Dødtid

Det er overraskende kjedelig og monotont å være uten jobb. Har jo vært mellom jobber, eller slitt for mye psykisk til å kunne gjøre på noe, før, men hadde vel glemt hvor kjedelig det var. Eller så er det at jeg i mye større grad har «fått et liv» og gjør ting med venner mye oftere enn før, sånn at kontrasten blir mye større når jeg sitter her og ikke gjør på noe.

Har en tradisjon om at jeg stikker ned på en kafé eller kaffebar og kjøper meg en morgenkaffe de dagene jeg har fri, noe jeg kanskje må kutte litt ned på siden det blir skikkelig dyrt nå som jeg har «fri» hver dag 😉 , men i alle fall nøt jeg idag morgenkaffen min klokka fire om ettermiddagen, og det sier vel sitt om hvor godt jeg har klart å holde døgnrytmen min.

Er fornøyd med at jeg har det mye bedre psykisk og klarer holde depresjon unna, og også klarer å gjenkjenne når jeg har en dårlig dag og «tar tak i det» ved å gjøre ting for meg selv, som å gå på tur eller ta kontakt med venner. De fleste av vennene jeg pleier å henge med er jo opptatt med sine liv, så det er lant fra alltid vi har tid til å finne på ting sammen, noe som ikke var noe problem mens jeg jobbet på gården, men jeg merker det veldig sterkt nå som jeg ikke har noe å fylle dagene med. Og det er utrolig hvor fort ting som døgnrytme skled ut. Det hjelper ikke akkurat heller at det er vinter og bare noen få timers dagslys, spesielt når jeg har lyst til å trene på å henge opp treteltet mitt igjen, og det er tricky nok å henge opp når det er lyst og jeg ikke må stå der med hodelykt 😛 .

Har gjort et par ting bedre siden nyttår, da. Har kuttet kraftig ned på kaffeininntak ved å bare ha kaffeinfri kaffe hjemme, og har omtrent sluttet å kjøpe kartongene med TINE-iskaffe jeg kjøpte omtrent daglig tidligere. Har vel egentlig erstattet dem med kafébesøk, noe som strengt tatt koster mer og for den saks skyld også sikkert gir meg langt mer koffein, men merker i hvert fall at det er deilig å ikke savne å drikke så mange kopper kaffe hver dag. Har óg blitt flinkere til å drikke vann istedenfor kakao, te, kaffe og så videre når jeg er tørst.

Et annet pluss er jo at jeg får tatt opp kontakten igjen med flere venner enn de jeg pleier å være med, for kjenner jeg virkelig har lyst å komme meg ut av leiligheten og finne på ting. Traff tilfeldigvis på en god kollega fra gården da jeg var på kafé forleden, og det var deilig å se henne igjen og ha noen å skravle med. Eller kanskje jeg tar kontakt med en av de gruppene på Face som New Friends Bergen hvor du kan avtale «dater» med fremmede mennesker og finne på alt mulig rart. Tenker óg på å kanskje engasjere meg frivillig, så har jeg noe å henge fingrene i til jeg får kommet meg ut i praksis eller jobb igjen. Jeg må bare se og få gjort disse tingene, ikke bare tenke på dem 😉 .

Har et par flere bloggideer, og denne bloggen er jo også noe jeg vil få mye mer tid til fremover. Så vi snakkes forhåpentligvis fort, og ofte 😉 !

Stå på!

Reklamer

Jeg har plutselig masse fritid

Gorm bursdagstur (3)

Så jeg har etter to år sluttet på 4H-gården der jeg har jobbet i to år. Det var jeg som selv valgte å slutte, og jeg kjente jeg var klar for nye utfordringer og begynte å gå litt lei rutinene på gården. Har blitt kjent med fantastiske mennesker på gården, har lært en del om dyr og hest, og har funnet et sted hvor jeg kan drive fast med hest fremover skulle jeg ønske det.

Tingen er at det har blitt litt kluss og misforståelser mellom meg og Nav, så istedenfor å gå rett ut i ny praksisperiode har jeg nå ingenting å gå til, i hvert fall til jeg får igang dialog med min nye behandler. Der og da var det lite gøy å få den beskjeden, spesielt fordi jeg også samtidig har hatt et par tøffe konflikter med to venner (attpåtil uavhengig av hverandre), så dagene før og etter nyttårsaften har vært veldig preget av det, for det er jo å jobbe jeg har lyst til,

Men så begynte jeg å se på det fra den lyse siden. For nå har jeg jo faktisk veldig mye fritid. Jeg er ikke engang mellom jobber som i «jobben din nå er å finne deg en jobb», jeg er mellom jobber som i «avventer svar fra NAV».

Så idag begynte jeg å tenke på at jeg faktisk kan gjøre mer som jeg vil nå. Dra på hyttetur til Gullbotn i noen dager eller en uke. Ta de lange turene jeg har drømt om. Dra på en reise eller to. Besøke slekt og venner jeg har sett altfor lite til fordi de bor i andre byer.

Håper jo at jeg kommer meg ut i arbeid igjen så fort som mulig, men tenker jeg også skal prøve å nyte «ferien» så godt det lar seg gjøre, uten å begynne å kjede meg. Men skal nå også presse inn mer konstruktive ting, som å få tatt det barristakurset så jeg har en større sjans til å få jobbe på en kafé eller kaffebar, pluss at jeg da vil gjøre en bedre jobb der, selvfølgelig 😉 .

Tror det skal bli deilig å ha fri en liten stund, og tenker også at det er velfortjent 🙂 . Liker også at dette er omtrent motsatt innstilling av hvordan jeg tenkte da jeg gikk folkehøyskolen, så merker at jeg har både omtrent har slått depresjonen og samtidig også fått mye større tro på meg selv.

Håper og tror at 2018 blir et tøft år, selv om det har fått en røff start 🙂 !

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så dramatiske eller spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.

Hyttetur, brettspill og natt under stjernene

Første dagen på hytten stakk jeg ut i snøen med spade, og bygde/gravde ut en snøborg med liggebenk og snølykt. Er jo født og oppvokst i Bergen, så er ikke så vant til mye snø, så jeg ble overrasket over hvor fort det tok å forme blokker av snø med spaden og legge dem rundt hullet jeg grov ut av snøen. Lagde til og med en liten trapp ned i snøborgen min, før jeg lagde snølykten i motsatt hjørne fra liggebenken. Ikke verdens mest imponerende snøborg, men bergenseren i meg var storfornøyd 🙂 .

 

Endte like godt opp med å sove i snøborgen min en natt, så stolt var denne søringen fra regnbyen over byggverket sitt. Ingen av oss på hytta hadde pakket sovepose, så improviserte med fjellduken  min og et tjukt pledd, og tok også med et stearinlys til snølykten. Været var utrolig bra, det var opphold og bare noen få minusgrader, og først da jeg var trygt nede i fjellduken begynte det å blåse og snø litt. Stearinlyset lyste opp hele borgen. Fjellduken er óg utrolig varm, så ble nesten for varmt til å begynne med når jeg hadde både den og fjellduken til å holde varmen 😉 .

Det var utrolig koselig å ligge der med en rund vegg av snø og snøblokker rundt meg, og kunne se mot stearinlyset gjennom den lille glipen i fjellduken jeg hadde åpen for ventilasjon. Hørte vinden utenfor, og så stearinlysflammen blafre i snølykten, men den holdt ut hele natten. Også jeg holdt ut hele natten, men fikk ikke sove, så tuslet ned til hytten igjen rundt halv syv om morgenen. Kanskje jeg skal ha det som mål å sove ute hver gang jeg er på den hytten og det er snø 🙂 .

Neste formiddag var det ekstra pakkeåpning, siden ene lillebroren min og kjæresten hans bor i Trondhjem og kom til Bergen først dagen da vi dro til hytta. Hele søskenflokken er glad i brettspill, så jeg ga Space Alert og Exit til brødrene mine og fikk Dominion i retur 🙂 .

Space Alert er et veldig spesielt spill hvor du spiller som besetningen på et romskip og hører på lydfiler på en CD som varsler om farer og andre ting som skjer i spillet. Spillet foregår i sanntid, med alle spillerne på lag, og dere må legge ut kort for å planlegge hva personen din i spillet skal gjøre, og når lydfilen er ferdigspilt så spiller dere gjennom scenariet for å se hvordan det faktisk utfolder seg når alle kortene er lagt ut. Hvilke handlinger du kan gjøre avhenger av hvilke kort du trekker, og du kan bare bytte kort med andre spillere når du lydfilen melder om et «data transfer», som kommer uten forvarsel og varer i knappe fem sekunder.

Det er et utrolig hektisk spill hvor dere må koordinere og samarbeide, ta imot og bearbeide informasjon, og prøve å få et overblikk og planlegge hva dere skal gjøre, med egentlig altfor liten tid. Det er blitt sammenlignet med fantastiske Keep Talking and Nobody Explodes, og jeg fikk litt den samme følelsen selv. Det er utrolig lett å overse en detalj, gå i veien for hverandre eller bare ødelegge hele oppdraget fordi du gjorde én liten feil på ett tidspunkt.

Det er litt vanskelig å beskrive i detalj hvordan du egentlig spiller Space Alert, så jeg tror jeg heller anbefaler å se en video på YouTube eller noe hvis dette hørtes gøy ut. Anbefaler i hvert fall spillet selv, og merker jeg blir mer og mer giret på å spille  samarbeidsspill, som Keep Talking, Hotshots hvor du slåss mot en skogbrann, Pandemic, hvor du slåss mot en dødelig epidemi, og Battlestar Galactica, som jeg tidligere har skrevet om her.

Dominion: Intrigue er et såkalt «deck-building game», eller et spill hvor du trekker kort og strategisk bygger opp en kortstokk som du så bruker til å få poeng, skade andre spillere, eller kjøpe flere kort. Rammen er at du er en småkonge som bygger opp et rike, og når det er din tur skal du trekke fem kort fra kortstokken din, og bruke disse til å kjøpe flere kort eller ødelegge for andre spillere, og siden du legger tilbake alle kortene dine i kortstokken og stokker den mellom hver tur, må du bygge opp kortstokken din på en sånn måte at du kan gjøre så mye du kan hver tur. Du har både kort som bare fungerer som penger og lar deg kjøpe kort, og «befalinger» som lar deg trekke flere kort fra kortstokken den turen, kjøpe flere ting, og så videre. Intrigue-utvidelsen lar deg også kjøpe hekser, røvere og så videre som kan ødelegge for de andre spillerne, og selv om vi ikke kom så langt som til å bruke disse, tror jeg de gjør spillet mye mer spennende og utfordrende. Ellers liker jeg hvor mye du må tenke strategisk, og hvordan du i likhet med Ticket to Ride ikke vet hvem som har vunnet før spillet er slutt og dere legger sammen hvor mange poengkort dere har.

Er hjemme igjen i huset til foreldrene mine nå, dro hjem tidlig så ikke kattepus skulle bli igjen flere dager alene hjemme, og det er litt rart å være alene på nyttårsaften, men kjenner samtidig at det egentlig ikke gjør noe, synes faktisk det bare er koselig, pluss at det er og godt å ha hele huset for meg selv 🙂 .

Godt nyttår!

Nyttårsforsetter 2018

Så var det jul igjen, og her jeg sitter midt i uværet Birk med masse julestemning, tenker jeg det er på tide med et sett nyttårsforsetter igjen 🙂 . 

 

  • Komme i gang med skikkelig kildesortering.

 

  • Prøve å fordele julegaveinnkjøpene gjennom hele året istedenfor bare i november-desember, så jeg får utgiftene fordelt utover året.

Arnanipa dagstur

 

  • Gå flere turer og dra på blåturer alene. Skal selvfølgelig fortsette å gå turer ilag med venner, men vil bli flinkere til å ikke bare vente til det passer for folk å bli med, men gå turer alene.

 

  • Få teken på å henge opp treteltet og bruke det flittig!

Tentsile Flite

  • Opprette en regningkonto og sette til side penger til husleie og så videre.

 

  • Når jeg går inn igjen i jobb: bruke tid på fritiden til å lese meg opp om det jeg jobber med. Fint å kunne litt ekstra om feltet jeg jobber med enn bare det jeg lærer i løpet av arbeidsdagen.

Lovord om Lørdagslaget

Lørdagslaget Bygdanytt.jpg

Nå kommer et innlegg om noe som sikkert omtrent ingen av dere har hørt om, men som betydde en del for meg, og veldig mye for folket i Arnabygda. Jeg vil fortelle om et fantastisk tilbud som kom mange til gode, og som bør stå som eksempel for andre besøksgårder rundt om i landet, og som dessverre måtte avslutte nå i desember.

Besøksgården jeg har jobbet på i to år hadde en organisasjon som kaltes for Lørdagslaget. Disse holdt åpne lørdager gjennom skoleåret, og lot folk komme gratis til gården, holdt åpen kiosk hvor folk kunne kjøpe kaffe, saft, grøt og vafler, og arrangerte ponniriding og vognkjøring. Alt sammen for en så lav pris som mulig  — for 10 kroner kunne du ri en runde på ponni eller kjøre vogn rundt naturstien. For 15 kroner fikk du grøt og et glass saft. «Alle» skulle ha råd til å benytte seg av tilbudet, og de som ikke hadde penger kunne likevel være på gården og hilse på dyrene, grille medbrakt mat og slappe av i spiseområdet eller rundt ildstedet i den koselige gammen.

Lørdagslaget var i stor grad drevet av barnefamilier, med barn og unge som leide hest og foreldre som hjalp til i kiosken. I bytte mot noen få lørdagsvakter hvert år fikk medlemmene i lørdagslaget lov til å bruke hestene en gang i uka, og dermed hadde hestefrelste barn og unge i Arnabygda, uansett hvor mange penger de hadde, mulighet til å ri en gang i uka, noe som vanligvis er rådyrt og forbeholdt de med god råd.

 

Også innad var Lørdagslaget en fantastisk organisasjon ❤ . Dyktige, kunnskapsrike og flittige folk, voksne som unge, med et fantastisk godt miljø både på lørdagene og når vi trente hester på ettermiddagene 🙂 . Gjengen tok imot nye med åpne armer så du bare gled rett inn i miljøet, og brant virkelig for å gi folk et fantastisk tilbud, samtidig som de klarte å holde prisene nede så barnefamilier skulle kunne ta seg råd til å besøke gården. Det var også et fantastisk system at du kunne ri gratis, i bytte mot litt stallarbeid og at du jobbet noen lørdager i året. Dette gjorde at hestesporten ble noe alle i Arnabygda kunne drive med, ulikt mange andre staller hvor det er rådyrt å skulle la opptil flere barn ri en gang i uken. Inntektene til Lørdagslaget gikk uavkortet tilbake til organisasjonen og til gården og hestene, ingen av de involverte fikk noen sinne en krone i lønn.

Jeg var medlem i laget en kort stund og fikk tatt en håndfull vakter, og jeg gledet meg til så å si hver lørdag jeg var satt opp til å leie ponni. Likte å være med hestene og å spre glede til de som kom på besøk, særlig de som ble skikkelig glad når de fikk sette seg på ponnien. Mange hadde besøk på gården som lørdagstradisjon, og til og med folk fra Os og andre steder langt fra Arna kunne ta turen dit. Det var en tradisjon for mange å dra til «4H-gården» i Arna og spise grøt og ta en vogntur og ri ponni.
P6140123_JPG_274519s.jpg
Foto: Bergen kommune
For ikke lenge siden fikk imidlertid vi i Lørdagslaget nyheten om at det var over. Lørdagslaget skulle drive frem til jul, og ha vår siste vakt den 16. desember, og så skulle forpakter på gården ta over med sitt eget opplegg på lørdagene etter nyttår. Vi i Lørdagslaget hadde vår siste vakt lørdag som var, for så å tømme kiosken og gården for alt som tilhørte laget. Vi markerte at det var vår siste dag ved å gi vekk både riding, vognkjøring og mat og drikke gratis, og stemningen var god selv om det var trist og vemodig å skulle gi oss.
Føler ikke det blir riktig å skrive/diskutere så mye her inne om hva jeg/vi føler for og imot om selve beslutningen om å avslutte samarbeidet med Lørdagslaget, så vil bare si at jeg kommer til å savne denne fantastiske organisasjonen, og kan bare krysse fingrene for at det nye tilbudet blir bra, og at forpakter på gården holder fast på så mange som mulig av verdiene som Lørdagslaget er blitt hedret og elsket for. Det skal godt skal gjøres å nå opp til standarden Lørdagslaget har satt gjennom over 20 år med frivillig dugnadsarbeid, men jeg ønsker dem all lykke til og håper det blir bra.

Gleder meg faktisk til 22. juli-filmen

Var på årets lysfest i Bergen idag, og koste meg selv om det var masse folk og været var typisk bergensk. Gikk litt frem og tilbake mellom en kafé, leiligheten min, og Lille Lungegårdsvann der lysfesten var, og det var skikkelig koselig å stå der blant alle som sto og holdt fakler i mørket.

Men i likhet med sykkel-VM var også lysfesten preget av mange politfolk, metallsperringer og lastebiler parkert på tvers av veier for å sperre for trafikk, og jeg kjente jeg hadde en uro i meg og et håp om at det ikke kom til å smelle mens jeg var der.

Terror er en del av hverdagen vår. Selv om det «bare» har skjedd noe én gang i Norge, den 22. juli, «vet» vi at det kommer til å skje noe igjen, og at det kanskje blir under en musikkfestival, eller en lysfest, eller et VM et sted, fullt av glade mennesker som er der for å følge yndlingsidretten sin og heie frem utøverne eller lagene sine. Det er nesten så jeg lurer på hvorfor det ikke har skjedd noe her enda, når det skjer hele tiden rundt om i andre land i Europa.

Har tidligere skrevet om hvor synd det er at vi ikke snakker om 22. juli. Det er som et uforløst nasjonalt traume som det gjør for vondt å rippe opp i, så vi lar være. Så en storslått dokumentar om Vietnamkrigen på NRK nylig, og de sammenlignet amerikanerne som ikke snakket om krigen med en familie med en alkoholisert far. «Hysj, vi snakker ikke om det!».

Derfor gleder jeg meg faktisk til Netflix sin film om 22. juli, på samme måte som jeg så frem til å se Til ungdommen, som var både vakker og sterk. Netflix er begynt å filme i Oslo, og selv om jeg skjønner utrolig godt at mange i byen må synes det er tøft, kommer det til å gjøre selve filmen mye mer autentisk og «seriøs». Jeg personlig håper den kommer til å hjelpe oss å begynne å snakke om 22. juli, på samme måte som dokumentaren om Vietnam forhåpentligvis har den virkningen på amerikanerne, og at vi kan reflektere mer over det som skjedde og kanskje også bruke det som en slags motpol mot ekstremismen og rasismen som plutselig står så sterkt i Norge idag.

 

PS: anbefaler denne podcasten med produsentene av Vietnam-serien. De snakker en del om hvordan hendelser kan bli tabuer som hele nasjoner ikke snakker om, og mye av det er gjenkjennelig for oss nordmenn som opplevde 22. juli.