeg er nok litt bitt av basillen», innrømmer hun.

Reaksjonene lot ikke vente på seg:

«Dette har ikke noe med trim og kos å gjøre ,men nærmere en mani på at jeg er best.»

«Hvor spennende er dette å lese om, egentlig?»

«Uforsvarlig å løpe så mye, bare vent når skjelletet, knær og lår gir beskjed om noen år.»

«Ja….Det tar tid å dyrke Egoet… Sykt»

(hentet fra Facebook og bt.no)

Hvorfor må vi ha det sånn? Vi bor i et av de aller mest frie og åpne samfunnene i verden, kanskje i verdenshistorien, med ufattelig mange rettigheter og privilegier. Vi bor i mulighetenes land. Barn og ungdom i Norge har ingen som står i veien for dem, ingen som sier at jenter ikke kan bli jagerflypiloter, at mørke og lyse mennesker må segregeres, at du må holde deg til samfunnslaget du er født inn i, eller at det er forbudt å drive private foretak og tjene penger. Vi kan bli hva vi vil.

Hvorfor får vi ikke lov?

Jeg tenker på Aksel Sandemose og det han skrev om «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned» (Sandemose, 1933). Hvorfor må det være sånn at vi i Norge at ingen har lov til å bli gode på noe, at vi må ta oss i tøylene når vi holder på å bli mer enn gjennomsnittlig vellykkede? Husker noen Alt du vet er feil-innlegget mitt, der jeg kom inn på Regine Stokke og bloggen hennes? Husker jeg brukte henne som eksempel dels fordi leukemi er sånn en «universelt akseptert» sykdom som alle «forstår» og som du kan lide av uten at folk har fordommer mot deg. Det er et kjent faktum at mange kaster folkeskikk og sunn fornuft ut vinduet når de er innom og kommenterer på populære blogger, men i og med at tøffe Regine faktisk var dødssyk, og ga så utrolig mye med bloggen sin, sier det seg vel selv at hun bare fikk positive tilbakemeldinger, hun kan vel ikke ha fått annet enn godord og støtte for «Face your fear»-prosjektet sitt?
Naiv, er jeg.
Dette gikk meg mer eller mindre hus forbi, selv om jeg har bokversjonen av bloggen og den så vidt kom inn på dette… men stakkars Regine Stokke fikk faktisk gjennomgå for suksessen sin:

«Det jeg ikke liker med denne bloggen, og Regines oppførsel i det siste, er at det har blitt en blogg om «meg, meg, meg, jeg er syk, jeg fortjener nå masse gaver, masse sympati, masse fordeler», osv. Nå vil kanskje noen si at siden det er Regines blogg, så er det kanskje naturlig at hun skriver om «meg, meg, og atter meg». Men, det er gjennom bloggen hennes at jeg skjønner at hun får svært mange fordeler, som andre med en slik sykdom, eller en annen dødelig sykdom ikke får. (…) Det at Regine har brukt sykdommen til å bli berømt er i mine øyne litt sært (…) Jeg skjønner at man kan bli litt ego når man er syk, selv når folk blir utslått med influensa, så blir folk litt kravstore, men man kan vise litt innsikt, og prøve å tenke på andre….»

«En annen ting som irriterer meg er krefthora Regine Stokke. maken til en så dum jente skal du lete lenge etter, hun sitter i Norge, et av verdens mest velstående land, og klager over at hun skal dø. Hun har tilgang til alt hun måtte ønske seg, bortsett fra life, I guess. Men! Hun bruker opp de siste ukene hun har her på Jorda med å prøve å forlenge livet sitt med kanskje et par uker, noe som hun ikke har tid til! Altså, er jeg den eneste som mener hun er tilbakestående?»

«ler av dere:) haha, som jeg sa, dere smisker så mye at jeg blir kvalm. seriøst, slapp litt av.»

«HERREGUUUUUUD ER DU IKKE FORNØYD ME OPPMERKSOMHETEN DIN NÅ REGINE STOKKE??? SERIØST DU FERTJENER IKKE Å VÆRE PÅ BLOGGLISTEN!! HVORFOR HAR DU DENNE BLOGGEN? FOR Å FÅ OPPMERKSOMHET??? HAHA..DUMMESTE JEG HAR HØRT.. EN LITEN KREFTSYK HYPOKONDER SOM TRENGER NORGE TIL Å SI AT DE SYNS SYND PÅ DEG?? HVA ER VITSEN?!!!!«

«altså, når hun velger å skrive om det så hele verden kan se, kan hun ikke forvente annet.slik er det med alle.»

(redigert: er verdt å nevne at disse menneskene allerede har fått gjennomgå av øvrigheten, så ikke spor dem opp og send hatpost, de har fått hets og drapstrusler nok som de har)

Dette er det vi dealer med i dag. «Det spiller ingen rolle om du er alvorlig syk og kanskje skal dø, du våger ikke å stikke hodet frem, ikke tenk på å være arrogant nok til å gjøre noe godt nok til at folk blir imponert over deg! Du skal ikke tro at du duger til noe, du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Alt unge Stokke hadde å bidra med av tekster og bilder, det faktum at hun var den første bloggeren i Norge som fortalte åpent om en kamp mot en livskrise, alt hun må ha gitt andre kreftpasienter, alt blekner mot det faktum at hun klatret oppover mot toppen av «blogglisten» (som jeg ærlig talt fremdeles ikke vet eller bryr meg det minste om hva er, men går ut ifra at den teller antall lesere for hver blogg eller noe sånt, som om det betyr noe som helst når du ligger der og vet du kanskje skal dø av leukemi). «Du gjør bare dette for å få oppmerksomhet» går igjen så mange steder, som om «oppmerksomhet» var et onde, som om det å søke etter, og motta oppmuntring og ros fra de rundt deg var en synd.

Er det det?
Kjenner veldig på «sirkusmentaliteten» jeg fikk prentet i meg da jeg gikk folkehøyskolen. Vi ble introdusert til et univers der det aldri har fantes noen jantelov. Sirkuslinja bestod i å utvikle dyktighet i det du likte å drive med, for så å vise det fram for publikum og motta applaus, eller å holde workshops og andre arrangementer for blant annet små barn og få høre neste dag at de hadde hatt det «kjempegøy!». Nysirkus er å stå på en scene og motta applaus fra folk du vet er der i ens ærend for å se deg og gruppen din opptre, å følge drømmene dine og drive med utrolige kunster og lære at det «finns intet som inte går!». Jeg fikk utrolig mye ut av å trene sirkus, jeg utvikler en identitet og stolthet og stå-på-holdning (det er sirkuset som burde hatt mottoet «stao no pao!») og lærte å bli tryggere på meg selv både på scenen og i andre sammenhenger. Har en kusine som nettopp er begynt med cheerleading og jeg får inntrykk av at det gir henne akkurat den samme følelsen.

Har sett barn jobbe med sirkus og hvor mye det gir dem — de lærer at de er noe, de trener knallhardt og mestrer kunster ytterst få i Norge er borti. Så går de på scenen og holder forestilling, ofte på høyt  nivå, og du ser gløden og stoltheten lyse av dem, de stråler om kapp med solen!

Hva er galt med det?

Har en utfordring her, så får du bare ha meg unnskyldt om dette ikke gjelder deg: neste gang du ser noen jobbe hardt mot et høyt mål, få til noe, eller eier noe du ikke kan få–
bit det i deg. La dem stråle. De har mest sannsynlig jobbet for det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s