Knarvikmila –en tur på 27km på nesten ren impuls

“It’s a dangerous business, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.” –JRR Tolkien

GPS-track av ruten vi gikk (egenprodusert kart)

For en tid tilbake var jeg innom nettsiden til Fløyen, og oppdaget ved en tilfeldighet noe som het Knarvikmila. Et løp, eller en tur, fra Fløyen til Knarvik senter, 27 kilometer. Mye lenger enn jeg hadde gått på én tur i mitt liv. Og arrangementet skulle gå av stabelen om kort tid, så jeg måtte bestemme meg uten noe særlig betenkningstid.

Vips, så var jeg påmeldt.

Målet var å stille og se hvor mange kilometre jeg endte opp med å gå, for hadde ikke helt troen på at jeg skulle klare å gjennomføre, så fikk jeg se på det som en seier om jeg gikk mange nok kilometre. Så har jeg jo også et mål om å gå den dobbelt så lange Jubileumsstien, kanskje over to dager, så jeg ville se hvor langt jeg klarte å gå.

Den store dagen opprant og jeg kjøpte en morgenkaffe, hentet startnummer, og tok Fløibanen opp Fløyen. Noe av det første som skjedde var at høretelefonene mine sa fra om at batteriet nesten var flatt, rett før turen begynte. Det føltes som en skikkelig stor nybegynnerfeil å ikke ha tenkt på, men kanskje det var like greit, du får mer ut av en tur uten musikk på ørene.

Det ble mer learning by doing i løpet av turen, skulle det vise seg. Det var visst lurere å ha startnummeret på sekken enn foran på jakken. Det var ikke så lurt å ha pakket brødblingsene i en plast-matboks som måtte pakkes helt nederst i sekken for å ligge flatt og stabilt, så jeg måtte stoppe sette meg ned og pakke ut av sekken hver gang jeg ville ha meg en brødskive. Jeg fikk ikke bruk for alt jeg hadde pakket av snop og nøtter, solkrem, myggspray, myggsalve og førstehjelpsutstyr, og boken jeg hadde pakket i tilfelle jeg ville ha lesestoff på turen hjem. Turbarene kom derimot godt med, mens den lille boksen med Godt og Blandet og posen med nøtter og sjokolade ble glemt til jeg var halvveis gjennom turen, og fikk heller bli en hyggelig overraskelse til kneiken etter IKEA.

Sliten etter fem kilometer, lurte veldig på hvordan dette skulle gå. Det hjalp at det var mye nedoverbakke fra Fløyen, at vi gikk mye på sti, at det var vakre omgivelser og variert landskap og terreng. Det hjalp at vi ikke kunne vært heldigere med været, bortsett fra at det blåste en del, i hvert fall over de to broene.

Det hjalp at det var helmotiverte, supermotiverende ukrainske frivillige på vann- og bananstasjonene. Så kom jeg etter hvert inn i den berømte flyten. Til gjengjeld begynte lårene å føles som om jeg hadde sittet på en hest i flere timer.

Den gode følelsen da vi var kommet halvveis. Stoltheten da vi fikk skryt av dem vi gikk forbi når vi kom ned etter å ha gått over fjellet etter IKEA («de sier dokkar har gått helt fra Fløyen?! Det går ikke an!»). Da vi var over fjellet og så ned på Nordhordalandsbroen og siste etappe mot mål.

Den fantastiske følelsen da det bare var åtte kilometer igjen. Seks. Fire. Bare én bro igjen. Da vi hadde målgangen i sikte. Og da vi endelig var over målstreken og kunne bøye hodet for å få medaljen for å ha kommet meg i mål (jeg sier vi fordi jeg endte opp med å gå med to andre som gikk omtrent like fort som meg, og som det viste seg at gikk turen for fjerde gang). Og da jeg kunne sette meg ned ved et bord på senteret hvor de disket opp med kaffe og Big Bite-baguette.

Dette blir en av turene jeg vil leve lenge på. Medaljen henger i stuen og startnummeret og kartet er kommet opp på kjøleskapet. Det er en helt uvirkelig følelse når jeg er i Åsane eller ser Hordalandsbroen, og jeg vet at jeg faktisk har gått den distansen jeg har. Jeg var visst blant den siste fjerdedelen av deltakerne på tid, men hvem bryr seg, det er en enorm seier å ha fullført, og jeg får heller ha som mål å perse neste år. 3:05:09 til IKEA, 5:47:42 til mål.

Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det er jo det man lærer av. Jeg kunne sikkert pakket lettere. Jeg skulle ladet høretelefonene. Jeg skulle husket å pakke kameraet. Jeg skulle ikke ha pakket matboksen med lunsj nederst i sekken så den skulle ligge flatt og stabilt, for hver gang jeg skulle spise en blings måtte jeg stoppe og pakke ut av hele sekken, og da ble terskelen ganske høy.

Neste gang blir det lettere sekk, mindre matpakker som kan pakkes høyere oppe, og mål om å perse tiden fra ifjor.

Og neste gang må jeg dra med en venn eller to.

Vi må tåle å høre

Fra markeringen i Bergen. Toget rakk nesten rundt Smålungeren.

Såh. Det ble holdt markeringer til støtte for overgrepsutsatte i flere byer forleden. Bare den i Bergen dro to tusen støttespillere, både menn og kvinner, og med stort spenn i alder. Det føltes som å være med på noe historisk. Markeringen, som hovedsaklig rettet seg mot overgrepsutsatte, men også hadde gode poenger om nedprioritering av overgrep, kom blant annet inn på at det er for mye uvitenhet om voldtekt i samfunnet. Om hvordan nesten alle overgripere er noen de utsatte kjente fra før –en trener, slektning, lærer, nabo, klassekamerat, kjæreste eller samboer. Og viktigst av alt, om hvordan altfor mange utsatte, på tross av at falske overgrepsanklager er utrolig sjeldne, møtes med mistro, på grunn av dårlige holdninger og mangelfull kunnskap. Når en person anklages for overgrep, tar folk altfor ofte ham eller henne i forsvar, fordi «hen er jo en så god person, hen kan umulig ha gjort noe sånt!». Når utsatte som har tiet i år eller tiår endelig tør og klarer å fortelle, møtes de med mistro fordi de ikke sto frem før. Uvitenheten og voldtektskulturen står sterkt selv her i Norge.

Bergensavisen, Bergens Tidende og NRK var til stede med reportere og kamerateam, og alle tre hadde saker på nettavisene samme kveld. «Folket har våknet», lød overskriften til én av sakene. Morgenen etter var saken på både BT og BA gjemt langt nede på siden, på BA som en ørliten notis, og på BT med en vag overskrift om at «-Det er deilig at så mange vil vise støtte», under langt eldre og mindre viktige saker som restaurantanmeldelser, TikTok-trender og fotballstoff. Allerede samme kveld var den helt borte fra BT.

Jeg vet at ingen har krav på mediadekning. Jeg vet det må være opp til nettavisene selv hva de velger å dekke, og hvor lenge. Men er virkelig et så stort samfunnsproblem som seksuelle overgrep ikke verdt forsideplassen lenger enn over natten, og burde det ikke stå noe på forsiden av papiravisen neste morgen? Inntrykket til både meg og flere andre var at nyhetssaken om markeringen rett og slett ble gjemt bort. Apellene ble knapt nok nevnt.

Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvorfor saken ikke fikk stå lenger før den ble skjult. Jeg sendte en epost til redaksjonen i BT og har ikke fått svar ennå, men jeg har en snikende bekymring for at de rett og slett ikke turde å ha den oppe lenger. At de var redd for at folk skulle se en sak om voldtekt og klikke seg bort fra forsiden. Fordi vi fremdeles lever i et samfunn hvor seksuelle overgrep som tema er tabu, og mange fremdeles har en innstilling «dette tåler jeg ikke å høre om». Fremdeles høres vi folk si de blir «sjokkert» over nyheter om for eksempel gruppevoldtekt, eller overgripere som forgriper seg på barn i en årrekke, selv om dette er ting som skjer oftere enn branner og bilulykker. Det er ikke lenge siden politiet holdt en pressekonferanse om overgrep mot barn, og media følte de måtte fjerne lyden fra deler av pressekonferansen, fordi detaljene ville bli for sterke for publikum.

Det er en fæl ironi i at en markering som blant annet handler om hvor lite kunnskap det er om overgrep i samfunnet blir… gjemt bort av media. En skulle tro den fjerde statsmakt kjente på et sterkere samfunnsansvar.

Igjen, jeg vet at ingen kampsak har krav på å få komme i avisen. Men vi er mange i Bergen som er veldig lei av at overgrep blir regelrett tiet ihjel. Media hadde her en gyllen anledning til å bruke momentumet fra demonstrasjonen til å følge opp med spørsmål til politikere, og be om kommentarer og innspill fra interesseorganisasjoner, og så videre. Den sjansen kastet de fra seg. Istedenfor ble hele markeringen kjapt gjemt bort. Jeg kjenner jeg blir så sint.

Som et slags ekstra slag i trynet har en random sak om sterilisering av menn fått trone på hedersplassen øverst på forsiden av BT og Aftenposten i dagesvis, så vi har fått gleden av å se en naken pung hver gang vi har gått inn for å sjekke nyhetene. Tusen takk, Schibsted.

Da landet våknet

Foto: Ørjan Deisz, BT

Det var utrolig vakkert å være ved Bergen i går og se folkehavet som var møtt opp for å vise støtte til utsatte for overgrep. Det vil gjerne ikke komme så mange på grunn av været, mente politiet. Det skulle vise seg å være feil. Festplassen ble fylt av folk, og toget strakte seg omtrent rundt hele Lille Lungegårdsvann. Det var en sterk opplevelse for mange som deltok, men først og fremst var det utrolig vakkert. Antallet folk, de sterke appellene som ble holdt, antallet fremmøtte gutter og menn. Det er lenge siden jeg har opplevd et sånt samhold.

Og det er et samhold som trengs. På tross av at falske anklager om overgrep (naturlig nok) er utrolig sjeldne , sliter veldig mange utsatte med å ikke bli trodd. På tross av at de aller fleste fryser under overgrep, er det en forventning om at den utsatte skal gjøre fysisk motstand. Vi finner ikke lignende krav når det er snakk om fysisk vold, ran eller drapsforsøk. Du skal av naturlige grunner ikke måtte prøve å banke personen som raner deg for å kunne anmelde i ettertid.

Og selv om overgrep er et enormt samfunnsproblem som fører med seg alt fra utenforskap og rusproblemer til tilleggsdiagnoser som angst, selvskading og spiseforstyrrelser, gjøres det altfor lite på samfunnsnivå. Det er blitt gjort vanskeligere å få erstatning, og politiet la nylig ned gruppen sin mot nettovergrep. Det er få partier som har satsing mot overgrep høyt på dagsordenen.

Hele denne teksten fra Tegnehanne er fantastisk

Så har du også fremdeles voldtektskulturen hvor vi snakker veldig lite om hvordan vi kan forebygge overgrep, annet enn ved å legge alt av ansvar (og dermed skyld) på de utsatte. Seksuelle overgrep omtales som om det var snakk om lynnedslag, en naturkraft vi ikke kan gjøre noe med, og som vi bare har ansvar for å unngå å selv bli rammet av så godt vi kan. Dette på tross av at de aller flere overgrep begås av personer den utsatte kjenner –foreldre, venner, kjærester og samboere, klassekamerater, kollegaer, trenere, og det er bortimot umulig å vite på forhånd hvem av dem du blir kjent med som skal vise seg å være overgripere. Og fremdeles sammenlignes seksuelle overgrep med tyveri av klokker eller hærverk på bil, som om overgrepsutsatte skulle være ting, ikke mennesker som vi har rundt oss hver dag.

Det var også veldig frustrerende å se nettavisene nedprioritere dekningen av demonstrasjonen omtrent så fort den var over. Saken om markeringen med 2000 personer i Bergen i går kveld er nærmest gjemt bort langt nede på forsiden av BT allerede nå, under eldre saker om matanmeldelser, treningstrender på TikTok, og forskjellig fotballstoff. BAs sak er også henvist til en bitte liten notis langt nede på siden.

Da blir en ganske oppgitt.

Og forresten: Jeg har ikke nok informasjon om gruppevoldtektsaken til å uttale meg om det var riktig å frifinne guttene som ble tiltalt (bortsett fra at grunnlaget med vidoeen virker veldig tynt), men jeg vet det er mange som er sinte, skuffet og lei seg nå nå. Er du en av dem, så bruk sinnet konstruktivt. Engasjer deg i arbeid mot overgrep, gi penger, finn ut hvordan du selv kan gjøre en forskjell. Det fins mange flotte organisasjoner der ute som jobber knallhardt for at vi alle skal få et tryggere samfunn. Ta kontakt og hør hva du kan gjøre for å bidra.

Kjapt om stråmenn, julekalendre og å pakke barn inn i bomull

Så siste julekalender ut fra NRK handler om et barn med en mor som har kreft. Dette, og bruken av døde eller syke mødre som virkemiddel generelt, har ført til reaksjoner fra barn og foreldre som mener at julekalendre ikke er rett sted for så alvorlige tema, og for den saks skyld at syke og døde foreldre i historier om barn kanskje begynner å bli et litt tynnslitt og lettvint måte å få oss til å bry oss om hovedpersonene på:

I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange av barnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen.

Dette har igjen ført til reaksjoner som… i grunnen bærer preg av at de ikke svarer på selve kritikken. Alt fra lærere og pedagoger til opprørte kommentarfeltforeldre kom med kjepphestene om at vi pakker inn barn i bomull, at de må tåle lære om livets harde realiteter, og at TV-serier er en super måte å introdusere barn for vanskelige tema.

Nå gikk vel aldri kritikken ut på at man skulle pakke barn inn i bomull, skåne dem fra livets harde realiteter, og så videre, som mange hevder, men at julekalendre kanskje ikke er 100% riktig sted for alvorlige tema som kreft, og for den saks skyld at syke/døde foreldre i historier om barn kanskje er et litt for tynnslitt og lettvint virkemiddel for å få oss til å føle med hovedpersonene.

Jeg tror og håper at de aller fleste vet at barn tåler veldig mye, og både fortellinger for barn og undervisningsopplegg i skole og barnehage dekker jo også et vidt spekter av tema, ulykker, krig, sykdom og død til rus, vold og overgrep, og for den saks skyld klimakrisen barna må vokse opp i, for det meste uten at noen hever et øyenbryn. Da blir hylingen om at kritikere av kreft i julekalendre vil «pakke inn barn i bomull» bare en stråmann.

Det er mer enn nok rom for å lære barn om alvorlige og viktige tema resten av året, og heldigvis finnes det allerede veldig mange bøker, filmer, TV-serier og undervisningsopplegg som gjør nettopp det. Da kan vi la julekalendre være julekalendre –koselige serier på 24 episoder som familien kan slappe av med. Favoritten min da jeg var liten var Amalies Jul, hvor det mest dramatiske som skjedde var at en gutt falt av hesten, og at det brøt ut pipebrann (som raskt ble slukket). Ingen dyp lærdom om dødelig kreft, bilulykker eller overgrep der, altså, men det gikk også faktisk helt fint.

Filmtips: Fedrelandet

Et kort filmtips: hvis du vil ha en film du kan slappe av med, som også er helt utrolig vakker og storslått, se Fedrelandet av Margaret Olin. Dette er en film uten så mye handling eller dialog, men mye mimring, noen kloke visdomsord, en god del lokalhistorie og ikke minst, talløse klipp med majestetisk norsk natur, inkludert noen virkelig spektakulære dronevideoer.

Størsteparten av publikummet i kinosalen i dag bestod av eldre, men dette er en film også oss yngre kan kose oss med. Anbefales spesielt til deg som trenger å koble av litt fra en hektisk hverdag.

Hvis denne typen rolige filmer du kan se på hvilepuls er noe for deg har jeg også skrevet om Kedi, som handler om katter i Istanbul.

Når vi plutselig får snakke med fremmede

Clickbait-tittelen jeg vurderte for dette innlegget var «Kan det ikke være fadderuke hele året?».

Jeg var på åpningsseremonien til Universitetet i Bergen på mandag. Egentlig tenkte jeg ikke å dra, jeg går andreåret, men Jonas Gahr Støre skulle tale, og det ville jeg få med meg.

Eget bilde

Det jeg husker best er imidlertid stemningen på plassen før talen hans. Vi sto tett, andreårsstudenter og «fadderbarn», og det var lett å komme i snakk med de du sto ved siden av. Gjennom hele fadderuken er folk i en modus hvor de vil bli kjent med nye folk, og vennskap kan bli til som varer studietiden ut, eller enda lenger.

Resten av tiden skal vi jo egentlig ikke snakke med fremmede, og vi passerer folk i gangene og sitter ved siden av folk på lesesalen uten å veksle et ord med dem. Vi har arenaer som utesteder, hvor det er «lov» å snakke med fremmede, og vi kan bli med på arrangementer eller jobbe frivillig for å bli kjent med nye folk.

Men mandag fikk meg til å tenke, er det ikke litt trist at vi ikke bare kan snakke med folk? Gå bort til en fremmed person og slå av en prat og se hvor det fører hen, som vi studentene kunne på universitetsplassen nå på mandag?