Fototur på Fanafjell

Jeg elsker det nye kameraet mitt.

Det er ikke ofte jeg unner meg nye ting, spesielt ikke hvis de ligger på den dyre siden. Jeg trenger ikke den største TVen eller de dyreste klærne, og hadde det ikke vært for at jeg er svak for kafebesøk og rød iskaffe, og selvfølgelig is nå som det er varmt, hadde jeg sikkert hatt ganske mange penger på konto etter hvert 😛 .

Men jeg er ganske svak for ting som er litt… kule. Det er sånn jeg endte jeg opp med å kjøpe et digitalkamera som også var en fotoprinter, et tretelt du henger opp mellom tre trær, og nå et kompaktkamera med 30x optisk zoom.

Fanafjell DZ90 (3)

Så en fridag været var fint dro jeg på tur på Fanafjell, hvor jeg gikk så mange turer i barndommen. Stiene har forandret seg litt siden da — det er kommet opp en del skilt, traktorveien opp har blitt en grusvei, det er blitt bygd en jerntrapp opp siste kneiken hvor vi før måtte klyve opp mens vi holdt oss fast i et tau, og de har bygd en liten hytte rundt 15 minutters gange fra barndomshjemmet mitt. Drar du opp dit i helgen kan du kanskje slå av en hyggelig prat med en hyggelig venneflokk som tar turen opp dit hver lørdagskveld.

Fanafjell DZ90 (2)

Fjellet er imidlertid det samme. Utsikten er den samme. «Linken», radiostasjonen på toppen, er den samme. De utallige barndomsminnene er de samme. De to hundene våre som gikk løs rundt oss, rast og lek på de faste rasteplassene. Jeg har et vagt minne om at foreldrene våre pleide å kjøpe sånne pappesker med bokstavkjeks som var formet som biler. Jeg husker hvordan vi ungene drømte oss bort når vi lekte i naturen.

Fanafjell DZ90 (4)

Fanafjell DZ90 (5)

Fanafjell DZ90 (7)

Fanafjell DZ90 (8)

Fanafjell DZ90 (9)

Fra toppen kan du se langt i alle retninger, og på en varm dag kan du bade i dette tjernet et stykke nedenfor.

Fanafjell DZ90 (11)

Til og med mistelteintreet (jeg tror det er det det er) jeg husker fra barndommen min er her ennå, ved stien på vei ned mot fjorden.

Fanafjell DZ90 (12)

Forakten for de uføre, del 3

Når enkelte tenker på dem som ikke er i jobb eller skole og får uføretrygd, får de gjerne et bilde i hodet av en person, gjerne ung, som har helg hele uka, ingen forpliktelser, og frihet til å gjøre akkurat hva hen vil. Jeg tror de sammenligner det med pensjonistene som kan stå opp når de vil, stikke ned på kjøpesenteret og kjøpe kaffe og vaffel og snakke med venner, og realisere prosjektene og drømmene de ikke fikk tid til mens de var yrkesaktive. Jeg skjønner at det må være en forlokkende tanke når du selv må ut i regnet klokka seks om morgenen.

Eller kanskje det er lett for noen å bli misunnelig på de som ikke jobber selv når de vet de er syke eller har skader, på samme måte som når barn blir misunnelig på en syk bror eller søster som får være hjemme fra skolen, får cola og sykepresang, og blir dullet masse med av mamma og pappa, selv om de vet at hen har feber eller omgangssyke og sikkert hadde foretrukket å være frisk.

Helg hele uka

For i likhet med lillesøster med omgangssyke, eller for den saks skyld alle som ble permittert da samfunnet måtte stenge, har de aller færreste som får uføretrygd valgt livssituasjonen sin selv, i og med at det er rimelig få som bestemmer seg for å få en hjertesykdom, psykisk lidelse, eller yrkesskade.

Hvis du er heldig nok til å være frisk nok til å ende opp som delvis ufør, er sjansene høyere for at du beholder nettverket ditt, pluss at du fremdeles har mestringsfølelsen fra å være i skole eller jobb, men mange av dem som får 100% uføretrygd ender opp med få, om noen venner å være med regelmessig, og også en stor grad av kjedsomhet og meningsløshet. Noe som gjerne igjen fører til at de blir enda dårligere, fordi vi mennesker trenger å være i aktivitet og å føle tilhørighet og mestringsfølelse.

Serikkesykut venn-diagram

Uføretrygd innebærer at inntekten din blir redusert til en tredjedel, om du var og hadde en inntekt til å begynne med. Det innebærer også at Nav ikke kan gjøre mer for deg, i hvert fall ikke der og da. Mens du er i tiltak og de har en plan for deg mens du får arbeidsavklaringspenger, kan uføretrygd oppfattes som «veis ende». På samme måte som folk flest i Norge kvier seg og utsetter i det lengste å gå til Nav, opplever mange som får innvilget uføretrygd en sorgreaksjon og følelse av skam og mislykkethet. Selvfølgelig kan uføretrygd like mye gi deg frihet til å fokusere på behandling, eller bare å hvile og la kroppen bli bedre så du til slutt kan jobbe igjen. Men selv da kan det oppleves som et nederlag.

Mange jobber så hardt for å mestre skolen eller arbeidslivet som «alle andre» at de bruker opp kreftene sine og kræsjer, gjerne gjentatte ganger, og gjerne blir sykere og sykere for hver gang. Jeg kjenner flere, både gjennom blogger og i virkeligheten, som har gjort denne feilen, og jeg har strengt tatt også vært der selv.

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

–Lise Hetland, fra tekstamlingen «Med blodsmak i munnen»

Det hjelper heller ikke at langt fra alle arbeidsgivere er villige til å tilrettelegge for arbeidstakere som ikke er «A4», spesielt ikke når funksjonsfriske mennesker som ikke trenger tilrettelegging står i kø for de samme jobbene, eller at en del av de praksisplassene som finnes for oss som prøver å komme oss ut i arbeidslivet er ren utnyttelse, som med glede lar en ekstra person eller to trå til i julestria eller verste turistsesongen i bytte mot tilskudd fra Nav, for så plutselig å fortelle dem at «æh, nei, dessverre, vi kan visst ikke ta inn noen fast nå» når de ikke har bruk for dem mer.

Jeg er sikker på at mange som idag sitter på uføretrygd hadde vært ute i hvert fall i deltidsjobb, eller klart å ta en høyere stillingsprosent, hvis bare flere arbeidsgiverne hadde vært villige til å ansette og støtte dem som ikke passer perfekt inn i A4-boksen.

Konklusjon

På tross av at folk flest kvier seg til å gå til Nav, at Nav selv sier at svært få av de som oppsøker dem er «navere» som ikke gidder å jobbe, og at det må en lang og tøff prosess til for å «bli ufør» i Norge, er det fremdeles en inngrodd oppfatning av at velferdsstaten er truet av en horde trygdebeist som ikke gidder gjøre en innsats for samfunnet, og at selv de som er syke på ordentlig skal piske seg selv ut i jobb.

Det har tatt tid for alle disse fordommene og feiloppfatningene å utvikle seg, og det vil ta tid å bli kvitt dem igjen. Jeg vet ikke hva som er best medisin, men folkeopplysning er nok et veldig viktig første steg. Les deg opp, hør på de som faktisk sliter med skadene og sykdommene det er snakk om, si fra til politikere og andre som maler et skrekkbilde av late uføre som ikke gidder jobbe.

Og jo, kanskje jeg har et slags råd. Hjelp andre til å se på «de uføre» som individer, ikke som en dehumanisert masse, og minn dem på at antall uføre i de fleste aldersgrupper går jevnt nedover, og at det gjerne er konkrete grunner i samfunnet til at flere unge ender opp på uføretrygd.

Når folk tenker på «innlagte på sykehus», tenker de beinbrudd, kreft, diabetes, lupus og hjerteproblemer, i alle aldre, etnisiteter og samfunnsklasser. Jeg håper at når folk tenker på «mottakere av uføretrygd» i fremtiden, vil de tenke på veldig forskjellige mennesker, med vidt forskjellige behov, utfordringer og fremtidsutsikter. Og, som Ragnhild Holmås sier, kommer folk forhåpentligvis til å glade på en mor med ME sine vegne når de ser henne i akebakken med ungene en lørdag, istedenfor å erge seg over at hun ikke er i jobb.

Jeg runder av med et sitat fra dette leserinnlegget fra kloke Sandra Gundersen, som jeg har fulgt bloggen og Instagrammen til i lang tid:

Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt.

Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått.

Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.

Stå på.

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

En hard arbeidsdag, en åpenbaring, et nytt brettspill og en spekkhogerstim

Hadde den lang og hektisk, men deilig siste arbeidsdag før helgen på fredag. Lang fordi vi hadde såpass mange rom, hektisk fordi vi hadde flere syke. En rekke rom hadde blitt bestilt og måtte være klare til tre, og vi var to på jobb, én av oss ny. Det ble nesten like mye stress som den dagen jeg hadde kommet helt til klokka halv ett før jeg plutselig ved en tilfeldighet la merke til at de som hadde bestilt ett av de største rommene på hotelllet hadde bedt om tidlig innsjekk og skulle komme klokka ett 😉 .

Mio pizzaeske

Vi kom imidlertid heldigvis i mål i tide (det gjorde vi også den dagen vi plutselig hadde en halvtime på oss til å ta det største rommet), og jeg kunne ta helg med god samvittighet. Hev meg i senga et par timer, og dro så utover til huset til foreldrene mine fordi jeg passer Mio katt denne uka.

Etter noen timer hjemme var det av gårde igjen til nærbutikken for å kjøpe middag. Kiwien jeg går til er rundt halvannen kilometer unna, og denne uka har jeg kjøpt inn middag for én dag av gangen for å tvinge meg selv til å gå den turen. Du skulle trodd disse selvpålagte tvangs-spaserturene ville være forferdelig etter en lang arbeidsdag, men jeg har oppdaget at det er når jeg er på mitt mest slitne at jeg nyter å gå tur mest. Det å bare gå, og så eventuelt belønne deg selv med en iskaffe på nærbutikken når du først er fremme, er faktisk utrolig deilig etter en dag med utallige trappetrinn, senger som skal skiftes på og bad som skal vaskes, bæring av poser med skittent sengetøy og støvsuging av rom og ganger. Begge deler er fysisk aktivitet som gjør meg sliten, men det første er bare slitsomt, og det andre er deilig og befriende og gir meg mer energi og tiltakslyst.

Middag_på_terrassen[1]

Så er det deilig når været er så fint at det går an å spise ute på terrassen.

Dagen idag har vært mer slapp, kanskje veldig velfortjent, men så har jeg endelig satt opp og spilt Fire in the Lake, vietnamkrig-spillet jeg kjøpte over nett nylig. Etter å ha besøkt Viet Nam, og sett Burns og Novicks fantastiske dokumentar om krigen, måtte jeg nærmest tvinge meg selv til å spille FitL da jeg først oppdaget det på Tabletop Simulator. Det gjenskaper alt fra terrorangrep fra Viet Cong til sør-vietnamesisk korrupsjon, og om sivilister fanget i kryssilden. Det er et tøft og dystert spill, som spill om Viet Nam-krigen skal være, etter min mening, men når du først er kommet inn i det, er det både et veldig godt laget strategispill, og en detaljert skildring av krigen som kan få deg til å reflektere, og som har mye å lære deg.

Så fikk jeg min belønning for at vi jobbet så hardt på fredag: ute på fjorden dukket det opp noen krusninger i vannskorpen som jeg først trodde var en av ubåtene som dukker opp innimellom, men som jeg så skjønte at måtte være spekkhoggere, i og med at det var flere av dem, og de bevegde seg i forskjellige retninger.

Spekkhoggere

Jeg var dessverre litt for langt unna til å få et skikkelig bilde, de som kom kjørende i båter var nok litt heldigere enn meg 😉 .

Koser meg i hvert fall med helg, og tror jeg skal ta ut noen avspaseringsdager snart så jeg får en ukes minisommerferie.

Forakten for de uføre, del 2

Når noen får innvilget uføretrygd, har de gått gjennom en lang prosess hvor situasjonen deres er blitt grundig kartlagt og all mulig behandling skal ha blitt prøvd. Personen som får uføretrygd har en livssituasjon, eller diagnose, som helt eller delvis gjør det umulig, eller ikke hensiktsmessig, å sende personen ut i jobb, enten på grunn av at selve diagnosen eller skaden gjør det umulig, eller for eksempel fordi for mye tid og krefter går til behandling. Du har mindretallet av svindlere, men de aller fleste som mottar uføretrygd har en god grunn.

Problemet er at det ikke grunnene som er like akseptert av befolkningen. Enkelte virker som de har en veldig misforstått oppfatning av hvordan det er å leve med en sykdom eller skade, og «navernes» arbeidsmoral og holdninger til Nav. Det virker også som at en del har et svart-hvitt bilde hvor du enten er frisk som en fisk og kan jobbe som alle andre, eller er dødssyk og må ligge i senga 24/7.

Del 2: syke som spiller friske

Leser man kommentarfeltene, er det stort sett anekdoter, dømming og antakelser, ikke statistikk og konkrete fakta, som dominerer blant dem som beklager seg over alle «trygdesnylterne» og «naverne». Ifølge Nav selv er «navere» et marginalt problem, og en må uansett gjennom en omfattende og tidkrevende prosess for å få innvilget uførepenger, en prosess mange også opplever som tøff i og med at en gjerne må brette ut deler av, eller hele livs- eller sykdomshistorien sin. Folk flest kvier seg i det lengste for å gå til Nav.

Selve ordet «naver» er forresten basert på én enkelt reportasje, fra NRK Hedmark, om at én enkelt Nav-rådgiver hevdet, uten å henvise til noen kilde, at det å «nave» var blitt vanlig blant unge i Kongsvinger. Så var det visst veldig kjekt for enkelte å ha et nedsettende begrep om de som var frekke nok til å motta ytelser fra Nav, for ordet vokste gradvis fra å gjelde late ungdommer som utnyttet Nav-stønadene, til å gjelde alle som gikk til Nav.

Bildet enkelte har av den lave terskelen «navere» skal ha for å bli trygdesnyltere fordi de ikke vil jobbe minner meg om den flotte vitsetegningen fra Tegnehanne, om hvordan enkelte har fått det for seg at jenter har en lav terskel for å dikte opp overgrep:

Tegnehanne voldtekt
Utdrag fra Tegnehanne av Hanne Sigbjørnsen

Men fordommene florerer, og det gjør også anekdotene om trygdesnylterne som er frekke nok til å hjelpe naboen med bæring, dra på kafé eller til og med reise til Syden (noen av disse turene er for øvrig behandlingsreiser). Det er omfattende uskrevne regler i samfunnet om hva du har «lov til» å gjøre som ufør — helst skal du være i selvpålagt husarrest på fritiden når du ikke jobber.

Jeg skjønner at det er lett å instinktivt tenke på denne måten, for er du hjemme fra jobb eller skole på grunn av sykdom skal du jo faktisk være så syk at du må holde deg hjemme, men det har nok også å gjøre med uvitenhet om diagnosene og skadene generelt, og hva du er i stand til å gjøre når du har forskjellige begrensninger.

Av en eller annen grunn har jeg for eksempel, flere ganger (!), sett folk i kommentarfelt skrive variasjoner av at «de har forståelse for at folk ikke jobber når det er blinde og folk i rullestol det er snakk om, men at det også er utrolig mange som blir uføretrygdet uten grunn». Beklager, dere som bruker rullestol eller har mindre enn 10 prosent syn, men dere får visst ikke jobbe likevel.

Men når folk trenger å se en rullestol eller blindestokk for å akseptere at en person har rett til uføretrygd, går det utover de 60% av dem som får uførepenger på grunn av «usynlige sykdommer» — traumer, kroniske sykdommer, andre tilstander og skader som ikke synes, men som kan gjøre livet nesten ulevelig, eller gjøre det umulig å være ute i fast jobb uten tilrettelegging. Og det er utrolig hvor mange alvorlige lidelser og skader som kan bli til usynlige sykdommer, bare samfunnet stigmatiserer dem nok.

Så på samme måte som du gjerne bare får glansbilder når du følger noen i sosiale media, får du ofte bare se og høre om de gode dagene, og fasaden, til dem med usynlige sykdommer:

  • Du får se den ene dagen i løpet av en uke, eller måned, nabogutten med ME klarer å stå opp, gå ut døra, og ta en mocca på kjøpesenterkafeen for å komme seg ut av soverommet og leiligheten sin litt. Du ser ham ikke resten av tiden, når han ligger alene i mørket med sovemaske døgnet rundt, og du aner ikke hvor mye den ene turen til kjøpesenteret koster ham.
  • De får se hun som sliter med en spiseforstyrrelse sitte og le med venner på stranden og se lykkelig og normal ut, og du skjønner ikke hvor stor jobb det er å være i behandling og følge opp behandlingen med utallige Nav-møter, lege- og psykologtimer, turer til apotek og opphold på behandlingssteder, et regiment av medisiner som må tas til riktig tid uansett hvor sliten og sløv du er, og at hun faktisk jobber beinhardt med selve psykdommen sin og ikke har overskudd etter alt det til å være i jobb.
  • Du ser hun du gikk i klasse med i grunnskolen gå tur eller gå på fest, selv om hun har fortalt deg at hun ikke klarer å jobbe fullt på grunn av diagnosen sin, og du reagerer fordi du ikke forstå at én persons 50% stilling er en annen persons 100% stilling, og at ingen kan kreves å jobbe så hardt at de blir så utmattet at de ikke orker å gå tur eller gå på fest på fritidien. Istedenfor å glede deg over at hun har en god dag og er på tur, erger du deg over at hun ikke er på jobb.

Jeg var en gang i et Nav-tiltak som het Folk i arbeid, som gikk ut på at vi møtte et sted fem dager i uka og drev med jobbsøking, fikk kursing, og gjorde ting som å dra på tur og lage mat sammen. Jeg slet en del på den tiden og begynte å få en del fravær, og én av de andre deltakerne, som av en eller annen grunn alltid drev å spurte ut folk om hvorfor de ikke hadde møtt opp eller hvorfor de kom for sent, kom flere ganger bort til meg når jeg kom inn døra og skrev meg inn og spurte om jeg hadde lov til å være borte. Jeg ble såpass satt ut av at han spurte, som du gjerne blir når noen plutselig spør om noe som ikke angår dem, at jeg ikke hadde noe godt svar. Noe som selvfølgelig forsterket inntrykket han hadde laget seg av at jeg bare ikke gadd å stå opp og komme meg av gårde.

Denne onde sirkelen går igjen ellers i samfunnet — noen har en stigmatisert lidelse eller skade det ikke er lett å være åpen om eller forsvare, og tabuet gir igjen mer grobunn for fordommer og myter, og gjør at folk gjerne lager seg sine egne forklaringer på hvorfor noen forsvinner fra jobb eller skole.

Disse forklaringene, enten de er om enkeltpersoner eller selve lidelsene, har igjen en tendens til å bli ganske innarbeidet når vi først tror på dem, uansett hvor lite dekning det er for dem, noe som er spesielt skadelig i små bygder der alle kjenner alle. Jeg leste en gang en historie om en kvinne som begynte å jobbe på Nav-kontoret i hjembygden sin, og fikk sjokk da hun således fikk innsyn i de egentlige historiene til dem som sladrekjerringene i bygda trodde de visste alt om.

Det går heldigvis an å, sakte, men sikkert, opplyse og forbedre holdninger. Det som jeg tror overrasket meg mest med Holmås’ bok var at hun skrev at kreft, av alle sykdommer, opprinnelig ble oppfattet som et resultat av dårlig karakter. Kreft, som vi alltid trekker frem som sykdommen folk har forståelse for, som folk med usynlige eller misforståtte lidelser og tilstander tar seg i å ønske at de hadde istedenfor PTSD, ME eller endometriose. De kreftsyke måtte visstnok kjempe en beinhard kamp for å få respekt for kreftpasienter som gruppe og penger til kreftforskning.

På samme måte har vi et stykke igjen før stigmatiserte lidelser som endometriose forstås og aksepteres, og før folk forstår at psykiske lidelser kan ta fra deg livet på samme måte som somatiske lidelser, men det er altså heldigvis fullt mulig.

Del tre, om opplevelsen av ikke å kunne jobbe pga diagnose eller skade, kommer snart

 


Anbefalt lesing

  • Forakten for de uføre. som inspirerte og ga navn til denne teksten. Hvert eneste avsnitt skulle vært obligatorisk lesing, og jeg skulle ønske jeg kunne sitert hele teksten her.
  • De vanligste årsakene til uføretrygd. Fant endelig et kakediagram med de konkrete grunnene til at folk blir uføretrygdet. Jeg skulle ønske dette var allmenn kunnskap.
  • Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, som handler dels om forfatterens opplevelse som pårørende til sin kreftsyke mor, og samfunnets holdninger til mottakere av uføretrygd.
  • Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Tar utgangspunkt i forfatterens opplevelse med sykdommen ME, men handler like mye om både opplevelsen av varig og usynlig sykdom, og fordommene mot dem som lider av dem. Instagram-kontoen hennes, @serikkesykut, er også verdt et besøk.

Ultrazoom, koronaslalåm og stråhatt

Juni Lille Lungegårdsvann

Hverdagen er tilbake, og med den kom visst veldig mye sol og varme, slalåm i sommervarmen, og et nytt kamera.

Det er fortsatt deilig å være i jobb på hotellet igjen, det eneste minuset er at fysisk arbeid når det er 30 varmegrader ute ikke alltid er så kjekt. Vi prøver å kjøle oss ned med store mengder vann og saftis. Er glad jeg bor i en kjellerleilighet som er forholdsvis sval, og at jeg har funnet ut at vifteovnen som holder meg varm om vinteren også kan brukes til å kjøle ned leiligheten 😉 . Har óg tatt fram stråhatten jeg kjøpte i Viet Nam, og den gjør en super jobb i å holde unna den verste varmen fra solstrålene 🙂 . De få regnværsdagene vi har hatt har også vært veldig kjærkomne.

Et annet problem er at det blir en del øvelser i koronaslalåm mellom ansatte og gjester i de trange gangene, og i butikker når jeg er ferdig på jobb. Det er bra at samfunnet er åpnet igjen, men det er stressende når du føler at det aldri er nok plass, og når enkelte tar null hensyn. Det er spesielt skummelt i og med at vi jobber på hotell, og derfor har et ansvar ovenfor gjestene våre for ikke å utgjøre en smittefare. Det er også grunnen til at jeg ikke har vært på noen badetur ennå, det er rett og slett bare for mange folk der.

Et litt større lyspunkt er at jeg fikk en god del penger tilbake på skatten for en uke siden, så nå har jeg endelig kjøpt meg ultrazoomkameraet jeg har siklet etter i lang tid. Mobilen min tar allerede supre bilder, men zoomen til det nye kameraet er rett og slett magisk, og jeg kommer til å ha det så mye gøy med den. Det har óg en del kule funksjoner som var nye for meg fordi jeg ikke har kjøpt digitalt kamera på en stund, som at jeg kan koble det til trådløst nett og fjernstyre det fra mobilen. Det er ganske håpløst i svakt lys, men da har jeg mobilkameraet i reserve.

DZ90 (3)

DZ90 (1)

DZ90 (4)

DZ90

1000191

Uten zoom:DZ90 (5)

Full zoom:

DZ90 (2)

Jeg blir rent forelska.