Life is Still Strange

Roads7

Da fikk jeg spilt ferdig første episode Life is Strange 2, og jeg gleder meg allerede til å se hvor historien tar veien.

Life is Strange er en rollespill-serie med historier som finner sted i den virkelige verden og ofte handler om hverdagslige/virkelige ting og problemer som sorg, familieproblemer og narkotikamisbruk, men som ofte også har overnaturlige elementer. Spillene kan være både dramatiske og melankolske, og er ikke redde for å ta opp alvorlige tema. Tempoet i spillet er også gjerne ganske avslappet, og du kan fokusere på å snakke med folk, utforske omgivelsene dine, og bruke god tid på å bestemme deg for hvordan du vil håndtere de tøffe dilemmaene du får i spillet.

Så langt ser oppfølgeren ut til å være et slags Huckleberry Finn-eventyr hvor karakterene drar fra sted til sted og opplever forskjellige ting underveis, og historien handler om de forskjellige opplevelsene på veien til målet, og om hvordan de to hovedpersonene håndterer de ulike situasjonene underveis og utvikler seg som karakterer.

Der du i det første Life is Strange spilte som sjenerte og stille Max, uten særlig mye initiativ eller personlighet, har du litt mer interessant hovedperson denne gangen. Sean er en typisk amerikansk tenåring som hater skolen, ikke aner hvordan han skal sjekke opp jenter, og har som største dilemma om han skal knabbe øl eller brus fra kjøleskapet før Den Store Festen, hvor han selvfølgelig også håper å kurtisere crushet sitt. Alt i alt en ganske typisk og harmonisk du gjerne får i dataspill, hvor graden av idyll og harmoni forteller deg at alt kommer til å gå til helvete, sannsynligvis maks 10-15 minutter inne i spillet.

 

Etter at alt er gått til helvete tar 16 år gamle Sean med seg den ni år gamle lillebroeren Daniel og rømmer hjemmefra, og derfra handler episoden om å overleve fra dag til dag, og å prøve å legge en litt mer langsiktig plan.

Sean er omtrent dobbelt så gammel som lillebror Daniel, og veksler mellom å irritere seg over ham og gi ham omsorg og trøst, og bekymrer seg selvfølgelig også for hvordan det skal gå med ham. Der Max gikk omkring og omtrent bare «snakket med seg selv» om ting hun så på i spillet, har du valget mellom å bare se på ting selv, eller å vise dem til lillebroren din. Så får du som spiller velge hva du vil vise ham, og hva du helst vil holde for deg selv, kanskje for ikke å uroe eller skremme ham.

 

 

 

Et lite minus med søskenforholdet er at det ikke åpner for de helt interessante diskusjonene. Storebror Sean er store deler av tiden furten og avvisende ovenfor Daniel, noe som for så vidt er troverdig nok, men litt kjedelig og ensformig for oss som spillere. En niåring som knapt nok forstår hvorfor de er på flukt har gjerne heller ikke de dypeste refleksjonene og innsikten å komme med i første omgang, og jeg likte langt bedre forholdet mellom Sean og den asiatiske nabojenta Lyla, som ble introdusert helt i begynnelsen og spilte en stor rolle under introen, men som så ble igjen i Seattle uten kontakt med Sean, og der Max skrev ned tankene og refleksjonene sine i journalen sin, holder Sean seg til å tegne skisser og korte notater. Igjen veldig troverdig, gitt personligheten hans og situasjonen han er i, men ikke så givende for oss spillere.

Hvis utviklerne hadde lagt inn flere meldinger og telefonsamtaler dem imellom (bortsett fra én du kan ta sjansen på å ha mot slutten av episoden), hadde det gjerne blitt noen interessante samtaler ut av det. Karakterene du møter på veien er heldigvis mer interessante, og den reisende bloggerjournalisten Brody lar Sean reflektere litt, og isolasjonen fra de kjente og kjære i Seattle gjør også at situasjonen føles mer desperat og håpløs.

 

Et annet mulig minus er at sesongen føles langt mer «politisk» enn den forrige. På den ene siden er det bra at spillet tør å ta tak i problemene i det polariserte USA, og det gjør spillet mer realistisk at de viser til virkelige tema og hendelser, men samtidig håper jeg det ikke blir for ensidet og urealistisk.

Franskmenn og amerikanere er ikke bestevenner, og det er ikke umulig at det har farget denne episoden. Når du spiller som to meksikanere som får høre at det er «takket være dere at vi må bygge muren», og du råker ut for en ung politibetjent som nærmest virker som en karikatur på politistyrken i USA, virker det ganske forutsigbart, og det føles som om utviklerne slår inn åpne dører. Møtene med disse karakterene får oss ikke til å tenke, de er ikke særlig troverdige, og de lærer oss ikke noe nytt.

Roads4
Hvite Trump-supportere er ensidige fremstilt som skurker, noe som er forutsigbart og synd.

Alt i alt var episoden spennende og stemningsfull, om enn litt for «saktegående» og overraskende kort, og jeg er veldig spent på å oppleve hva som skjer i de neste episodene. Håpet er at det fortsetter å være et «tenåringer på rømmen»-spill, som gjerne tar opp virkelige problemer amerikanske «runaways» møter, og at valgene jeg gjør faktisk påvirker handlingen i spillet, noe de ikke virket som de gjorde i episode én.

Episode 1 tar fra 1-3 timer å spille gjennom, avhengig av hvor mye du utforsker verden rundt deg, og koster 70 kroner på Steam.

Reklamer

«Men hvorfor sto ikke ofrene frem med en gang?!»

Siden dette argumentet har blusset opp blant dere-vet-hvem i det siste legger jeg like godt ut denne listen fra et gammelt innlegg en gang til:

 

Kanskje går det en stund før du forteller det til noen, på noen som helst måte.

Det kan være at du er i fornektelse, at du fortrenger det som skjedde, at du ikke selv forstår at det du har opplevd faktisk er et overgrep, at du prøver å skyve det fra deg og «gå videre», at du gir deg selv skylden, at du er redd for ikke å bli trodd, at du tror den du forteller det til vil dømme deg eller gi deg skylden, at du ikke tør risikere å fortelle det til noen som kanskje plumper ut med det til andre, at det er så stort og fælt at du ikke klarer å si det til noen selv om du vil de skal vite, at du er redd du vil knekke sammen totalt om du begynner å snakke om det, at du eller noen du kjenner har fortalt noe lignende tidligere og «brent seg», at du vet at det vil bli utrolig tøft for den du forteller det til og du ikke vil være en byrde, at du skammer deg for mye, at du instinktivt vil beskytte personen som gjorde det, at du ikke vil bryte opp familien din eller vennskap mellom vennene dine, at du er redd for hevnreaksjoner, enten fra overgriperen eller mot ham eller henne, eller at du ikke vet hva som vil skje videre når du forteller det til noen

for å nevne de grunnene jeg kom på i farten.

 

Fra en jente eller kvinne, gutt eller jente opplever et seksuelt overgrep til han eller hun forteller det til noen, går det et skremmende antall år. Tror gjennomsnittet var 12 år. De har ofte veldig høye psykiske terskler å komme over.

Hver gang noen spør om «hvorfor hun ikke bare fortalte det med en gang», gjør de det vanskeligere for utsatte å fortelle eller anmelde det de har opplevd. Husk at det dessverre er langt fra uvanlig at overgrepsutsatte ikke klarer, orker eller vil fortelle hva de har opplevd. Det betyr ikke at det ikke er skjedd noe.

Stå på.

Natt i naturen i havgapet

Da har jeg endelig fått tatt turen til Hellesøy jeg har drømt om så lenge, etter å ha utsatt den flere ganger før jeg endelig kom meg av gårde. Sen oppdatering, men ting er som sagt litt «mye» akkurat nå, så har ikke hatt verdens største motivasjon for blogging.

Første tur til Hellesøy (2)

Kart over Hellesøy på ut.no.

Hellesøy ligger ytterst i Øygarden vest for Bergen, og den lange kjeden med øyer er forbundet med hverandre og fastlandet med broer, og nå som Hordaland har fått nytt sonekart går det plutselig an å dra dit fra Bergen sentrum med vanlig periodekort, så jeg bestemte meg for at tiden var inne for å dra 🙂 .

Dro med bussen som gikk rundt 19:00, og som ifølge ruten skulle bruke rundt halvannen time ut til Hellesøy. Skjønte etter hvert at den brukte ganske mye mer tid enn det, så det var rundt midnatt og mørkt da jeg kom frem og skulle orientere meg og dra ut i naturen og finne leirplass 😀 .

Lesson learned: når du skal til et ukjent sted, ta en tidlig buss så det ikke er mørkt når du når frem!

Klarte først å gå feil så jeg endte opp ute på Hellesøyne, en mye mindre øy enn den skulle til, og selv om jeg fant en egentlig godt egnet leirplass på en slags «klippe» med havutsikt, stakk jeg fort derfra igjen da jeg så det krydde av små biller der. Var óg en diger edderkopp jeg angret på at jeg ikke tok bilde av, tror den var rundt 3-4 cm. Egentlig veldig synd, for det hadde vært et fint sted å overnatte.

Gikk inn i et lite skogholt hvor jeg sank dypt ned i mosen og jeg hørte et lite dyr løpe vekk i mørket. Prøvde å finne et sted å henge opp treteltet, men fant ingenting, så stakk tilbake til landhandleren. Var faktisk litt creepy å være ute på Hellesøy om natten, tror det var fordi naturen var såpass «vill» siden det var helt ute i havgapet. Prøvde å ta noen bilder, men det var bare for mørkt.

Kom meg i hvert fall ut til Førehjelmo til slutt, og fulgte Sprengsnesetveien til jeg gikk opp på en knaus og fant ut at den var et fint sted å rulle ut fjellduken. Hoppet over å lage mat med stormkjøkkenet fordi det var blitt skikkelig sent på natta.

Første tur til Hellesøy (5)

Holdt meg god og varm i fjellduken og hadde Jessica Watson på lydbok som selskap, hun fortalte om da hun seilte jorda rundt som 16-åring.

Ble ikke mye søvn den natten, og bestemte meg for å stå opp ganske tidlig, og prøvde ut panorama-funksjonen til den nye mobilen min 😉 .

Første tur til Hellesøy (6)

Var en helt annen opplevelse å være på øya på dagtid. Fulgte den idylliske smale veien gjennom naturen, og fant en sti som jeg fulgte et stykke og som gikk utover mot et fyr. Skal nok tilbake til Hellesøy, og da er stien høyt på ønskelisten.

Var ganske sulten og trøtt etter overnattingen, så bestemte meg faktisk for å ta første buss hjem. Landhandelen åpent dessverre ikke før 10, så får ha den til gode óg 🙂 .

En ting er sikkert, det er utrolig fint på Hellesøy 🙂 . Var også fint nedover mot Bergen igjen:

Siste stopp i ekspedisjonen ble Baker Brun på Bystasjnen, hvor jeg spiste en sunn eventyrerfrokost bestående av kaffe og bolle 🙂 .

Trollebolle.jpg

Gråt, elskede skog

Oppdatert 10. september med et par flere før-og-etter-bilder side om side.

Munkebotn bålkos

Har vært i Munkebotn igjen med en god venn for første gang etter at demningen brast.
Munkebotn har jo vært et yndet leir- og tursted for meg og vennene jeg går tur med, så det var vemodig å følge med på nettavisene etter at demningen brast, spesielt da jeg fikk melding fra en venn som bor i nærheten om at flodbølgen hadde gått rett gjennom leirstedet hvor gjengen hadde tilbrakt flere fine kvelder og netter.

Regnet med at selve leirstedet vårt var intakt, i og med at det lå relativt høyt over vann, men fant fort ut at Never, den lille bjørkehytten som lå ved bekken, hadde blitt tatt av flommen. Har hatt lyst til å dra opp dit for å se på skadene, men har dels ikke orket fordi det som skjedde er så trist, og dels vært usikker på hvilke veier som egentlig var åpne.

Torsdag bestemte jeg meg endelig for å å ta turen opp, og jeg sendte melding til en i gjengen, som bestemte seg for å bli med.

På veien opp var det tydelig hvor bølgen hadde gått. Veien hadde blitt røsket opp og asfalten feid ned en skrent. Vannet hadde heldigvis for det meste fulgt en elv mot Eidsvåg, og det begrenset sikkert skader på både vegetasjon og bygninger, men likevel var det selvfølgelig skader på trær oppover mot Munkebotn-vannet, og dt kommer nok til å ta en stund før naturen «tar tilbake» breddene av elven, for der var all vegetasjon skylt bort på begge sider, og det var lagt igjen masse grus og småstein.

Den lille broen vi noen ganger har brukt for å komme oss opp fjellet hadde tålt vannmassene, men blitt sperret av, sikkert fordi den hadde fått seg en trøkk, og Munkebotn-vannet var helt brunt av jord.

På vei til leirplassen vår møtte vi på følgende sørgerlige syn. Never ligger og dupper på andre siden av vannet fra der den ble «røsket opp med rota».

Vi måtte også forsere en stri liten elv som ikke hadde vært der før, eller, i hvert fall ikke som mer enn en liten bekk. Det var tydelig at det fremdeles var mye vann på avveie, sikkert fordi flodbølgen hadde lagd nye elve- og bekkeleier. På vei tilbake, da vi gikk på veien, så vi også vann fosse opp av et avløp fra et oversvømt rør under bakken.

Leirplassen av OK, i hvert fall den siden hvor vi hadde tent bål og teltet, men det var tydelig at vannet hadde nådd høyere enn jeg trodde. Gresset lå flatt mot bakken etter vekten av vannmassene, masse jord var skyld bort, og bakken var dekket av leire og sand. Utrolig nok hadde bare ett tre falt, de andre så faktisk intakte ut.

Leirstedet vårt før og etter:

Lyngen hvor jeg hang opp teltet, før og etter (forskjellige vinkler)

Den andre siden, derimot, så ut som et katastrofeområde. Bølgen hadde tatt veien ned «dalføret» ned mot vannet, hvor det egentlig bare går en liten bekk. Hele hytten og lekonstruksjonen hadde blitt tatt av vannet, og bare noen betongfundamenter lå igjen. Utrolig nok sto omtrent alle trærne, og til med stenen rundt bålplassen lå fint omtrent som før. Har en teori om at hytten har blitt løftet opp som en båt fordi den var full av luft, og så «slitt seg» og blitt tatt av strømmen.

Bare 50-100 meter lenge oppe så det ut som det hadde vært storm eller orkan, eller kanskje til og med en hel flodbølge, som kompisen min påpekte 😉 . Bakken var dekket av småstein, grus, og hele trær som hadde blitt tatt av flommen, pluss plank og andre ting som hadde blitt tatt av flommen. Det lå til og med en hel trillebår nesten helt nede ved «Never»-leirplassen. Utrolig nok hadde de nye gapahukene tålt flommen.

De som skal rydde opp i dette og sette området i stand igjen har en norm oppgave foran seg, for ikke å snakke om all tiden det vil ta for plantene å dekke over alle skadene, hvis de i det hele tatt får det til.

Har lyst til å ta turen opp dit en kveld for å «ta tilbake» leirplassen vår, men akkurat nå orker jeg ikke, er bare for trist å være der. Pluss at jeg ikke vet om trærne fremdeles tåler tretelter, de kan jo ha fått skader vi ikke ser med det blotte øye. Kanskje røttene er svekket av alt vannet eller noe. Vi tenker uansett å finne en ny leirplass som kanskje også er litt borte fra folk.

Var i alle fall godt å få vite nøyaktig hvordan det så ut der oppe. Tar nok turen igjen snart for å se litt mer på skadene og kanskje lete etter leirsted.

Et lite PS: må huske å ta med plastpose hver gang vi er i Munkebotn. Det er utrolig hvor lite finke folk er til å med boss, dopapir, tørkeservietter og til og med, i ett tilfelle torsdag, egen avføring, rett ved siden av en sti. Fy ****.

Slutt å vanne ut mobbebegrepet

Mammatilmichelle.PNG

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.

Om blodmåne, astrofysikere og skyer

Jeg som alle andre var på månejakt i forigårs, men selvfølgelig var det overskyet så vi ikke så snurten av noen måne, verken blodig eller ei. Ikke at vi hadde sett noe uansett selv om vi omtrent småløp opp til toppen av et fjell, for den sto jo så lavt på horisonten (noe jeg ikke helt vet om mediene skrev så mye om i dagene før), det slo meg hvordan det virker som det så ofte er overskyet når sånne ting skal skje, til og med nå som det hadde vært klar himmel så utrolig lenge.

En venn tipset meg heldigvis om denne dokumentaren som forklarer alt. Vi er blitt lurt trill rundt.