Vi må tåle å høre

Fra markeringen i Bergen. Toget rakk nesten rundt Smålungeren.

Såh. Det ble holdt markeringer til støtte for overgrepsutsatte i flere byer forleden. Bare den i Bergen dro to tusen støttespillere, både menn og kvinner, og med stort spenn i alder. Det føltes som å være med på noe historisk. Markeringen, som hovedsaklig rettet seg mot overgrepsutsatte, men også hadde gode poenger om nedprioritering av overgrep, kom blant annet inn på at det er for mye uvitenhet om voldtekt i samfunnet. Om hvordan nesten alle overgripere er noen de utsatte kjente fra før –en trener, slektning, lærer, nabo, klassekamerat, kjæreste eller samboer. Og viktigst av alt, om hvordan altfor mange utsatte, på tross av at falske overgrepsanklager er utrolig sjeldne, møtes med mistro, på grunn av dårlige holdninger og mangelfull kunnskap. Når en person anklages for overgrep, tar folk altfor ofte ham eller henne i forsvar, fordi «hen er jo en så god person, hen kan umulig ha gjort noe sånt!». Når utsatte som har tiet i år eller tiår endelig tør og klarer å fortelle, møtes de med mistro fordi de ikke sto frem før. Uvitenheten og voldtektskulturen står sterkt selv her i Norge.

Bergensavisen, Bergens Tidende og NRK var til stede med reportere og kamerateam, og alle tre hadde saker på nettavisene samme kveld. «Folket har våknet», lød overskriften til én av sakene. Morgenen etter var saken på både BT og BA gjemt langt nede på siden, på BA som en ørliten notis, og på BT med en vag overskrift om at «-Det er deilig at så mange vil vise støtte», under langt eldre og mindre viktige saker som restaurantanmeldelser, TikTok-trender og fotballstoff. Allerede samme kveld var den helt borte fra BT.

Jeg vet at ingen har krav på mediadekning. Jeg vet det må være opp til nettavisene selv hva de velger å dekke, og hvor lenge. Men er virkelig et så stort samfunnsproblem som seksuelle overgrep ikke verdt forsideplassen lenger enn over natten, og burde det ikke stå noe på forsiden av papiravisen neste morgen? Inntrykket til både meg og flere andre var at nyhetssaken om markeringen rett og slett ble gjemt bort. Apellene ble knapt nok nevnt.

Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvorfor saken ikke fikk stå lenger før den ble skjult. Jeg sendte en epost til redaksjonen i BT og har ikke fått svar ennå, men jeg har en snikende bekymring for at de rett og slett ikke turde å ha den oppe lenger. At de var redd for at folk skulle se en sak om voldtekt og klikke seg bort fra forsiden. Fordi vi fremdeles lever i et samfunn hvor seksuelle overgrep som tema er tabu, og mange fremdeles har en innstilling «dette tåler jeg ikke å høre om». Fremdeles høres vi folk si de blir «sjokkert» over nyheter om for eksempel gruppevoldtekt, eller overgripere som forgriper seg på barn i en årrekke, selv om dette er ting som skjer oftere enn branner og bilulykker. Det er ikke lenge siden politiet holdt en pressekonferanse om overgrep mot barn, og media følte de måtte fjerne lyden fra deler av pressekonferansen, fordi detaljene ville bli for sterke for publikum.

Det er en fæl ironi i at en markering som blant annet handler om hvor lite kunnskap det er om overgrep i samfunnet blir… gjemt bort av media. En skulle tro den fjerde statsmakt kjente på et sterkere samfunnsansvar.

Igjen, jeg vet at ingen kampsak har krav på å få komme i avisen. Men vi er mange i Bergen som er veldig lei av at overgrep blir regelrett tiet ihjel. Media hadde her en gyllen anledning til å bruke momentumet fra demonstrasjonen til å følge opp med spørsmål til politikere, og be om kommentarer og innspill fra interesseorganisasjoner, og så videre. Den sjansen kastet de fra seg. Istedenfor ble hele markeringen kjapt gjemt bort. Jeg kjenner jeg blir så sint.

Som et slags ekstra slag i trynet har en random sak om sterilisering av menn fått trone på hedersplassen øverst på forsiden av BT og Aftenposten i dagesvis, så vi har fått gleden av å se en naken pung hver gang vi har gått inn for å sjekke nyhetene. Tusen takk, Schibsted.

Da landet våknet

Foto: Ørjan Deisz, BT

Det var utrolig vakkert å være ved Bergen i går og se folkehavet som var møtt opp for å vise støtte til utsatte for overgrep. Det vil gjerne ikke komme så mange på grunn av været, mente politiet. Det skulle vise seg å være feil. Festplassen ble fylt av folk, og toget strakte seg omtrent rundt hele Lille Lungegårdsvann. Det var en sterk opplevelse for mange som deltok, men først og fremst var det utrolig vakkert. Antallet folk, de sterke appellene som ble holdt, antallet fremmøtte gutter og menn. Det er lenge siden jeg har opplevd et sånt samhold.

Og det er et samhold som trengs. På tross av at falske anklager om overgrep (naturlig nok) er utrolig sjeldne , sliter veldig mange utsatte med å ikke bli trodd. På tross av at de aller fleste fryser under overgrep, er det en forventning om at den utsatte skal gjøre fysisk motstand. Vi finner ikke lignende krav når det er snakk om fysisk vold, ran eller drapsforsøk. Du skal av naturlige grunner ikke måtte prøve å banke personen som raner deg for å kunne anmelde i ettertid.

Og selv om overgrep er et enormt samfunnsproblem som fører med seg alt fra utenforskap og rusproblemer til tilleggsdiagnoser som angst, selvskading og spiseforstyrrelser, gjøres det altfor lite på samfunnsnivå. Det er blitt gjort vanskeligere å få erstatning, og politiet la nylig ned gruppen sin mot nettovergrep. Det er få partier som har satsing mot overgrep høyt på dagsordenen.

Hele denne teksten fra Tegnehanne er fantastisk

Så har du også fremdeles voldtektskulturen hvor vi snakker veldig lite om hvordan vi kan forebygge overgrep, annet enn ved å legge alt av ansvar (og dermed skyld) på de utsatte. Seksuelle overgrep omtales som om det var snakk om lynnedslag, en naturkraft vi ikke kan gjøre noe med, og som vi bare har ansvar for å unngå å selv bli rammet av så godt vi kan. Dette på tross av at de aller flere overgrep begås av personer den utsatte kjenner –foreldre, venner, kjærester og samboere, klassekamerater, kollegaer, trenere, og det er bortimot umulig å vite på forhånd hvem av dem du blir kjent med som skal vise seg å være overgripere. Og fremdeles sammenlignes seksuelle overgrep med tyveri av klokker eller hærverk på bil, som om overgrepsutsatte skulle være ting, ikke mennesker som vi har rundt oss hver dag.

Det var også veldig frustrerende å se nettavisene nedprioritere dekningen av demonstrasjonen omtrent så fort den var over. Saken om markeringen med 2000 personer i Bergen i går kveld er nærmest gjemt bort langt nede på forsiden av BT allerede nå, under eldre saker om matanmeldelser, treningstrender på TikTok, og forskjellig fotballstoff. BAs sak er også henvist til en bitte liten notis langt nede på siden.

Da blir en ganske oppgitt.

Og forresten: Jeg har ikke nok informasjon om gruppevoldtektsaken til å uttale meg om det var riktig å frifinne guttene som ble tiltalt (bortsett fra at grunnlaget med vidoeen virker veldig tynt), men jeg vet det er mange som er sinte, skuffet og lei seg nå nå. Er du en av dem, så bruk sinnet konstruktivt. Engasjer deg i arbeid mot overgrep, gi penger, finn ut hvordan du selv kan gjøre en forskjell. Det fins mange flotte organisasjoner der ute som jobber knallhardt for at vi alle skal få et tryggere samfunn. Ta kontakt og hør hva du kan gjøre for å bidra.

Kjapt om stråmenn, julekalendre og å pakke barn inn i bomull

Så siste julekalender ut fra NRK handler om et barn med en mor som har kreft. Dette, og bruken av døde eller syke mødre som virkemiddel generelt, har ført til reaksjoner fra barn og foreldre som mener at julekalendre ikke er rett sted for så alvorlige tema, og for den saks skyld at syke og døde foreldre i historier om barn kanskje begynner å bli et litt tynnslitt og lettvint måte å få oss til å bry oss om hovedpersonene på:

I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange av barnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen.

Dette har igjen ført til reaksjoner som… i grunnen bærer preg av at de ikke svarer på selve kritikken. Alt fra lærere og pedagoger til opprørte kommentarfeltforeldre kom med kjepphestene om at vi pakker inn barn i bomull, at de må tåle lære om livets harde realiteter, og at TV-serier er en super måte å introdusere barn for vanskelige tema.

Nå gikk vel aldri kritikken ut på at man skulle pakke barn inn i bomull, skåne dem fra livets harde realiteter, og så videre, som mange hevder, men at julekalendre kanskje ikke er 100% riktig sted for alvorlige tema som kreft, og for den saks skyld at syke/døde foreldre i historier om barn kanskje er et litt for tynnslitt og lettvint virkemiddel for å få oss til å føle med hovedpersonene.

Jeg tror og håper at de aller fleste vet at barn tåler veldig mye, og både fortellinger for barn og undervisningsopplegg i skole og barnehage dekker jo også et vidt spekter av tema, ulykker, krig, sykdom og død til rus, vold og overgrep, og for den saks skyld klimakrisen barna må vokse opp i, for det meste uten at noen hever et øyenbryn. Da blir hylingen om at kritikere av kreft i julekalendre vil «pakke inn barn i bomull» bare en stråmann.

Det er mer enn nok rom for å lære barn om alvorlige og viktige tema resten av året, og heldigvis finnes det allerede veldig mange bøker, filmer, TV-serier og undervisningsopplegg som gjør nettopp det. Da kan vi la julekalendre være julekalendre –koselige serier på 24 episoder som familien kan slappe av med. Favoritten min da jeg var liten var Amalies Jul, hvor det mest dramatiske som skjedde var at en gutt falt av hesten, og at det brøt ut pipebrann (som raskt ble slukket). Ingen dyp lærdom om dødelig kreft, bilulykker eller overgrep der, altså, men det gikk også faktisk helt fint.

Filmtips: Fedrelandet

Et kort filmtips: hvis du vil ha en film du kan slappe av med, som også er helt utrolig vakker og storslått, se Fedrelandet av Margaret Olin. Dette er en film uten så mye handling eller dialog, men mye mimring, noen kloke visdomsord, en god del lokalhistorie og ikke minst, talløse klipp med majestetisk norsk natur, inkludert noen virkelig spektakulære dronevideoer.

Størsteparten av publikummet i kinosalen i dag bestod av eldre, men dette er en film også oss yngre kan kose oss med. Anbefales spesielt til deg som trenger å koble av litt fra en hektisk hverdag.

Hvis denne typen rolige filmer du kan se på hvilepuls er noe for deg har jeg også skrevet om Kedi, som handler om katter i Istanbul.

Når vi plutselig får snakke med fremmede

Clickbait-tittelen jeg vurderte for dette innlegget var «Kan det ikke være fadderuke hele året?».

Jeg var på åpningsseremonien til Universitetet i Bergen på mandag. Egentlig tenkte jeg ikke å dra, jeg går andreåret, men Jonas Gahr Støre skulle tale, og det ville jeg få med meg.

Eget bilde

Det jeg husker best er imidlertid stemningen på plassen før talen hans. Vi sto tett, andreårsstudenter og «fadderbarn», og det var lett å komme i snakk med de du sto ved siden av. Gjennom hele fadderuken er folk i en modus hvor de vil bli kjent med nye folk, og vennskap kan bli til som varer studietiden ut, eller enda lenger.

Resten av tiden skal vi jo egentlig ikke snakke med fremmede, og vi passerer folk i gangene og sitter ved siden av folk på lesesalen uten å veksle et ord med dem. Vi har arenaer som utesteder, hvor det er «lov» å snakke med fremmede, og vi kan bli med på arrangementer eller jobbe frivillig for å bli kjent med nye folk.

Men mandag fikk meg til å tenke, er det ikke litt trist at vi ikke bare kan snakke med folk? Gå bort til en fremmed person og slå av en prat og se hvor det fører hen, som vi studentene kunne på universitetsplassen nå på mandag?

Tankekors: møter vi oss selv i døren når vi snakker om hvordan Russland ikke bryr seg om krigen i Ukraina?

Såh. For tiden utkjempes det en blodig krig i Ukraina, og vi i Norge og Vesten generelt irriterer oss over at det russiske folket ikke bryr seg mer. Det handler så vidt jeg har skjønt ikke om hvorvidt de er for eller imot krigen så mye som at de bare er… apatiske. De er blitt trent opp over år og tiår til å bare ikke bry seg om politikk, selv da Wagnergruppen kjørte i konvoi mot Moskva trakk visst mange russere bare på skuldrene. Noe som selvfølgelig provoserer oss i Vesten, spesielt når det skjer krigsforbrytelser omtrent på daglig basis.

Men det slo meg i dag… er egentlig vi nordmenn noe bedre?

Er vi ikke akkurat like apatiske selv, om ting vi absolutt ikke skulle hatt lov til å være så passive ovenfor? Jeg tenker på klimakrisen. Produkter importert fra land som ødelegger regnskog. Billige klær, mobiltelefoner og andre varer produsert av slaver, barn, og grovt underbetalte arbeidere med forkastelige, kanskje livsfarlige arbeidsforhold. Vi vet det skjer, vi får påminnelser i form av, for eksempel, en video om hvordan små barn jobber for å lage smarttelefoner, eller hvordan tekstilarbeidere jobber eviglange skift og knapt nok tjener nok til å overleve. Vi ryster over det vi hører. Og så trekker vi på skuldrene og går videre med dagen vår, og noen uker eller måneder kjøper vi gjerne et nytt plagg fra Sørøst-Asia.

Er vi nordmenn noe bedre selv, bare fordi vi bor i et demokrati hvor vi er vant med å si ifra når vi ikke er fornøyd med styresmaktene? Så glemmer vi alle måtene vi er akkurat like passive på selv?